Av og til sniker et kvalitetsprodukt, som ufortjent ville passert under radaren uten oppmerksomme sjeler til å fange det opp, seg ut på markedet. Solatorobo: Red the Hunter er et slikt spill, og etter en lang ferd har denne lille og delvis obskure perlen landet på norske breddegrader.
Spillet ble først lansert i Japan i oktober 2010, og befinner seg i kategorien action-rollespill, av det nybegynnervennlige slaget. Utvikleren er japanske CyberConnect2, som tidligere har stått bak .hack-serien og den mer kjente Naruto: Ultimate Ninja-serien. Solatorobo: Red the Hunter er beskrevet som den såkalt åndelige oppfølgeren til Playstation-spillet Tail Concerto fra 1998, om dette skulle bidra til oppklaring.
Lettspilt og fengslende
Handlingen utspiller seg i den svevende øygruppen Shepherd Republic, befolket av blant annet spillfiguren din Red Savarin. Red er en slags hybrid av hund og menneske, som må legge ut på et langt og farefullt eventyr etter at det mektige og mystiske beistet Lares truer tilværelsen i det idylliske samfunnet. Med seg på laget har han mecha-roboten Dahak, et uunnværlig kampredskap og fremkomstmiddel.
Rollen din er å utforske øyene mens du løser større og mindre delmål, nedkjemper fiender og utvider bekjentskapskretsen. Hver øy har til enhver tid et antall ulike oppdrag du kan velge mellom, og ved å fullføre disse øker du rangen din. Noe som igjen gir tilgang til atter nye gjøremål. Du samler selvsagt også viktige erfaringspoeng underveis, samt ringer som kan veksles inn i nyttige oppgraderinger til robothesten din.
Utover dette hentes rollespill-alibiet hovedsakelig fra det tunge og smått høytidelige historieelementet. Dette er på ingen måte en tittel som frir til de mest drevne brukerne av sjangeren, men snarere en lettere affære som elegant og uanstrengt balanserer komponentene utforskning, oppgaveløsning og action i en pakke som føles litt som Zelda i dybde, tilgjengelighet og form. Etter litt tilvenning fant jeg at Solatorobo: Red the Hunter finner alle de rette strengene, og resultatet er faktisk et sjokkerende fornøyelig underholdningskonsentrat av et spill.
Ikke bare folder den lille DS-skjermen ut en nærmest romanverdig episk beretning rik på intriger og narrative u-svinger. Selve spillmekanikken er også lettere uimotståelig i all sin relative enkelhet. Roboten du rir på er utstyrt med løfteegenskaper, og det er i grove trekk plukk-opp-og-kast-prinsippet som er kjernen i kampfunksjonen. Under dueller innebærer dette både å plukke opp selve fiendene og også diverse prosjektiler du kan sende i retur. Du kan også utføre kombinasjonskast for å forvolde ekstra skade.
Systemet har et slags retroaktig arkadetilsnitt, og er ekstremt morsomt og involverende. Særlig de storslåtte sjefskampene skjerper kampviljen og spillelysten. Enda mer interessant blir det av at mecha-robotens egenskaper kan oppgraderes underveis for større effektivitet, slik som for eksempel hydraulikken (løfteegenskapene), mobilitet og så videre. Dette skjer både i form av å kjøpe deler i butikker for hardt tilkjempede midler, men også ved å utvide selve oppgraderingsmulighetene til roboten med spesielle beholdere du finner spredt omkring i spillet.
Delene du kjøper kommer utformet som tetrisbrikker, slik at du må tenke litt taktisk, både når du setter dem i roboten og åpner nye plasser, et fiffig lite påfunn. Etter hvert suppleres man også med flere karosserier som gir roboten nye spesialegenskaper. Dette øker valgmulighetene og variasjonen ytterligere. Dermed blir kampsystemet aldri kjedelig tross sitt noe simple grunnprinsipp, og det hjelper også at selve spillkontrollen følger opp med presisjon og følsomhet.
