Viktig: Denne artikkelen inneholder avsløringer om plottet i Dragon Age II.
De første tankene som vasket over meg mens jeg spilte Dragon Age II var ikke positive. Hvorfor har de forenklet det gode rollespillsystemet? Hvorfor gjør jeg oppdrag i den samme hula for femte gangen? Hvorfor oversvømmes jeg av meningsløse bølger med kjedelige fiender? Hvorfor er «friendly fire» fjernet? Nå kan jeg jo bare bombe alle områder med masse formler og knuse motstanderne som ingenting.
Hvorfor trasker jeg rundt i den samme byen hele tiden? Hvorfor skal jeg drasse med meg en sutrende bror og ei seksti år gammel mor som har kroppen til en stripper på tjue? Hvor blir det av den episke fortellingen? Hvorfor er jeg ikke bare en kul eventyrer som løper ut i verden for å kjempe mot den store ondskapen? Hvor blir det av de fantastiske elementene?
Trangsynt
Det er da det slår meg hvor trangsynt jeg plutselig har blitt, og jeg husker hva som var min største klage ved det første Dragon Age-spillet. Det var et utrolig underholdende og dypt rollespill, som jeg likte godt. Historiene var gode, innholdet var rikt og spillsystemene var interessante.
Dragon Age: Origins handlet likevel om den fullstendig tradisjonelle fantasyhistorien. Den uendelig onde ondskapen må bekjempes og verden må reddes. Ondskapen har ingen grunn til å være ond, og et altomfattende ønske om total ødeleggelse virker å være alt som driver den.
Du finner det eksakt samme prinspippet i nesten samtlige andre rollespill og i alle de hundrevis av fantasyfortellinger jeg enten har lest, sett på TV eller opplevd på kino. Denne ondskapen finnes ikke i den virkelige verden, og alle våre tanker om den skyldes rett og slett propaganda fra skapere av mytologi, religion eller historie fra eldgamle tider og frem til i dag.
Jeg hadde håpet på noe bedre fra historiefortelleren Bioware. Og gjennom Dragon Age II har vi helt plutselig fått det.
Noe nytt
Jeg ønsker ikke å forsvare alle hjørnene som åpenbart har blitt kuttet under utviklingen av Dragon Age II. Det er billig å la de samme områdene gå igjen hele tiden, det er unødvendig å «dumme ned» gode rollespillsystemer, og det er kjipt å masseprodusere innhold ved å bare dumpe horder av enkle fiender i hodet på deg hvert tredje sekund.
Likevel har hjørnekuttingen fått en annen viktig konsekvens. Det er ikke godt å si hvor nøye planlagt denne konsekvensen egentlig var, men resultatet er likevel helt klart: Vi har fått et stort, profesjonelt og godt rollespill som handler om store og viktige temaer som fremmedfrykt, frihet, korrupsjon og i hvor stor grad myndigheter bør kontrollere sin egen befolkning.
De fleste Bioware-spill og mange rollespill rører ved slike temaer i sideoppdrag, men fordi den storslåtte fortellingen om det «gode» mot det «onde» uteblir i Dragon Age II, blir disse uhyre relevante og kritiske temaene plutselig satt midt i sentrum.
Jeg kan ikke komme på et eneste eksempel hvor et stort, kommersielt dataspill har gjort noe lignende. Særdeles viktige samfunnsspørsmål blir tatt opp på en måte som både er underholdende og tankevekkende.
De fremmede
Et gjennomgående tema og en av grunnpilarene i Dragon Age IIs historie er konflikten mellom den innflyttede kolonien av Qunari og menneskene.
Det spiller i prinsippet liten rolle at Qunari-rasen er bygget opp på en kjempegod måte gjennom å bruke elementer fra både buddhisme og Platons beskrivelse av Sparta. De er der for å representere «de fremmede».
Gjennom gode fortellinger, interessante personer og fine valgmuligheter får vi lære om konflikten mellom Qunariene og menneskene. «De fremmede» er utsatt for svertekampanjer, rasisme, og opportunistiske demagoger som gjør hva de kan for å spre fremmedfrykt.
Qunariene har likevel på ingen måte tatt på seg offerrollen, og har sine egne sorte får og mørke hemmeligheter. Som spiller må du navigere deg gjennom historiene, og får selv ta viktige avgjørelser. Konflikten er dyp og viktig, og blir fremstilt av utvikleren med stor dyktighet.
Det er lett å trekke sammenligninger til dagens konflikter mellom ekstremister fra både vesten og islam, eller se de komplekse forholdene som fortsatt eksisterer mellom de fleste raser, slik da kandidat Obama gjorde i sin viktige tale rundt temaet.
Det som er nytt i Dragon Age II er det store fokuset på spørsmålene, og at et viktig samfunnsproblem som raserelasjoner ikke kun har blitt plassert i en sidehistorie, for å vise utviklerens kunnskaper. Jeg skulle likevel ønske Bioware hadde gått enda et skritt lengre, og virkelig gitt spilleren muligheten til å løse den endelige konfrontasjonen på en måte som ikke innebar full krig. Jeg håper vi får enda bedre muligheter i fremtiden.
