Brink er et viktig spill for britiske Splash Damage. Studioet har lenge levd i skyggen av veteranutvikleren id Software (Doom, Quake, Wolfenstein) der de har laget enkeltstående flerspillerversjoner av noen av deres mest populære spill. Wolfenstein: Enemy Territory og Quake Wars: Enemy Territory er for all del kapable spill, men man kan ikke traske i andres fotspor i all evighet.
Derfor har det stor betydning for studioet når de nå har lansert sitt første fullstendig originale konsept. Brink er en ambisiøs videreføring av noen av studioets mest velkjente styrker, slik som målrettet, lagbasert spilling og dype spillbrett. Denne gangen ser det likevel ut til at ambisjonene har blitt noen hakk for store, for Brink kunne ha vært mye mer.
Banal innpakning
Hvem er de gode? Hvem er de onde? Sosialisme kontra kapitalisme, fiffen kontra gutta på gølvet. Omtrent alle moderne skytespill forventes å ha en historie, av årsaker jeg ikke helt forstår. Brink er intet unntak, og forteller historien om den utopiske flytende byen «The Ark». En borgerkrig har utviklet seg som følge av overbefolking, og to fraksjoner kjemper om byens fremtid.
På én side har du «The Resistance», en gjeng med opprørere som representerer den fattige majoriteten på arken. De ønsker å senke hele greia ettersom de aldri ble tilgodesett av de velstående «Security» uansett. Sistnevnte ønsker nødvendigvis å bevare opplegget og drive oppviglerne derifra, ettersom deres interesser stadig ivaretas. Dermed må du velge side i den bitre konflikten.
Hvilken side du velger har i praksis ingenting å si, ettersom figuren din kan brukes på begge uansett. Ikke har historien stort å si i det hele tatt, ettersom den er platt, generisk og sannsynligvis kun er et overfladisk forsøk på å gi stridighetene en mening. Det er artig hvordan du får anledning til å se konflikten fra begge sider, men Brink prøver aldri å overbevise deg om at det gir deg verdifull bagasje til ettertanke.
Etter hvert får du anledning til å ta dypdykk i arkens historie ved hjelp av lydlogger du låser opp. Samtidig drives den kommende historien forover av forholdsvis velregisserte mellomsekvenser som skildrer de mest actionfylte aspektene av knivingen mellom de to fraksjonene. Historien er likevel aldri i veien, og er ikke negativ så mye som den er kjedelig.
Baby doll, Baby Doll!
Før du kan sabotere planene til meningsmotstanderne dine så må du kna sammen en spillfigur, og systemet for dette er et av salgspunktene til dette spillet. Her får man nemlig tilgang til et kraftig og dypt skapelsesverktøy, som lar deg definere alt fra våpenoppgraderinger til hårsveis.
Kun et lite utvalg av oppgraderingene, som både kan være estetiske og ha påvirkning på våpenet ditt, er tilgjengelige fra starten av. Nye låses opp ved å løse spesifikke oppgaver, øke i erfaringsnivå og fullføre brett i historien. I tillegg har du et figurutviklingssystem som belønner deg med poeng hver gang du får opp i erfaringsnivå. Disse investeres i ulike ferdigheter.
Du går opp i erfaringsnivå ved å knerte fiender, løse delmål, helbrede medspillere og andre ting i kampens hete. For hvert femte erfaringsnivå så går du også opp i rang, hvor det hele stopper på nivå 20/rang fem. Dette systemet dikterer hvilke spillere du møter når du spiller over nettet, samtidig som hvert nivå lar deg investere poeng i sterkere egenskaper.
Det er begrenset hvor mange poeng du kan få, men det er ingenting i veien for å lage nye spillfigurer eller redisponere poengene dine i andre ferdigheter. Dette kan fort bli en nødvendighet, ettersom det er flust av nye egenskaper å låse opp på tvers av de fire figurklassene.
Dype kamper
Det er ting som skurrer både her og der i Brink, men jeg har vært forelsket i måten kampene utspiller seg på siden første gang jeg prøvde det. Jeg er fristet til å påstå at spillet oppleves som en snedig trekantbaby, hvor Mirror's Edge, Team Fortress 2 og Quake Wars: Enemy Territory alle har bidratt med sine mest dominante gener. Resultatet er et strålende konsept.
Utgangspunktet er at åtte spillere på hvert lag velger en av fire klasser: ingeniøren, feltlegen, soldaten eller operatøren. Hovedmålene deres varierer etter hvilket brett man spiller, og strekker seg fra å frakte gjenstander av interesse mellom to punkter til å reparere spesielt maskineri eller hacke viktige datasystemet.
Noen av brettene foregår også i ulike faser, slik at man må endre klasse midtveis i spillet for å kunne løse nye mål. Hvis man skal eskortere en VIP så er feltlegen nødvendig for å helbrede ham når han faller. Soldaten er på sin side den eneste som kan sprenge ting. Operatøren er en kyndig hacker og ingeniøren kan reparere gjenstander som ikke funker.
