Cevat Yerli og grafikkdruserne i tyske Crytek har i løpet av 2000-tallet gjort seg stor på spill med et smekkert ytre. Både Far Cry og Crysis var svært flotte spill, og der førstnevnte kanskje er det beste rent spillmessig, ble Crysis mer kjent som et benchmarking-program for å sjekke hvor mye sprut det var i grafikkortet ditt. Spillet var en grafisk perle, men kom ikke helt til sin rett på grunn av dårlig optimalisering og/eller utakt mellom virkelighet og Cryteks bedømmelse av tilstanden til folks datamaskiner. For den gjengse spiller i 2007, var ideen om å kjøre Crysis for fulle kluter på PC-en omtrent like fjern som å kjøre en oljetanker med påhengsmotor.
En annen stor utfordring den gang var at spillet var ganske utsatt for piratkopiering. Crytek har prøvd å adressere begge disse problemene i oppfølgeren. For det første har de utviklet en ny grafikkmotor som står mer i stil til de eksisterende datamaskinene på markedet. Det andre de har gjort, som også er fullt i tråd men dagens norm, er å ta Crysis-franchisen fra å være en PC-eksklusiv til å bli et multiplattformspill, slik at bunnlinja i regnskapet blir bedre.
Spillenes Armani
Det første som slår deg med Crysis 2, er at dette er et spill med kvalitetsfølelse i alle ledd. Når introvideoen går over skjermen, og en kar i verdens tøffeste nanodrakt står og skyter helikoptre fra hofta med et 12,7 mm maskingevær, mens surround-anlegget formelig maler Hans Zimmers storslagne musikk ut i stua på høyt volum – da reiser nakkehårene på selv den mest blaserte skytespillentusiast seg.
Crysis 2 er et produkt som man bare trenger å ta såvidt ved for å kjenne kvaliteten. Det skal bare noen sekunder til før man ser det på overflaten gjennomførte håndverket – på samme måte som når man tar og føler på en Tivoli-radio eller tar på seg en håndsydd italiensk dress. Det er en følelse som i bunn og grunn er vanskelig både å konkretisere og beskrive, men du vet det med en gang du har den.
Det er ikke så veldig mange spill som får frem dette i meg, men jeg setter stor pris på godt håndverk, og da faller følelsen av at produktet er gjennomarbeidet i god jord. Som dere sikkert forstår kommer mye av dette på grunn av spillets høye produksjonsverdier, som gjør at spillet ser veldig bra ut på overflaten. Floskelen om at det er det indre som teller gjør seg likevel som alltid gjeldende, så det er derfor viktig at spillet også holder stand når det kommer til følelsen av å spille det.
New York, New York!
Handlingen i Crysis 2 finner sted tre år etter handlingen i det første Crysis-spillet. Sentrum for konflikten er nå flyttet fra jungelen i Korea til Manhattan i New York. Flere av figurene som var med forrige gang opptrer i dette spillet også, og du tar tar rollen som marinesoldaten Alcatraz, som tilfeldigvis arver et av verdens kuleste klesplagg. Ved hjelp av nanodrakten og en kompanjong som har tydelige trekk som gal vitenskapsmann, må du hjelpe menneskeheten i kampen mot Ceph-rasen som invaderer jorden.
Det hele høres veldig klassisk ut, men spillets historie er faktisk smartere enn man skulle tro. Du blir portrettert som menneskenes eneste håp, hvilket er et tungt ansvar å bære selv for en mann med nanodrakt. Om ikke det var nok blir du jaktet på av både den paramilitære CELL-organisasjonen som er redd for kreftene i drakten din, og romvesenene. Dette gir deg følelsen av å være alene i verden, og alt som kan krype og gå på Manhattan er etter deg.
Nanodrakten er ikke en vanlig drakt eller uniform. Når du trer inn i den skapes det en symbiose mellom deg og drakten – du blir i praksis en vandrende kyborg med massive krefter. Spillet tjener mye på denne dynamikken, der det formelig kaster fiender mot deg som ensom soldat, og du finner trygghet i teknologibunaden.
