LOS ANGELES (Gamer.no): Det er akkurat ett år siden sist jeg så XCOM. Da var det et førstepersonsskytespill med en femtitallsvri, og jeg likte det ganske godt. Det er stilig å farte rundt som en spesialagent i hatt og dress, uten at jeg helt greide å spore røttene til serien i 2K Marins nytolkning.
Toppene i Take-Two var tydeligvis mindre fornøyde med det de så enn meg. Det har vært helt stille fra spillet i 12 måneder nå, og det som titter opp over overflaten er noe helt annet enn det vi så sist gang. Denne gangen minner opplevelsen mer om et taktisk actionspill med rollespillelementer, og selv om det helt sikkert selger bedre så er det vanskelig å bli overbevist av dette.
En ny retning
Spillet har heldigvis beholdt stilretningen sin, som var det aller mest spennende sist gang vi så det. Vi befinner oss fortsatt i USA i starten av Den kalde krigen. Dette er likevel en alternativ tidslinje, hvor romvesner har bestemt seg for å invadere jorda. Førstepersonsvisningen er også intakt, men dette skal være en dypere opplevelse som lener seg mer mot de tidligere XCOM-spillene.
Du har nå et lite dialogtre, så du kan få en bedre forståelse for hvem medagentene din er. Samtidig må du rekruttere og oppgradere dem, og bygge en liten gruppe med trofaste spesialister. Dette er utvilsomt nærmere XCOM enn det vi så for ett år siden. Problemet er at det ser ut som en adskillig mindre solid og unik tolkning enn tidligere.
Der XCOM i fjor kunne minne om en slags «hva om XCOM møtte L.A. Noire og BioShock?» lukter det hele nå tredjepersons skytespillet i gata. Man kan styre lagkompisene med en sirkelmeny som ligner svært mye på den vi blant annet ser i Mass Effect-spillene. Så skal man bruke de riktige triksene, holde seg i dekning og pepre romvesner med bly.
Via et kampanjekart velger man blant forskjellige typer oppdrag over hele USA, og rekkefølgen man løser disse i skal påvirke hvilke bonuser man får. Dette illustreres ved at man kan redde en spesiell Doktor Weis på ett punkt, og ende opp med kraftigere teknologi som en konsekvens. Samtidig skal man få tilgang til nye dialoger på dette viset, og det lønner seg å finne «rett» rekkefølge.
Slappe kamper
Før vi vet ordet av det sitter vi om bord i et kullsort helikopter med to andre dresskledde spesialagenter. Turen går til en liten, idyllisk amerikansk landsby, hvor den lokale National Guard skal møte oss og holde oss oppdatert på situasjonen. Problemet er at det rett og slett ikke er en person å se noe sted.
Ikke i den lokale kaféen, ikke i bussen som står på tomgang og ikke i teltbasen til de nevnte soldatene. Nå er dette neppe en fullstendig overraskende situasjon når man jobber med å knerte romvesner på daglig basis, men det gjør ikke opplevelsen mindre gyselig. Å se den søte lille landsbyen som en spøkelsesby er rett og slett fryktelig ekkelt.
Stemningsmessig er spillet fortsatt upåklagelig, og det gjør antiklimakset enda større i det vi begynner å slåss. Våpenfølelsen ser totalt fraværende ut, og det er ikke engang noen sporbar rekyl i økten vi bivåner. Nå og da må man sette kampen på pause, for å dirigere de to andre agentene og bruke spesialegenskaper, og det ser rett og slett aldri givende ut.
Handlingene man kan utføre er bestemt av et gitt antall handlingspoeng. Disse kan investeres i ting som flyttbare mitraljøser og evnen til å ta over og styre ulike romvesner og slikt noe. Sistnevnte er ganske spennende, ettersom man kan velge mellom å ta med romvesnene hjem og gjøre langsiktig research, eller bruke dem som et superkraftig våpen med en gang.
Stilig stil
Fotsoldatene vi møter kan ligne en hel del på hovedpersonen i velkjente Tron, men inntar ulike former på grunn av evnen til å kamuflere seg som motstanderne sine. Derfor får vi også sjansen til å slåss mot både mennesker og noe som best kan beskrives som plasmafrosker. Rent taktisk ser de ikke ut til å ha allverdens muskler å by på, og dette underbygger kampsystemets platthet.
Etter hvert møter vi nok en gang den digre obelisklignende skumlingen som preget den forrige spilløkten vår, og å kunne sette alle kluter til og fange den er faktisk ganske spennende. Å aktivere den igjen når vennene dens ankommer er selvsagt ikke så ueffent det heller. Jeg tror at det å få anledning til å leke seg med sofistikert romvesenteknologi er en av måtene 2K Marin kan redde kampsystemet på.
Nå kan man allerede bruke en del av våpnene de etterlater seg, slik som en halvstilig lynpistol og de flyttbare automatiske mitraljøsene deres. Jeg skulle likevel likt å se mer kreative våpen som virkelig tør å blande femtitallsstilen med klassisk sci-fi. Slik spillet står per dags dato ser det rett og slett ikke særlig gøy ut.
Det er synd, for stilretningen ser fortsatt ut til å være nydelig. Flotte og erkeamerikanske omgivelser ispes kledelig romvesentekologi på overbevisende vis. Utviklerne beviser nok en gang at de mestrer å lage unike og strålende utgivelser basert et fundament få andre spillstudio har utforsket. XCOM ser ikke ut som noe annet.
Konklusjon
Jeg liker ikke måten XCOM har utviklet seg på. Javel, så var det kanskje et godt stykke unna seriens røtter da jeg så det i fjor. Men det var i det minste en nytolkning som turte å utfordre konvensjoner en anelse, og 2K Marin så ut til å by på mye av den samme magien som gjorde BioShock til et så vellykket historiedrevet førstepersons skytespill.
Det nåværende spillet ligner mer på en halvslapp Mass Effect-klone, og bærer tydeligere preg av å være et spill tilpasset dagens spillklima. Utviklerne hevder at det er en hyllest til rollespillsjangeren, men det ser heller ut til å være via overfladiske mekanismer enn at man virkelig forsøker å formidle gleden av å virkelig være denne spesialagenten.
Spillet har fortsatt en feiende flott stemning, og å rekruttere og trene medarbeidere er langt nærmere det spillet XCOM-serien har pleid å være. Problemet er hvordan dette virker å være en halvveis versjon i skytespillham, som er mer tilpasset dagens tidsånd enn hva som har gjort serien legendarisk. Vi får se om jeg har rett.
XCOM kommer i salg 9. mars 2012, for PC, PlayStation 3 og Xbox 360.
