Om du ikke har hørt om Portal så har du enten blitt kidnappet av en mellomamerikansk paramilitær bevegelse – i så fall vil jeg ønske deg velkommen tilbake i frihet – eller rett og slett ikke vanket noe særlig på Internett de siste årene. Her snakker vi ikke bare om et spill, men også et fenomen og en landeplage.
Den lille hjernekileren var ment som en kuriositet i samlepakka The Orange Box, men så eksploderte det hele og spillet ble en av 2007s mest populære utgivelser. Bekymringen har derfor ikke vært om det blir nok et Portal, men snarere hvordan i alle dager man bygger videre på konseptet uten å miste all kontakt med opphavet.
Les også: Intervju med spillets tekstforfatter
Oppfølgeren er et forsøk på å helle kremfløte ned i strupen på forgjengerens magre konsept for å polstre det litt, og det fungerer strålende. Minimalisme kan godt være forbeholdt kvinnelig badetøy for min del – Portal tar seg usedvanlig godt ut som en omfattende spillopplevelse.
En ny og modig verden
Portal handlet om å skyte blå og oransje portaler rundt omkring, for så å finne ut hvordan du glupest hopper gjennom en av dem, for å sprette ut den andre og dermed ende opp der du vil. Omgivelsene var sterile og kliniske, historien var knapp, og utover de strålende monologene til skrulledatamaskinen GlaDOS var mye av sjarmen det du gjorde den til selv. Det var et enkelt spill.
Sånt holder ikke om man skal overbevise folk en andre gang, særlig ikke om man kaller seg Valve og er kjent for å ha utgitt noen av de stolteste spillseriene i senere tid. Derfor har den første timen av Portal 2 mer handling enn hele forgjengeren til sammen, og fokuset er på å gjøre dette til noe mer enn spennende fysikklek.
Derfor får man seg en britisk robotsnåling som følgesvenn innen minutter. Han heter Wheatley og er for det meste ganske artig. Krydderet som tar deg fra en gåte til en annen er fortsatt beksvart humor, sarkasme og rollefigurer som sier artige ting. Jeg ville i grunn ikke hatt det på noe annet vis, og tekstforfatterne er en fin gjeng. De kan dette.
Britiske Stephen Merchant gjør en god jobb som Wheatley, selv om ironisk humor av denne sorten fort kan bli en anelse slitsom, og likte du pratinga i forgjengeren så har du garantert mye å se frem til. Nå hviler ikke opplevelsen like mye på akkurat dette som tidligere, men det skader jo ikke å le litt. GLaDOS er i akkurat like hurpete humør som sist, og historien er faktisk ikke rent verst om du ikke forventer å bli boksa i magen av begeistring.
Slapp av!
Nivådesignerne har nok sånn sett hatt en helt annen utfordring foran seg. Det opprinnelige Portal er ikke langt, men knerter du historien og ekstrabrettene så har du kurant oversikt over de fleste praktiske gåtene man kan snekre med de to portalene og denne type nivåer. Det hadde nok vært fullt mulig å kna ut et tosifret antall timer med lignende innhold igjen, men hvor innbydende hadde det egentlig vært?
Personlig synes jeg gode gåter er de du gjerne kan løse på et ark først, eller kose deg med når du legger deg, for så å gjennomføre med enkelhet når du kommer tilbake til spillet. Valve ser ut til å dele denne meningen, for gåtene i Portal 2 stiller ytterst sjeldent krav til at du er særlig dyktig med stikka eller musa. Ei heller at du har espressoreflekser.
I stedet får du og hjernen din smake på utfordringer som stryker deg langs ryggen, og er akkurat vanskelige nok til at du føler deg som en sabla tosk og et geni på en og samme tid. Spillet er aldri veldig vanskelig, men har nok av øyeblikk hvor du rett og slett trenger å hive nakken over sofakanten og lukke øynene litt.
Jeg spilte i hovedsak gjennom spillet på Xbox 360, og presisjonsbegrensningen av å ha en kontroller mellom hendene var aldri et problem. Faktisk var det heller slik at jeg flere ganger overtolket problemene jeg hadde foran meg, fordi jeg spilte dette som den mer stressende og intense storebroren. Portal 2 er roligere, dypere og adskillig mer inkluderende enn seriens første steg. Det er nok også et viktig poeng i forhold til å avvæpne den mystiske og småskremmende merkelappen «gåteløsingsspill».
Tenk annerledes
Når det er sagt så byr dette spillet på flere intrikate og oppriktig geniale problemer, og du kommer til å føle deg som en bunt tusenlapper av å knekke dem. Tilførselen av ferske verktøy gjør at du må tenke helt nytt. Du får blant annet tilgang til væsker som øker løpehastigheten din og lar deg sprette som ei loppe, kraftfelt som skyver deg fremover i løse lufta og trykkplater som hiver deg av gårde. Alle kan selvsagt manipuleres med portaler.
