Red Faction: Armageddon

At det renner inn spill i kjølvannet av store, kommersielt suksessrike produksjoner, er like sikkert som at måkene kretser bak en russisk tråler i Smutthullet. Når du skal gå i fotsporene til et spesielt spill, så er det viktig at du overgår inspirasjonskilden - og gjør det bedre. Det er helt greit å låne og bruke elementer som andre har kommet med tidligere, men det må gjøres for bygge på og videreutvikle det konkurrenten kunne gjort bedre.

Det som blir litt sørgelig med Red Faction: Armageddon, er at det så intenst forsøker å være et annet spill at det nesten mister de elementene som har vært selve varemerket til serien – og da sitter den vesle utrydningstruede kolonien på Mars virkelig i saksa.

Gears of Mars?

Jeg husker fremdeles hvor morsomt jeg hadde det med det første Red Faction-spillet på Playstation 2 så langt tilbake som i 2001. Det var selvfølgelig flere ting som ikke holdt topp kvalitet, som for eksempel universet og historien. Våpenleken var likevel noe av det morsomste vi fikk servert i spill på den tiden. Måten miljøene tok skade av dine herjinger på var et element vi sjelden hadde sett. Jeg kunne stå å hamre løs på armert betong med maskingevær, bare for å se hvordan betongen flasset av armeringen.

Selv om Red Faction II kanskje var en liten nedtur, likte jeg Red Faction: Guerilla fra 2009. Her kom seriens styrker, nemlig våpenlek og ødeleggelse, godt til sin rett. Det store problemet med Red Faction: Armageddon er at det forsøker å bite over så mye at de tradisjonelt sterke elementene i serien har blitt nedprioritert.

Man skal ikke spille mye av Armageddon før man skjønner at Epic og deres Gears of Wars-univers er en gigantisk inpirasjonskilde. Som forgjengeren er også Armageddon et fremtidsrettet tredjepersons skytespill sett fra papegøye-på-skuldra-vinkelen. Den klassiske og ideologiske kampen mellom arbeidere og undertrykkere som vi kjenner fra de forrige spillene er denne gangen byttet ut til en kamp hvor det de resterende menneskene i kolonien kjemper for å overleve en invasjon fra rommet.

Vil gjøre som storebror

I det som er en særdeles uengasjerende og lite velfortalt historie, blir det kaos i kolonien når noen groteske vederstyggeligheter kommer for å avrette hvert eneste menneske som måtte være så uheldig å befinne seg på Mars. Dette gjør at spillet, sett under ett, koker ned til å bli en kamp for å overleve. Historien fortelles både gjennom dialog og mellomsekvenser, men du klarer aldri helt å la deg engasjere på samme måte som i for eksempel Guerilla.

Videre er det svært få interessante områder i spillmiljøene, og det føles nesten som om det har vært et kreativt uår hos utvikler Volition. Du befinner deg stort sett i mørke huler eller sterile og futuristiske lagerhaller som byr svært lite på seg selv. I motsetning til dette er både produksjonen, handlingen og miljøene langt mer interessante hos Gears of War-spillene.

Det er likevel elementer som til en viss grad får deg til å glemme spillets heller kjedelige fremtreden som en narrativ opplevelse. Som tidligere nevnt har våpenlek og ødeleggbare miljøer alltid vært en av seriens styrker, og det blir også Armageddons redning fra evig fortapelse.

Årets kuleste våpen?

Våpenfysikken i Red Faction: Armageddon er å klassifisere som over gjennomsnittet for det som kommer ut av skytespill i dag. Det er en god følelse over de aller fleste våpnene, og i tillegg varierer de fra granatkastere til plasmakanoner. De fleste gir spilleren en ulik opplevelse av spillets skytemekanikk.

Armageddon er også i besittelse av det som er et av årets aller kuleste våpen i spill med sitt magnet-gevær. Ved å sikte og skyte på to forskjellige posisjoner i rommet, skaper magnet-geværet et magnetisk felt mellom elementene og gjør at de trekkes mot hverandre. Hvis du for eksempel skyter mot veggen til en bygning og en fjellside, vil veggen rives løs fra konstruksjonen og trekkes mot fjellsiden der den smadres. Om ikke dette var nok kan man også skyte mot to monstre, hvor sammenstøtet mellom disse vil være nok til å ta livet av dem – en effektiv måte å rydde vei i vellinga på.