Få dette plagget på ønskelisten!
På mange måter roterer selve spillet rundt nanodrakten og hvordan denne brukes – i en- så vel som flerspiller. Den har en energimåler som gjør at du kan være usynlig, tåle mer skade eller løpe fortere i en stund til det går tomt for energi. Energinivået lades opp ved at du ikke bruker noen av disse taktiske mulighetene i noen sekunder, og dette krever litt planlegging i hvordan man skal gå frem i møtet med mange fiender.
Draktens forskjellige bruksområder gjør at du kan variere din spillestil, og dette er en viktig faktor som sikrer variasjon i en ellers skriptet enspillerdel. Du kan fritt velge om du vil støtte deg til draktens evne til å tåle mer skade og løpe rett i geværmunningene til fienden, eller gjøre deg usynlig, snike deg bak og ta dem nedved å stikke kniven i strupen på dem. Dette sitter som støpt, og i nyere tid er det kun i Assassin´s Creed-spillene at et snikdrap føles bedre enn i Crysis 2.
Crytek har generelt vært veldig flinke på å få deg til å føle deg mektig, og jeg får vibber til Crackdown, som kanskje er et av de aller beste spillene på dette punktet. Det er for eksempel noe ufattelig tøft over det såkalte «Air Stomp»-angrepet, der du hopper høyt opp i luften og smeller fienden i bakken med brutal kraft.
Et annet snedig stykke spilldesign er å implementere muligheten for å oppgradere nanodrakten din. Når du dreper de blekksprutaktige romvesenene, får du fremmed nanomateriale som opptas i drakten din. Vanskeligere fiender gir mer materiale, og ved hjelp av dette kan du oppgradere drakten din til å bli bedre på områder som passer din spillestil. Eksempler på dette er å få bedre informasjon om hvor fienden skyter fra, se fotsporene deres, eller at usynlig-funksjonen krever mindre energi.
Lar deg leke
Etter å ha kommet fra spill som Homefront, Killzone 3 og Call of Duty: Black Ops som de siste skytespillene i denne sjangeren, er Crysis 2 så mye smartere i utformingen av enspillerdelen. Det er i praksis like lineært, men det er mye flinkere på å bruke miljøene og gi deg muligheten til å leke med forskjellige ting. Det lar deg plukke opp ting du finner på bakken og kaste disse, det lar deg sparke biler, det lar deg stikke kniven i halsen på fiender og så videre. Ved å gi spilleren alle disse «oh, shiny!»-øyeblikkene skjules lineariteten som ligger i spilldesignets grunnstruktur, og jeg som spiller får muligheten til å ha det genuint morsomt mens jeg spiller meg gjennom historien.
Call of Duty: Black Ops er for eksempel bedre på konkret variasjon i spillmiljøene, men Gud bedre meg så pent Crysis 2 ser ut. Ja det er New York med sine skyskrapere og moderne miljøer, men detaljgraden, lyssettingen og den rent tekniske utførelsen i Crysis 2 er nesten magisk, og jeg tror nok dette er den peneste grafikkmotoren i skytespill til dags dato.
Spillet later til å ha fått god pleie på konsoll så vel som PC, men de som kjenner meg vet at jeg er en spiller av den gamle skolen, og spiller således helst mine skytespill på PC-en. Jeg ser at det har blitt gjort kompromisser her og der for å strømlinjeforme spillet til konsollversjoner, uten at jeg føler at spillet blir veldig skadelidende av det.
Fremdeles skarpladd
Crysis 2 er som sin forgjenger fremdeles et spill å regne med når det kommer til spillets generelle skytefølelse og mekanikk. Til tross for at miljøene bare er delvis ødeleggbare, er det en distinkt forskjell mellom våpnene, og de gir en god og stram følelse under avfyring. Ikke bare det, fiendene og det du skyter på reagerer på interaksjonen med ditt bly på en flott måte, noe som igjen gjør at selve grunnessensen i spillet henger med helt i toppen.