Særlig væskene, eller nærmere sagt måten du benytter dem på, skal klype litt i hjernebarken. Væskefysikk har vært en del av spill siden forrige gang bart var på moten, men sjelden har det blitt brukt så kløktig og fornuftig som her. Mot slutten av spillet må du kombinere flere væsketyper i de snedigste varianter, og det går et sug i magen når man endelig knekker kombinasjonen.
Det hele blir enda mer interessant (og komplisert) når omgivelsene plutselig endrer seg drastisk sånn cirka midtveis i spillet. Portal var trangt og strengt inndelt i rom, dette er ikke et poeng for store deler av Portal 2. Her får vi traversere svære innendørsarealer, ydmykende store huler og nær endeløse fabrikker. Miljøene er større og vanskeligere å tyde enn tidligere, på godt og vondt.
Noen av områdene man spretter gjennom er nemlig regelrett kjedelige, og forsøket på å klistre en interessant historie på dem blir fort irriterende. Kulisseskiftene er heldigvis sjelden langt unna, og gåtene blir ikke noe mindre givende av dette. Det er bare et problem at du kan bruke lengre tid på å finne stedet hvor du skal løse en nøtt enn på å knekke selve nøtten.
Del da vel
Denne opplevelsen er fin nok i seg selv, men i likhet med spaghetti og soveposer er den aller best delt med en god venn. En egen samarbeidsmodus, som er tilgjengelig både lokalt og over Internett, løfter dette spillet fra «veldig bra» til «herregud så kult» på nulltid.
Å være to med portalgønner forandrer en hel del, og når man sammen med en medsammensvoren inntar formen til robotene P-Body og Atlas så får man også boltre seg i en hel rekke nye nivåer. De følger historiedelens stil, og er på mange måter enda bedre utformet enn enspillernøttene. Her er det likevel ikke særlig mye fjas med digre områder og unødvendigheter. Det føles godt til avveksling.
Hodet ditt skal nemlig få verke enda mer, der du må ta høyde for helt nye elementer. Noen kraftfelt sletter blant annet portalene dine når du går gjennom dem, slik at rekkefølgen deres samt hvilke portaler man går gjennom blir av betydning. Kommunikasjon er minst like viktig her som i et hvilket som helst annet parforhold, bare at manglende sådan heller fører til laserdød og høye fall snarere enn å måtte handle dyre gaver.
Derfor er noen av gåtene vanskeligere enn noe enspillerdelen tør å by på, og de er uten unntak mer givende. Ved hjelp av verktøy som stemmekommunikasjon, fysiske gesturer og evnen til å se skjermen til kompisen din blir det hele fort et ivrig kakofoni og mas etter å være den glupeste. Alt kommenteres selvsagt på syrlig vis av favorittdama vår, GlaDOS.
Konklusjon
Nei, det er ikke lett å lage en oppfølger til Portal. Ja, Valve har gjort en strålende jobb. Mer av det samme hadde nok aldeles ikke fungert, Portal gjorde egentlig alt det kunne med de verktøyene som var tilgjengelige. Utviklerne har heldigvis forstått at de må se videre, og selv om Portal 2 ikke er det modigste prosjektet der ute så gjør det nok. Beslutningen om å bygge et ordentlig rammeverk rundt kjernemekanismene med portaler viste seg å være strålende.
Introduseringen av nye verktøy som væsker med ulike egenskaper og andre finurligheter har gitt gåtene en ny dimensjon. Det samme har helt nye, større omgivelser. Sistnevnte er ikke helt optimalt, ettersom man rett og slett kan rote seg bort til tider, men det blir aldri så problematisk at det spenner bein på deg. Dessuten har spillet en helt fantastisk samarbeidsmodus som virkelig løfter det til nye høyder.
Portal 2 er utfordrende, og balanserer hårfint mellom å gi deg inntrykk av å være djevelsk glup og fryktelig teit om hverandre. Vet du løsningen på en gåte så er den for det meste overkommelig å utføre, og begrensningene ligger mellom ørene heller enn hvor treffsikker eller kjapp du er med styrestikka. Dette spillet skaper neppe like mye oppstyr som forgjengeren, men er noen gode hakk bedre. Inkluderingen av en fungerende historie er bare en av mange ting som gjør at alle burde prøve en av årets virkelige storspill.
Det er en viss forskjell mellom konsollversjonene av dette spillet. PlayStation 3-utgaven er alene om å ha Steamworks-støtte, som blant annet lar en spille med PC-brukere. Dessuten får man tilgang til annen Steam-funksjonalitet, som ledertavler og «achievements».
Vi spilte Portal 2 i Valves kontorer i Seattle. Turen dit og oppholdet ble betalt av utgiver EA.
