LOS ANGELES (Gamer.no): Jeg har allerede vært heldig nok til å få en omfattende innføring til dette lovende tilskuddet til The Elder Scrolls-serien, i tillegg til å delta i en svært interessantspørsmålsøkt med spillprodusenten Todd Howard. Det var i utgangspunktet denne spillkoden Bethesda hadde med seg til årets E3-konferanse, med visse spennende forandringer.
Mer fleksibilitet
Bethesda har rukket å få på plass en hel del nye ting, selv om det bare er et par måneder siden vi besøkte dem sist. Det naturligvis også visse variasjoner i presentasjoner av spill fra før av, etter hvert som utgiverne biter seg merke i hva journalistene reagerer positivt og negativt på. Man vil jo at spillet skal fremstilles mest mulig positivt.
Denne gangen fikk vi blant annet se hovedfiguren velge et stjernetegn ute i felten. De som har spilt Morrowind og Oblivion kjenner nok igjen stjernetegnene derfra, som er permanente valg man foretar i det man lager figuren sin. Disse gir bonuser til ulike ferdigheter, og kan ha kraftig innvirkning på hvordan spillet oppleves. Nå kan man tilsynelatende endre stjernetegn midtveis i spillet. Dette gjøres ved ulike steinformasjoner kalt «Guardian Stones». Bethesda presiserer til stadighet at de ønsker at handlingene dine skal forme figuren din, snarere enn valg du tar før du har spilt spillet, og dette kan være en videreføring av akkurat det.
Se også: Trailer for The Elder Scrolls V: Skyrim
Egenskapene deres ser ut til å være av tilsvarende art utover dette. «The Warrior» er et av disse stjernetegnene, og gjør at kampferdighetene dine øker 30 prosent kjappere. Slik dette systemet fungerer nå så er det altså mulig å bruke dette til man har fylt opp disse ferdighetene, for så å benytte et annet stjernetegn med andre styrker. Fleksibilitet man ikke skal kimse av.
Ingen dager er like
En av de artige forskjellene på denne og den forrige presentasjonen skjedde helt i starten, hvor Howard som regel viser frem pil og bue for første gang. Den første gangen vi så denne delen kastet han en formel på en fiende, som fikk ham til å angripe kompisen sin. Deretter plukket han de begge ned fra avstand. Og det er jo artig nok.
Denne gangen var utgangspunktet akkurat det samme, men i stedet for å bare klaske ned kompisen sin dyttet den andre fienden kompisen ut av et vindu i tårnet de slåss i. Howard ble tydeligvis like forfjamset av denne hendelsen som alle andre i rommet, og måtte forhøre seg med kollegaene sine om de hadde sett noe lignende tidligere.
På vei opp red vi forresten på hest, et fremkomstmiddel Bethesda kun sparsommelig kommenterte sist gang. Det er godt å se hvor kjapt Skyrim utvikler seg. Hesten føyde seg inn i den høyst detaljerte verdenen med overbevisning, men hadde litt for mekaniske bevegelser. Den var utvilsomt hakket over ridedyrene vi så i Oblivion, men blekner i forhold til hvordan Red Dead Redemption løste dem.
Den viktigste forskjellen mellom de to presentasjonene hendte likevel etter at man drepte dragen som konkluderte vårt forrige møte med Skyrim. Denne gangen fortsatte ferden nemlig mot Winterhold, som er spillets største by. På grunn av spillets imponerende synsavstand var det mulig å se hovedstaden fra god avstand, der den stod som en fristelse i det fjerne.
Mektige drager
Vi fikk dessverre aldri sjansen til å dra inn i byen, som ligger som en vikingfestning i det fjerne, med tett trehusbebyggelsen i en sirkel. I stedet boltret vi oss i den omfattende tundraen som leder opp til den, hvor vi blant annet ble passert av gigantiske mammuter og vel så store kjemper som bar på steinklubber på størrelse med en fullvoksen mann.
