Enhver som er interessert i spill har vent seg til stadige angrep på spill med voksent innhold, fra journalister, politikere og andre folk med sterke meninger. Nylig fikk skytespillet Bulletstorm oppleve dette, da hyperkonservartive Fox News publiserte en artikkel de kalte «Er Bulletstorm det verste spillet i verden?» Her går de så langt som å anklage spillet for å føre til voldtekter i det virkelige liv, blant annet fordi det belønner spillere for å skyte fiender i skrittet (gjennom «skillshot»-systemet).
Takket være litt undersøkende journalistikk fra nettstedet Rock Paper Shotgun, viste det seg ikke overraskende at Fox-journalisten hadde manipulert sitatene fra «ekspertene» han hadde snakket med, slik at de virket langt mer negative og fordømmende enn de i virkeligheten var.
«Perverst dataspill sjokkerer»
Men Bulletstorm er bare det siste i en lang rekke spill som – fortjent eller ikke – har blitt offer for negativ oppmerksomhet på grunn av innholdet sitt. Vi husker for eksempel hvordan ex-advokaten Jack Thompson anklaget Grand Theft Auto-serien for å ha inspirert drapsmenn i den ene saken etter den andre, og beskrev The Sims som en «øvingsarena for pedofile». Lenger tilbake i tid hadde vi hysteriske tilstander rundt det blodige slåssespillet Mortal Kombat og det minst like blodige bilspillet Carmageddon. Og tidlig på nittitallet kunne min egen lokalavis, Fedrelandsvennen, avsløre at «et perverst dataspill – med barnelik, monstre fra helvete og spilleren i rollen som rovmorder – er i sirkulasjon blant ungdommer i Kvinesdal».
Det «perverse» dataspillet var intet annet enn klassikeren Doom. Fedrelandsvennen hadde snakket med lederen for en organisasjon som het Barna i våre hender, som var rystet over spillet. Hun beskrev det som grusomt og sykt, og tok til orde for sensur. Journalisten hadde ikke tatt seg tid til å snakke med forskere eller noen i spillbransjen, men hadde til gjengjeld funnet massevis av saftige kommentarer fra spillets instruksjonsmateriale og en anmeldelse i britiske PC Gamer.
– Nå er det på tide å kline litt bly utover hodet på disse eks-menneskene, er en av oppfordringene du som dataspiller – og dermed blodtørstig, iskald rovmorder – får, skrev han.
Men Doom var naturligvis ikke det første spillet som satte sinnene i kok hos presse, politikere og mødre verden over. For å finne dette må vi grave oss langt tilbake i spillenes historie. Vi skal faktisk helt til tilbake til 1976, og arkadespillet Death Race.
Bildrap i sort/hvitt
I Death Race fikk du og eventuelt en venn stille dere bak rattet på en bil, sett ovenfra. Handlingen foregikk i en slags arena som dekket store deler av skjermen, og målet var rett og slett å kjøre ned vandrende menneskeaktige strekfigurer («gremlins»). Da laget de en slags skrikelyd, og ble erstattet av små kors. Jo flere du klarte å kjøre ned, jo høyere poeng fikk du. Samtidig ble arenaen gradvis fylt opp av korsene etter ofrene dine, som gjorde det stadig vanskeligere å kjøre rundt.
Death Race skal ha vært inspirert av en B-film som het Death Race 2000. Denne filmen foregikk i år 2000, hvor filmskaperne så for seg at den amerikanske staten hadde forvandlet seg til et diktatur hvor folkets vilje til å protestere ble holdt i sjakk av stadig mer voldelig underholdning. Det viktigste av disse var et kyst-til-kyst-race hvor deltakerne ikke fikk poeng for å komme først, men for å kjøre over og drepe tilfeldige, uskyldige fotgjengere. Death Race 2000 fikk forøvrig null poeng av filmkritiker Roger «Spill kan aldri være kunst» Ebert.
Spillet ble designet av Howell Ivy, som jobbet hos en liten California-basert arkadespillprodusent ved navn Exidy. Egentlig var det basert på en tidligere Exidy-produksjon kalt Destruction Derby, som ble lisensiert til flipperspillprodusenten Chicago Coin Machine Company og lansert som Demolition Derby. Chicago Coin hadde vært i bransjen siden 1931, men på syttitallet hadde de problemer med økonomien. Dette, kombinert med dårlige salg, resulterte at de nektet å betale det fulle beløpet Exidy skulle ha for spillet. Exidy tok tilbake rettighetene, men etter som spillet allerede hadde blitt lansert uten suksess av Chicago Coin var det ikke mye penger å hente der.
Exidy fant raskt ut at spillet måtte relanseres, men da måtte det naturligvis endres. Det var da de kom på den kontroversielle ideen bak spillet. I boken Replay: History of Videogames forteller Howell Ivy følgende:
– Vi var nødt til å gjøre noe, og en eller annen foreslo spøkefullt at vi kunne lage et «menneskejakt-spill». Spillet hadde allerede et ratt, så hvorfor ikke bruke det til å jage folk rundt på skjermen?