Variert og innbydende
Men kamp er ikke alt. Solatorobo: Red the Hunter vier mye tid til dialog og mellomsekvenser for å holde historien i fokus, faktisk litt for mye til tider. Spillet skaper på den ene siden en fascinerende og levende verden gjennom grundige skildringer av personligheter, relasjoner og mytologi ispedd en del humor. Samtidig er den stadige dialogteksten man må trykke seg gjennom tidvis plagsom og påtrengende.
Når det så gjelder selve oppdragene har man valgfri gjøremål i tillegg til de obligatoriske som driver historien fremover. Dette bryter opp den lineære strukturen og gir frihet til å eksempel sette historien på vent og prioritere oppgraderinger. Oppdragene i spillet kan omfatte alt fra udramatiske tjenester for den fargerike lokalbefolkningen, til lengre og mer krevende oppdrag som involverer voldsbruk og forsering av lunefulle traséer. Rett som det er støter du dessuten på snille, Zelda-inspirerte puslespill med trykking på brytere og lignende. Regn også med å måtte åpne en og annen kiste.
Noen av oppdragene kan tas om igjen mange ganger for å samle oppgraderingsmidler og erfaringspoeng, og fortoner seg gjerne som morsomme minispill. Eksempler er kampturneringer, flykappløp og harpunfisking av metalliske sjøbeist. I sum er både variasjonen og oppfinnsomheten gjennomgående enorm, og spillet ivaretar hele tiden et overraskelsesmoment. Også fordi historien er så full av snedige forventningsbrudd.
I tillegg er omgivelsene innbydende og inviterer til utforskning. Bevegelsesfriheten er riktignok noe begrenset, men antallet steder bygger likevel mer enn nok rom og størrelse. Dessuten finnes det alltids små avstikkere og kroker som belønner de nysgjerrige med nødvendighetsgoder og mindre vesentlige samleobjekter. Alle øyene har sitt eget særpreg, utformet med kreativ visuell sans. Erfarne manga-tegnere har jobbet på spillet og sørget for et stilmessig helstøpt uttrykk og høyt detaljnivå, og spillet oser av både sjarm og atmosfære.
Solatorobo: Red the Hunter er imidertid ikke perfekt. Det største problemet jeg har er den litt for lave vanskelighetsgraden og at spillet noen ganger er i overkant instruerende i forhold til hva du til enhver tid skal gjøre. Det tar en stund før det slipper deg løs og stoler på din egen orienteringsevne, noe som er unødvendig med tanke på det ellers oversiktlige og pedagogiske grensesnittet. Likevel finnes det nok av utfordringer underveis, og spillet har såpass høy underholdningsverdi og lang spilletid at denne faktoren kan tolereres.
Konklusjon
Med 3DS-en på markedet har DS muligens nådd siste fase av sin livssyklus, men Solatorobo: Red the Hunter er nok et eksempel på at plattformen ikke har tenkt å gi seg uten kamp. Spillet kombinerer på tilnærmet perfekt vis et knippe meget velfungerende elementer, og ingenting føles overflødig eller unødvendig.
Spillet er underholdende, variert, omfattende og sjarmerende med en upåklagelig teknisk gjennomførelse i alle ledd. Det har kanskje lav terskel, men bygger gradvis opp en spillmekanikk som er akkurat passe komplisert og ubetinget vanedannende. Man har alltid en grunn til å spille videre, og dette er helt klart en av de titlene det er veldig vanskelig å legge fra seg når du først har begynt.
Spillet er en ivrig historieforteller, og selv om formidlingen tidvis blir litt skjematisk og flat, har beretningen både dybde og episke dimensjoner som fenger. Solatorobo: Red the Hunter anbefales uforbeholdent for alle fans av action-rollespill, og selv om du bare har gløttet på sjangeren bør du gi denne lavprofilerte godbiten en sjanse.