Howard er i det ufine hjørnet, og går fra å beskrive hvor uhyre detaljert mammuten er – ned til å kunne telle hårstrå – til å dekorere pelsen dens med en diger ildkulde. Det gigantiske dyret svarer med å ploge støttennene i vår retning, og det er en mektig opplevelse å se et så grandiost dyr stå i full offensiv foran en.
Det hele blekner likevel i forhold til Howards neste sprell. Han hisser nemlig på seg kjempen, som stamper i vår retning med en sinna mine. Det varer ikke lenge, for før vi vet ordet av det kommer en gigantisk, ildsprutende drage forbi og tar den digre fienden med seg og kaster ham i det fjerne. Deretter gjør den en usving og setter kursen mot oss.
Drager har en viktig rolle i Skyrim, og er svært mektige. Det tar mange minutter og svært mange angrep før vi får ned beistet, og det virker på sin plass med en feirende kopp kakao og et pust i bakken. Det blir det likevel ikke tid til, for vi rekker knapt å bli ferdige med å absorbere sjela til den stakkars dragen før isdragekompisen hans flakser over oss og ypper til kamp.
Enda mektigere drager
Denne luringen er desto hissigere enn sin noe mindre venn, og kommer med gjentatte stupende angrep som akkompagneres av drønnende vingeslag og hjerteskjærende hyl. Når den er rett over oss føles det nesten som om kvelden brer seg over tundraen, og den rene og skjære størrelsen på dyret er så fryktinngytende som en spillfiende kan bli.
Howard vet likevel råd mot dette kreket, og bruker sjelen fra den falne dragen til å oppgradere et spesielt rop. Det allerede imponerende «chain lightning» består av elektrisitet som freser rundt armene dine, og kan skytes mot fiender med en eksplosiv armbevegelse. Dette har kjapt tatt knekken på alt vi har møtt hittil, men kommer til kort mot de ramme dragene.
Da er «Stormcall»-ropet noe helt for seg selv. Ved å oppgradere det med en dragesjel får evnen til å mane frem en tordenstorm. Det å endre været er barskt nok, men det blir virkelig heftig når man innser at det får lynet til å slå ned i alle fiendene som måtte komme for nær. Det hissige uværet hugger i vei mot dragen, og etter fem minutters ivrig kjemping får vi endelig has på den.
Skulle utfordringen bli for stor i fremtiden kunne Howard endelig annonsere spillets brorskap også, som skal være behjelpelige med å løse andre utfordringer. Det er nå klart at krigere vil kunne alliere seg med «The Companions», magikere hører hjemme i «The College of Winterhold» og tyver igjen får sjansen til å rotte seg sammen med «The Thieves Guild».
Konklusjon
Det som startet med en kjedsommelig affære og gjennomgang av gammelt nytt, utviklet seg kjapt til å vise de mest spennende scenene fra Skyrim så langt. Vi har allerede sett drager i kamp, men det er først nå vi har begynt å få en viss anelse om hvor mektige de faktisk er. Man trenger ikke å elske reptiler for å se gleden av at de hiver kjemper flere titalls meter.
I tillegg har tidligere ubesvarte spørsmål også begynt å bli besvart. Hestene er på plass i spillet, de ulike laugene som spillerne kan alliere seg med har fått sin rolle og vi har sett glimt av en av spillets virkelige store byer. Spillet begynner virkelig å ta form, og den digre verdenen føles med ett mer levende og komplett.
Bethesda er en av verdens fremste rollespillutviklere, og hadde knapt greid å lage et dårlig spill om de prøvde aldri så hardt. Det virker likevel som om de er minst like hungrige på å forbedre Oblivion, som hva en tildels misfornøyd fanbase var. Skyrim virker å være en unik, storslått og interessant opplevelse som utvilsomt er blant årets mest lovende utgivelser.
Her er en trailer fra E3 2011:
The Elder Scrolls V: Skyrim utgis 11. november til PC, Xbox 360 og PlayStation 3.