Når du kombinerer dette med implementasjonen av nanodrakten, har man plutselig et spill som byr på mye mer enn flere av de andre sentrale titlene i en sjanger som bare blir mer og mer konform. Crysis 2 biter over mye, men til tross for dette gjør de alt ordentlig, med tysk presisjon.
Sansen for detaljer blir helt åpenbar når man ser at det er lagt en god del arbeid ned i å få kjøretøyfysikken til å opptre ordentlig, til tross for at du egentlig ikke bruker spesielt mye tid i noen av spillets kjøretøy. Det eneste spillet i utgangspunktet faller litt gjennom på i enspillerdelen, er at historien gjerne kunne vært noe mer minneverdig. Denne er ikke direkte dårlig, men havner litt i ingenmannsland sammen med tidligere nevnte skytespilltitler.
Konvergerende flerspiller
Crysis 2 er et av de få skytespillene det siste året som har en enspillerdel med en spillbarhet som i kraft av seg selv er i stand til å bære spillet. Dette hindrer likevel ikke spillet i også å ha en fullt fungerende og interessant flerspillerdel.
Spillet følger oppskriften som Infinity Ward og Call of Duty: Modern Warfare definerte for noen år tilbake, med et erfaringsnivåsystem hvor man går opp i rang og får tilgang på nytt utstyr og utsmykninger i takt med sin opparbeidede erfaring på slagmarken. Det som er spesielt interessant med Crysis 2 i forhold til andre skytespill er det noe utradisjonelle spillmønstret som oppstår med bruken av nanodrakten. Systemet fungerer i utgangspunktet veldig godt, og Crytek har klart å balansere bruken av drakten med skytespilldesignet. Det er flere ulike og klassiske moduser med inntil totalt 16 spillere, og disse følger samme høye tempo og actionpreg som Call of Duty-spillene. Det er ikke mye rom for taktikk, og det handler i utgangspunktet om å ha overblikk og være rask på avtrekkeren.
Brettene er skalert fint for spillerantallet, men jeg synes brettdesignet i Modern Warfare-spillene er mer interessant, ettersom Infinity Ward er flinkere til å utnytte det fysiske rom og skape en helhet i flerspillerbrettene sine. Rent administrativt fungerer serversystemet også veldig likt slik det gjør i Call of Duty-spillene, hvor man entrer et spill via en lobbyfunksjon. Til tross for at dette i mine øyne aldri er et optimalt system for PC-plattformen, som er bedre tjent med et mer stabilt grensenitt slik vi ser det i for eksempel Battlefield: Bad Company 2, fungerer systemet i Crysis 2 rimelig smertefritt.
Konklusjon
Crysis 2 er et kompetent og svært godt skytespill. Det beste hittil i år. Spillet fungerer flott på PC så vel som på konsoll, og til tross for at det har blitt gjort kompromisser for å få med konsollversjoner denne gangen, skader det ikke PC-utgaven i nevneverdig grad.
Spillets store styrke er for det første at det har en god skytefølelse og fysikk, som kombinert med nanodrakten gjør det til et skytespill man får respekt for og har det morsomt med. Det er velprodusert med et gjennomgående godt lydbilde og blendende flott grafikk, til tross for at historien kanskje ikke inneholder så mange minneverdige øyeblikk.
Flerspillerdelen er tuftet på en per i dag velkjent oppskrift og gjør i seg selv lite nytt annet enn å tilby spillets gode grunnmekanikk i kamp mot andre – hvilket igjen gjør at folk kommer til å spille det. Crytek markerer seg nok en gang som spilldesignere som kan lage skytespill, og gir med det ut sjangerens beste spill siden Battlefield: Bad Company 2.