I tillegg har man ulike delmål, som kan velges med en spesiell knapp. Disse kan bestå av både generelle og klassespesifikke oppgaver. En feltlege vil belønnes ekstra for å gjenopplive falne lagkompiser der hvor soldaten kan gjøre nytte for seg ved å sprenge opp snarveier som hjelper laget. Man kan også ta over ulike hjelpestasjoner, som gir laget ulike bonuser basert på typen deres.
Dumme medhjelpere
Det er essensielt at man kommuniserer godt i Brink, av ulike grunner. Her kan man ikke komme inn med en typisk «gung ho» skytespillinnstilling og tenke at man gjør mesteparten av jobben om man fyker rundt og dreper så mange som mulig. De ulike klassene har vidt forskjellige roller som alle er like viktige, og et velbalansert og koordinert lag er en forutsetning for å vinne.
Her oppstår et av spillets kjerneproblemer. Spillet har nemlig ikke en en- og en flerspillerdel som sådan. Man spiller alltid de samme oppdragene, enten man er alene eller på nettet. Forskjellen er at du alltid spiller med boter lokalt. På tilfeldige servere erstattes et visst antall av dem med ekte mennesker. Er det deg og en gjeng venner med mikrofoner så er Brink imidlertid helt fantastisk, virkelig et toppspill.
Av naturlige årsaker er det likevel vanskelig å samle en klase folk hver gang man må spille, og da står valget mellom å ta del i nettkamper eller spille mutters alene med en rekke kumpaner som er dumme som brød. Blant annet er det en gedigen frustrasjon hvordan de datastyrte medhjelperne gjerne har en hang til å løse irrelevante delmål i stedet for å hjelpe deg med å vinne oppdraget.
Spillets enspillerdel begrenser seg til kamper med og mot slike «boter», og er som regel en massiv frustrasjon. Det er veldig synd, da spillet på sitt beste er noe av det mest underholdende jeg har spilt av samarbeid i skytespill. De nevnte sakene er ikke allverdens problem om du hopper inn på nettet og får supplert laget med organiske impulser, men det er et stort aber å ikke vite hva du kan forvente deg.
Fleksibelt og åpent
Fleksibilitet er et viktig aspekt av Brink, og man definerer i stor grad selv hvilken rolle man vil ha. Trives man best som en ensom ulv som fyker rundt og sprenger opp snarveier og okkuperer hjelpestasjoner så er dét et viktig bidrag til laget. Spillet lar deg også utforme figuren din i stor grad, blant annet ved å velge våpnene du vil bruke
Som et skytespill er Brink sabla solid, og våpenfølelsen er stadig bra. Om noe er det kanskje litt lite forskjell på det store spekteret av våpen man har, det er for eksempel en håndfull maskingevær med marginale forskjeller, men det bremser knapt opplevelsen.
Brettene er for det meste gode, og har en flott og stilisert stil der de strekker seg fra utendørsområder hvor du kan speide utover åpne hav til trange innendørskomplekser med futuristisk preg. De er likevel ikke så balanserte at det gjør noe, og små nivåforskjeller på spillere merkes veldig godt. Noen delmål er regelrette beleiringer, og et godt lag vil være praktisk talt umulig å overvinne på visse brett.
Brettenes design blir enda mer viktig når man benytter det «Parkour»-lignende systemet SMART, som lar en krysse omgivelsene kjapt og svært enkelt. Man kan definere kroppstypen til figuren sin, og små personer kan løpe kjappere og klatre på helt andre steder på bekostning av helsa. Dette gir brettene en ny dimensjon, og et flott insentiv til å utforske hver krink og krok.
Konklusjon
Brink kommer farende med et lass av ambisjoner, og Splash Damage skal ha all verdens respekt for å tørre å gå sin egen vei med sitt første fullstendig egne spill. Det er dristig å i det hele tatt ikke by på en «deathmatch»-modus i et skytespill i 2011, og jeg tar av meg hatten for at de har gjort et forsøk på å drive sjangeren videre. Alt er likevel ikke i harmoni med dette spillet.
Når man først lager et rent flerspillerspill så er det en forutsetning at man kan hoppe inn og umiddelbart ha det moro, og her faller Brink kjapt gjennom. Noen ganger må du belage deg på å spille med et stort antall datastyrte medhjelepre, og de er rett og slett for dårlige i jobben de er ment å utføre. I tillegg lider brettene ofte av ubalanse og gjør nivåforskjellen veldig åpenbar.
Om man har en fast gjeng med venner å spille med, synes jeg Brink er helt fantastisk. Med god kommunikasjon er det en drøm å løse de ulike, varierte målene, og spillet føles mye mer givende enn det meste jeg har spilt i sjangeren. Om du er av typen som liker å hopper rett inn og vite hva du får, er dette på ingen måte spillet du trenger. Det er rett og slett for uforutsigbart.
Brink er i salg for Xbox 360 (testet), PlayStation 3 og PC.
