Det er fristende å dra frem køller, baller og hull når det skal skrives om Tiger Woods, og det er ikke på grunn av at vi snakker om det som har vært verdens klart beste golfspiller de siste 10-15 årene. Neida, Tiger har hatt det tøft utenfor banen den siste tiden. Glansbildet ble avslørt som en utro løgner av dimensjoner, og han har ikke akkurat briljert på det grønne gresset siden. I spillene hans er det imidlertid ingen sladrete elskerinner og sinte koner, ei heller en presse som maser i øst og vest. Her kan Tiger konsentrere seg om å spille seg opp igjen, uten noen forstyrrelser.
Kjapp retur
Tiger Woods PGA Tour 12: The Masters kommer raskt, under ti måneder etter forrige spill i serien. Det er ikke tilfeldig. Nytt for året er nemlig giftemålet med gigantturneringen US Masters, en turnering som finner sted denne uken – og som Tiger har vunnet fire ganger. Den andre store nyheten er caddien, en lojal medhjelper som gir spilleren tips og råd underveis. Begge nyvinningene er positive for spillopplevelsen, for oss veteraner så vel som for nye spillere som kanskje ikke har så veldig god greie på golf.
Caddien velger ut en rekke slagmuligheter for deg, basert på hvor du ligger, dine egenskaper og caddiens egne egenskaper. Dermed er det hele tiden rom for forbedring, og i starten kan du ikke alltid stole helt på at assistenten din har rett. Det blir en slags sosial symbiose, der du selv fortsatt må ta en vurdering.
Caddien gir deg som regel 2-3 valg. Ett valg kan være det sikre og smarte, mens det andre er en smule gambling. Noen ganger må du våge for å vinne, og da tar du naturligvis risikoen. Andre ganger leder du feltet, og du bør spille sikkert. Da legger du heller opp til å komme på greenen, fremfor å smelle til for å treffe flagget. Slike valg blir langt mer meningsfylte når du har med deg en fyr ute på det grønne gresset.
Jeg merket også at jeg bruker de «kunstige» hjelpemidlene mindre, noe som var én av ambisjonene til utvikleren i årets utgave. Jeg booster mindre og legger mindre skru på, for å følge tipsene fra caddien. Når det er sagt, kan du når som helst ta helt egne valg når det gjelder slag, akkurat som i tidligere spill. For det er en liten fare for å bli smålat med caddiens hjelp – hvis du bare stoler blindt på ham, mener jeg. Merker du at alt går på autopilot er det bare å skru av vår nye venn, og han forsvinner øyeblikkelig.
US Masters på Augusta-banen er altså med for første gang, og eksponeringen er enorm. Dette er ikke tilfeldig, US Masters har satt harde krav for at EA Sports skal få bruke merkevaren i spillet. Så har da også muligheten til å spille om den berømte, grønne jakken blitt hovedmålet i enspillerkampanjen. Denne er lett historiedreven og veldig avhengighetsskapende – ja, jeg vil faktisk si at vi får servert den beste kampanjen i seriens historie, og det er naturligvis et gigantisk pluss!
Jomfrufødsel
Aller først lager du din egen golfer, gjerne så stygg og bisarr som overhodet mulig. Så er det bare å sette i gang. Man starter på amatør-touren, der du får vite at en turneringsseier holder for opprykk til profesjonelle Nationwide Tour. På amatørnivå er det ikke vanskelig å prestere, og selv om det blir hakket verre på Natiowide, tar det ikke langt tid før man plutselig spiller Q School.
Dette er kvaliken til selveste PGA-touren, juvelen i verdens profesjonelle golfkrone. Motstanderne her er tøffe, vi snakker jo om gigantiske superstjerner innen sporten. Men du kan fortsatt prestere, spesielt når man hele tiden utvikler seg som golfspillet. Det ultimate målet er altså US Masters, og går man til topps her kan man virkelig slå seg på brystet for å ha gjort en knallbra innsats.
Underveis kan du også trene på de ulike banene, samt ta utfordringer fra sponsorer. For det er slik at dine prestasjoner følges av ulike produsenter av golfutstyr, og din utvikling gir også nytt utstyr. Mye av dette utstyret øker prestasjonsevnen din, så det er viktig å slenge innom proshopen etter hver turnering.
