Etter nok en hektisk uke her på Gamer.no er det på høy tid med litt helgekos. I denne artikkelserien får dere stifte nærmere bekjentskap med journalistene og skribentene som jobber på Gamer.no. Dere stiller spørsmål, og vi svarer etter beste evne.
Forrige helg tok vi frem krystallkulen og spådde litt om spillindustriens fremtid. Denne uken svarer vi på et langt mer jordnært spørsmål, stilt av Elias Arstad på vår Facebook-side:
Hvilket spill har den beste historien?
Joachim Froholt
Jeg har endel kandidater her, fra rollespillet Planescape: Torment til det undervurderte Free Radical-spillet Second Sight. Men jeg velger Star Control 2, fordi dette spillet ikke bare har en glimrende og utrolig spennende historie, men faktisk klarer å kombinere dette med et åpent univers hvor du, i kraft av hva du gjør og hva du velger, får være med å bestemme hvordan handlingen skal utfolde seg.
Star Control 2 er den ultimate rom-operaen. Du kommer fra en koloni som har vært isolert i mange år. Da dere mistet kontakten med resten av menneskeheten var de – sammen med en gjeng allierte raser – midt i en vanvittig krig mot en tilsynelatende ustoppelig fiende. Og når du kommer tilbake til jorden, i et eldgammelt romskip funnet på kolonien, skjønner du at menneskene tapte denne krigen.
Dermed sitter du igjen med mange spørsmål. Hva skjedde med menneskenes tidligere allierte? Eksisterer de i det hele tatt fortsatt? Og hva med den gamle fienden – hvor er de, egentlig? Samtidig med at du gradvis finner svarene på disse spørsmålene, pusler du også sammen en dyp og fascinerende bakgrunnshistorie. Da jeg spilte Star Control 2 ble jeg så fengslet at spillet i praksis tok over livet mitt, og jeg skulle ønske jeg kunne slette akkurat den delen av hukommelsen min slik at jeg kunne oppleve det hele på nytt.
Mikael Harstad Groven
Historier i spill er ikke bare enkelt, for de holder sjeldent det nivået man skal kunne forvente av dette mediet. Derfor er det ofte settingen som tenner meg, enten vi snakker klassiske rollespill eller moderne science fiction. Jeg har ikke latt meg sjokkere av spillhistorier, jeg har ikke latt meg røre. Det viser vel at utviklere fortsatt har en jobb å gjøre i fremtiden.
Men, jeg har latt meg engasjere av historier i spill. Jeg lot meg skremme sammen med Edward Carnby i det første Alone in the Dark. Jeg lot meg fascinere sammen med Gabriel Knight i Sierras spill, og jeg lot meg bergta i Baldur’s Gate. Morrowinds dype verden og bakgrunnshistorie ga meg timer med moro og Mass Effect vekket romnerden i meg. Ett toppvalg er imidlertid umulig. Spill har gitt meg mange historier med potensial, men det er fortsatt en lang vei å gå før mediet går filmen og litteraturen en høy gang på dette feltet.
Lasse Lervik
Spillhistorier er jevnt over for dårlige, det levnes det ingen tvil om. Man har ålreite gjennomføringer av de sedvanlige ukompliserte fantasy-plottene, kjærlighetsdramaene og krigsmachosismen, men de virkelig intrikate og overbevisende fortellingene lar vente på seg. Det vil si hvis man ser bort ifra storslåtte Might & Magic VI: The Mandate of Heaven.
Spillet starter rimelig subtilt og typisk med hodekapping og «fireball» i trynet-fakter, blablabla, redd kongehuset på fantasy-vis, men så bare revner hele opplegget i en gigantisk konspirasjon og man får møte romvesner og kveste dem med lasergønnerne deres. Det høres kanskje ut som resultatet av overivrig selvmedisinering, men er en glimrende motpart til selvhøytidelige fantasyepos og sutrete japanske kjærester med piggsveis-historier.
Historien er i grunn helt på trynet, men det har ikke noe å si for lasergønnere er så kule. Pew pew!