Spillets fysikk og delvis ødeleggbare miljøer byr på morsomheter, men jeg skulle ønske utviklerne hadde maktet å ta dette noen steg videre, ettersom det ikke er like revolusjonerende som det var i 2001. Videre hadde det også vært ønskelig om de kunne gjort magnet-geværet mer sentralt i spillet. Hva med å for eksempel legge opp til løsning av små gåter med dette, eller la spilleren transportere seg selv rundt med magnetfeltet? Valve skjønte hva de hadde når de lagte portal-geværet i Portal – Volition har ikke skjønt hvilken fantastisk uslepen diamant de egentlig sitter på.

Dybde i spilldesignet

I tillegg til en rekke forskjellige våpen for lek og utfoldelse, har også spillet et flott oppgraderingssystem som gjør spillfiguren din bedre. Ved å samle små nanopoeng som faller fra ødelagte bygninger eller ligger plassert rundt i verdenen kan man oppgradere sine evner og ferdigheter, og på så måte få en følelse av utvikling underveis i spillet.

I tillegg til å være flink med våpen, er også spillets hovedfigur i besittelse av mektige krefter, og kan for eksempel sende ut en bølge av kraft som skyter fiendene bakover. Disse evnene kan oppgraderes, og er et fint tilskudd til et allerede dødelig arsenal.

Det blir dessverre litt slik at våpen og håndtering av disse sitter relativt godt, mens resten blir en liten nedtur. De uendelige bølgene av uinspirerte og lett leselige romvesenfiender blir fort ganske kjedelige, og når spillet en og annen gang gir deg kamp mot et sjefsbeist, er ofte dette bare et monster som må bankes litt hardere. Du blir sjelden oppfordret til å tenke, eller prøve å løse slike bataljer ved hjelp av taktikk. Varm opp stålet og bank løs!

Utradisjonell flerspiller

Spillet har en småfrisk, men utradisjonell flerspiller bestående av to ulike moduser. Den ene modusen, «Infestation», handler om å overleve lengst mulig sammen med opptil tre andre, mens fiendene kommer mot deg i flere bølger.

Slike overlevelsesopplevelser i flerspiller har vi sett stor suksess med i Left 4 Dead-spillene, men Red Faction mangler finessen og den grundige håndarbeidet som er lagt ned i zombie-serien til Valve. Det legges lite opp til konkret samarbeid, da grensesnittet ikke gir spesielt god kommunikasjon om hva som står på.

Den andre modusen må kjøpes fra Playstation Store eller Xbox Live – hvilket jeg må få påpeke er en forretningsmodell jeg ikke er spesielt stor tilhenger av. «Ruin», som den heter, er en modus som ligner veldig mye på en modus fra flerspillerdelen til Guerilla. Her handler det om å ødelegge så mye som mulig og oppnå mest mulig poeng. Dette er riktignok morsomt noen ganger, men gjenspillbarheten blir raskt oppbrukt, og da skrumper flerspillerdelen brått ned og gjør at spillet kan gi lite valuta for pengene.

Konklusjon

Til tross for at det fremdeles gjøres mye rett i Red Faction-serien, må det siste kapitlet i serien sies å være et aldri så lite feilsteg. Streben etter å bli et narrativt spill og etablere et univers på størrelse med sin inspirasjonskilde Gears of War tar fokuset vekk fra våpenfysikken og fysikken, som alltid har vært disse spillenes styrke.

Ved siden av det geniale magnet-geværet er det en rekke våpen og krefter som er morsomme å leke med, men det er synd at spillet ikke legger mer opp til at man skal bruke disse elementene mer aktivt i spilldesignet. I stedet dynker Armageddon deg med en lite engasjerende historie hvor bølger av generiske romvesener skyller over deg i uinspirerte miljøer.

Det er ingenting galt med å ta spillserier i nye retninger, men hvis du skal endre din identitet, må du sørge for at du ikke blir en småblek kopi. Red Faction: Armageddon har sine morsomme sider, men på grunn av dårlige beslutninger, får det ikke utspring for sitt store potensiale.

Red Faction: Armageddon er i salg til PC, Playstation 3 og Xbox 360. Vi har testet de to sistnevnte.