Ifølge Ivy var aldri planen å skape et kontroversielt spill, til tross for den brutale ideen bak spillet:
– Spillet var moro og utfordrende. Det var ingen underliggende motivasjoner eller tanker om å skape det første kontroversielle spillet. Det ble laget fordi vi måtte, og fordi vi var nødt til å forsvare rettighetene til vårt eget produkt.
Han fortsetter:
– Kontroversen begynte med en reporter i Seattle. Han intervjuet en mor i en spillehall, og hun sa at spillet lærte barn å kjøre over og drepe folk. Historien fikk distribusjon hos nyhetsbyrået Associated Press, og eskalerte til nasjonalt plan. De første indikasjonene på at noe var i ferd med å skje fikk vi da det begynte å komme forespørsler om intervjuer med oss hos Exidy.
Bråk og bombetrusler
Det tok ikke lang tid før både presse, psykologer, politikere og ulike organisasjoner rundt om i Amerika kastet seg på for å fordømme spillet, og det fikk negativ oppmerksomhet av magasiner som National Enquirer, Newsweek og Midnight. Spillet fikk til og med et kritisk innslag i det anerkjente nyhetsprogrammet 60 Minutes. Selv The National Safety Council, en organisasjon som i snart 100 år har fokusert på sikkerhet i det amerikanske samfunnet, reagerte. De kalte spillet sykt og morbid, og Dr. Gerals Driessen, som ledet organisasjonen, mente at spillet var en del av et «lumsk» skifte i samfunnet, hvor folk gikk fra å se vold på TV til å delta i voldelige aktiviteter i spill.
Exitys markedsføringssjef gjorde neppe saken bedre for det vesle spillselskapet, da han uttalte at «hvis folk får et kick av å kjøre over fotgjengere, må du la dem få lov til å gjøre det». I tillegg til all oppmerksomheten de fikk fra pressen, fikk selskapet også en rekke hissige brev fra sinte amerikanere, og det ble arrangert protestdemonstrasjoner. Enkelte rasende grupper skal visstnok også ha tatt mer håndfast affære, ved å rive spillautomater ut av spillehaller og tenne fyr på dem. For Exidy toppet det hele seg med en sirlig skrevet bombetrussel. Resultatet var at de måtte ha sikkerhetsvakter døgnet rundt i flere måneder. Forholdet ble politianmeldt, men den skyldige ble aldri tatt. Heldigvis gjorde han (eller hun) heller aldri alvor av trusselen.
Det var forøvrig ikke bare folk utenfor spillindustrien som var negative til Exidy og Death Race. Pong-skaper og Atari-grunnlegger Nolan Bushnell sa i ettertid dette om spillet:
– Vi mislikte spillet sterkt. Vi hadde en intern regel om at vi ikke skulle tillate vold mot mennesker. Du kunne sprenge en stridsvogn eller en flygende tallerken, men du fikk ikke sprenge folk. Vi synes ikke det var bra, og fulgte den regelen så lenge jeg var sjef.
Men selv om kontroversen fikk mange svært negative og uønskede konsekvenser for selskapet, var det slett ikke bare negativt. Howell Ivy forteller:
– Kontroversens høydepunkt varte i omtrent to måneder, og så døde det langsomt bort etter som andre nyheter tok over mediebildet. I løpet av denne tiden opplevde vi faktisk økt salg. Vi hadde riktignok kunder som kansellerte bestillingene sine, men andre sendte inn større bestillinger. Kontroversen skaffet spillet mye oppmerksomhet, og dermed økte også etterspørselen. Selv om presseomtalen var negativ, følte vi at den var med på å øke etterspørselen og etablerte Exidy som en av de større produsentene av spillprodukter.
Skaperne av Death Race fikk med andre ord oppleve det samme som uttallige andre spill-, film- og bokprodusenter har gjort i årenes løp, nemlig at kontroversielle produkter selger. Uten alt bråket hadde spillet sannsynligvis blitt forbigått i stillhet, og vi hadde neppe skrevet artikler om det i dag. Neppe det kritikerne ønsket.
Oldtidsteknologi
Hvis ikke du faktisk er i besittelse av en original Death Race-maskin, er det umulig å spille originalutgaven av Death Race i dag. De aller fleste arkadespill kan (lovlig eller ikke) emuleres og spilles ved hjelp av et program som heter MAME, men ikke Death Race. Dette spillet er nemlig så gammelt og så enkelt at det ikke brukte noen mikroprosessor i det hele tatt. I stedet brukte spillet samme type teknologi som for eksempel 1972-utgivelsen Pong, altså transistor-transistor-logikk. Det finnes derfor ingen «rom»-fil.
Etter som originale Death Race-maskiner er svært sjeldne (arkadesamlernettstedet KLOV har kun listet opp 20 registrerte versjoner), er sjansene for å få testet spillet svært små. Det er imidlertid mulig å spille en gratis klone, som bør gi et greit inntrykk av hvordan spillet fungerte selv om den er laget etter skaperens hukommelse. Det finnes også videoer av spillet på Youtube – og ta det med ro. De har ikke attenårsgrense, og de kommer kun til å gi deg mareritt om du har fobi for strekfigurer.
Spillet fikk forøvrig en oppfølger for Nintendo Entertainment System. Dette var et ulisensiert lavprisspill utgitt av American Game Carts, og oppnådde aldri noen suksess.