Marius Kjørmo
Det finnes mange spill jeg gjerne skulle trukket frem her. Historien og tvistene i spill som Arcanum, Knights of the Old Republic og Jade Empire får meg alle til smile på innsiden. Likevel har jeg en soleklar favoritt. Spillet som angivelig til dags dato har det lengste manuskriptet et spill noen sinne har hatt (800 000 ord) og som jeg stadig vender tilbake til på tross av at det er 12 år gammelt og har svært utdatert grafikk, er Planescape Torment. Spillet byr på en filosofisk reise gjennom livet og muligens døden til protagonisten. Personene han møter på veien har også alle en unik skjebne og dermed et spesielt syn på tilværelsen. En gjennomgang av dette spillet burde kunne åpne øynene til en hver filosofistudent.
Jeg har vært heldig nok til å intervjue Chris Avellone som mer eller mindre på egen hånd skrev historien til spillet. Hans eget (kanskje ikke så overraskende) syn på spillet, var at det ble en suksess fordi han fikk minimalt med føringer under utviklingen. Så lenge han ikke tøyset for mye med Dungeons & Dragons-lisensen kunne han gjøre som han ville. Det var ingen som sa at han måtte ha flere intense kamper, eller mindre dialog, og nettopp derfor kan man spille gjennom Planescape: Torment nesten uten å ty til vold i det hele tatt. Man kan følge historien og bare utforske den vidunderlige verdenen som Black Isle Studios skapte i 1999.
Tor Egil Andersen
Det finnes flust av gode spillhistorier. Det er lett å nevne godbiter som Knights of the Old Republic, Drømmefall og Bioshock. Jeg må likevel falle tilbake på mitt favorittspill Planescape: Torment. Fortellingen har det meste; uforglemmelige skikkelser, mange valgmuligheter, ekte mystikk og den er av de mest episke historiene noen sinne fortalt. Den rører ved alle livets største temaer, og fører deg ut på en lang reise i et fantastisk univers. Du våkner opp på et likhus med hukommelsestap, og må derfra finne ut hvem du er og hva du har gjort. Det er rett og slett ei fortelling om ”å finne seg sjæl”, og spiller du gjennom fra begynnelse til slutt vil du nok gjøre akkurat dette.
Øystein Furevik
Dette er eit forferdeleg spørsmål. Alt frå fleire Final Fantasy-spel til gamle eventyrspel har fascinert og bergtatt meg med sine gripande historier om heltemot og personlege drama. Det er nesten bittert å måtte trekke fram eit enkelt spel.
Valet fell likevel på Drakengard. Dette er kanskje ikkje det beste spelet som er laga, men historia er eit kapittel for seg sjølv. Den er mørk og brutal og stupar inn i ei usympatisk skildring av opptil fleire tema få spelutviklarar tør å nærme seg. Vi følgjer Caim som mistar alt, og må inngå ei pakt med ein drage, ein skapning han hatar over alt. Raseri, bedrageri og tap er store stikkord for denne beksvarte historia som den dag i dag har låst seg fast i tankane mine.
Kristoffer Lindtveit
Dette er et spørsmål som har blitt verre og verre å svare på de siste årene, siden det har vært så stor tilstrømning av spill med solide historier. Likevel står Half-Life-universet igjen som noe av det ypperste gjennom tidene, både når det gjelder fortellerteknikk, og historien i seg selv. Mens andre spill ofte har en tendens til å overforklare plottet, for å være sikker på at spilleren får med seg alt, klarer Half-Life det motsatte, nemlig å holde igjen akkurat så mye informasjon at man får lyst til å grave etter mer. Og ikke minst er historien i seg selv så god at gravingen gir mersmak.
Jeg vil også trekke frem Warcraft-universet, selv om hverken historie eller fortellerteknikk i seg selv nødvendigvis befinner seg i toppsjiktet. Likevel har Blizzard over de siste femten-tyve årene utviklet et av spillbransjens mest innholdsrike univers. Mengden historieinnhold man kan fordype seg i, er direkte imponerende - og ikke minst er Warcraft fullt av sprø påfunn, og en litt spesiell humor, som bidrar til et fantasi-univers jeg aldri klarer å løsrive meg helt fra.
Les også: Slik er spillbransjen om 10 år
Les også: Her er våre drømmenaboer
Hvilken spillhistorie gitt deg størst hakeslepp? Fortell oss gjerne i forumet! Og husk: Vi trenger flere gode spørsmål til ukene fremover.