Dessuten samler du erfaringspoeng når du spiller, fra så lite som å treffe fairwayen fra utslaget, til å vinne turneringer. Disse poengene kan igjen brukes til å gjøre golferen din bedre. Det være seg på utslag, fleksibilitet i slagene, innslag og nærspillet. Du merker fort at du blir mer sammensatt som spiller etter hvert som du presterer. Man blir stadig bedre, og den progresjonen er i seg selv veldig motiverende.
Utenfor kampanjen setter egentlig bare fantasien grenser for hva du kan gjøre. Man kan tune køllene, slik at de oppfører seg akkurat som du ønsker, handle i proshopen eller spille en rekke mindre moduser. Jeg har alltid vært forelsket i Tiger Woods-spillene som flerspillermoro i sofaen. Det tar kanskje litt lengre tid enn en kamp i FIFA eller NHL, men jeg elsker den langdryge spenningen slike oppgjør gir. Det fordrer selvsagt at du spiller med noen på ditt eget nivå, hvis ikke går lufta litt for kjapt ut av ballongen.
Bestemmer selv
Golfopplevelsen i Tiger Woods PGA Tour 12 defineres selvsagt at vanskelighetsgraden du velger. Går du for øverste, må man være forberedt på at ingenting kan tas for gitt. Videre er ulike faser av spillet også av ulik vanskelighetsgrad. Utslaget og innspill mot greenen er som regel grei skuring, uansett. Det er når man skal chippe og putte på greenen det hele blir mye verre. Det er ikke veldig lett å putte i Tiger, spesielt uten hjelpemidler, og det synes jeg er positivt. Mitt eget golfspill er jo også slik. Jeg slår bra slag på avstand, men sliter når det skal puttes. Finalen er og blir den mest utfordrende og definerende delen av denne herlige idretten.
Kontrollene er stort sett slik vi kjenner de fra tidligere, og jeg sverger til å bruke den analoge stikken til å svinge med. Det føles presist og naturlig. På PlayStation 3-utgaven er det også mulig å bruke Move, noe som er en kjærkommen bonus for oss som har spilt litt i virkeligheten. Følsomheten er kanskje ikke helt der jeg helst ville hatt den, men hvis man ser bort i fra nærspillet er det morsomt å kunne svinge løs hvis man har en romslig stue. Puttingen blir til gjengjeld mer frustrerende, og jeg er ikke sikker på om det er jeg som er dårlig eller om Move-kontrollen ikke er følsom nok.
Når det gjelder det visuelle er den største forskjellen i år at man slipper så mange mellomsekvenser, for eksempel mellom hvert slag. Det er mindre frustrerende enn tidligere, men samtidig har man fortsatt litt å gå på. I neste års spill bør det gå enda kjappere mellom slagene, for jeg er ikke veldig interessert i å se den stygge golferen min hilse på et publikum som ikke en gang er der, eller gå rett mot vannet. Kameraføringen er også noe merkelig innimellom, og jeg har opplevd at noen putter ikke er synlig for det blotte øyet på grunn av at man bare filmer ryggen til slagmannen. Det holder ikke.
Konklusjon
Det er ikke lenge siden det forrige Tiger Woods-spillet kom ut, og da er det ikke vanskelig å forstå om noen er skeptiske til Tiger Woods PGA Tour 12: The Masters. Jeg synes imidlertid dette er verdt et kjøp, spesielt om du er glad i sporten. Karrieredelen er innbydende og avhengighetsskapende. Selv om den kunne vært noe dypere, er det moro å gå fra amatør til vinner av selveste US Masters. Man føler hele tiden fremgang, og at man når delmål, da er det ekstra deilig å kunne ikle seg den grønne jakka på slutten.
Nå kan man også ha med seg en caddie ute på gresset, noe som er positivt for både nybegynnere og veteraner. Han foreslår ulike slagtyper for deg, basert på risiko og ferdigheter, og utvikler seg sammen med din golfer. Det er flott å kunne ha noen å «prate» med når man går rundene, samtidig som caddien gir totalopplevelsen et mer autentisk preg – du bruker rett og slett urealistiske hjelpemidler mindre. Tiger Woods er med andre ord nok en gang på sitt beste, det være seg i spillform.
