Virkeligheten er for meningsløs. Den er for isolerende og uproduktiv. Den er for triviell og for lite belønnende. Den er for ensom og uambisiøs. Virkeligheten er ikke bærekraftig og den sitter fast i nåtiden i stedet for å se mot fremtiden. Virkeligheten er ødelagt - i hvert fall hvis du sammenligner den med de beste dataspillene.
Alle skikkelige gamere har tenkt tankene, men få av oss tør å si ordene høyt. Men forfatter, spillforsker og spillutvikler Jane McGonigal våger i boka Reality is Broken.
Revolusjonerende tenkemåte
Det er likevel ikke for å hoppe opp og ned på den stakkars virkeligheten at hun har skrevet denne boka, men for å ta for seg alle de måtene spill og spilling gjør våre liv og virkeligheten bedre på, og hvordan spill til slutt kan brukes for å løse verdens problemer.
Hennes syn på spillets makt er ikke bare nytenkende, forfriskende og nesten grenseløst positivt, men også velbegrunnet og dypt forankret i moderne forskning på både teknologi og psykologi. Jane McGonigals spillforståelse, kreativitet og argumenterende styrke er rett og slett en fornøyelse å oppleve.
Hun setter ord på de følelsene og opplevelsene vi har fra gode spill på en måte som både ivrige spillere kan kjenne seg igjen i og uinnvidde lett kan forstå. Hennes måte å forklare hva spill er og hvorfor de er så viktige, er potensielt paradigmeskiftende.
Men hun gjør ikke alt dette alene, for side etter side er fulle av referanser, sitater og forskningsresultater fra eksperter fra hele verden. Jane McGonical samler dem i sin bok, og skaper slik et dypt innblikk i hvor mektige redskaper spill kan være. Det er kun etter hun har bygget denne stødige plattformen at hun gir oss fjorten måter spill kan gjøre virkeligheten bedre på.
På veien tar hun for seg noen av de aller viktigste spørsmålene menneskeheten har slitt med fra tidenes morgen. Det mest sentrale av disse er: Hva gjør oss lykkelige?
Spillere skiller seg ut
Hun viser til mange forskningsresultater innen psykologien og ser på samfunnet som helhet. Hun konkluderer med at lykke er noe de aller fleste av oss må skape for oss selv, gjennom å utvikle personlige styrker og egenskaper og våre forhold til andre mennesker. Dette står i sterk kontrast til forbrukersamfunnets jag etter materielle goder og urealistiske skjønnhetsidealer, som viser seg å svært sjeldent føre til lykke.
Men det er en kraftig økende del av befolkningen som ikke kjøper reklamekampanjenes budskaper, for det er nettopp denne innvendige og personutviklende lykken dataspill er så gode på å frembringe. Hennes budskap er: Flere og flere av oss velger det virtuelle fremfor det virkelige. Dette er ikke for å rømme fra virkeligheten, men for å faktisk gjøre våre egne liv bedre.
Jane McGonigal bruker denne definisjonen på spill: «Spill er frivillige forsøk på å overkomme unødvendige hindringer». Og det er nettopp her det geniale ved spill ligger. Hun sier: «Det motsatte av spilling er ikke arbeid, det er depresjon.» For spill fungerer akkurat som arbeid, men kun som arbeid vi velger selv, arbeid som krever opp i mot det ypperste av våre evner og arbeid som hele tiden gir fine belønninger.
Det er slik spill kan være mye bedre enn virkeligheten. Vi kan på få sekunder hoppe inn i et «raid», og gjennom innfløkt og krevende samarbeid med andre overvinne utrolige hindringer. Redde verden fra en invasjon av romvesner. Utvikle liv fra enkeltceller til en intelligent sivilisasjon, eller spille en rå sang like bra som Metallica.
Fjorten ting
Så hvordan kan da spill gjøre virkeligheten bedre? Vi kan lære av de viktigste og mest suksessrike spillene, og bruke deres styrker i den virkelige verden. Her er Jane McGonigals liste på fjorten ting:
Vi trenger å overkomme flere unødvendige hindringer. Aktivere fler positive følelser. Gjøre mer belønnende arbeid. Finne større sjanser for suksess i det vi gjør. Knytte våre sosiale nettverk tettere sammen. Gjøre flere ting av episk størrelsesorden. Handle mer helhjertet. Søke flere meningsfulle belønninger. Ha det mer moro med fremmede. Finne opp flere lykkelighetsknep. Bidra til en mer bærekraftig utvikling. Ha flere storslagne seiere. Ha et tettere samarbeid mellom eksperter. Og utvikle bedre evner til å forutse fremtiden.
Hun bruker det meste av boka på å forklare akkurat hvordan spill gjør alle disse tingene, og hvordan de kan brukes i virkeligheten. Det er gjennom disse forklaringene boka virkelig skinner, og vi kan se hvilken kunnskap og entusiasme som bor i forfatteren. Jane McGonigal har spesielt tiltro til såkalte alternative virkelighetsspill, og har laget flere slike svært suksessrike selv.
Et av de morsomste eksemplene på slike spill er hvordan hun og mannen hennes gjør noe så ordinært som husarbeidet. Chore Wars er nemlig et spill som lar deg lage rollefigurer og opparbeide deg erfaringspoeng og belønninger gjennom å gjøre «kjedelige» ting i virkeligheten. Det er et spill som kan passe for familier, bedrifter eller boligblokker osv, hvor alle konkurrerer mot hverandre for å stige i gradene. Og jeg lo godt da Jane McGonigal forklarte hvordan hun og mannen knivet om å vaske badekaret, da det gav aller mest poeng hos dem.
Spillmekanikker viser styrke
Et mer seriøst eksempel var når den britiske avisen The Guardian brukte tusenvis av sine lesere og gode spillmekanikker for å avsløre parlamentsmedlemmers ekstravagante forbruksvaner. Utgiftsføringene ble frigjort til pressen, men det enorme antallet sider kom i et format det var umulig å søke i.
Journalistene hadde ikke tid til å gå gjennom alt selv, men ved hjelp av kreativ «crowdsourcing», god programvare og smarte insentiver fikk avisen enorme antall vanlige folk til å finne frem i materialet. Resultatet fikk gedigne konsekvenser for verstingene i parlamentet, og endret britisk politikk på dagen.
De aller sterkeste eksemplene på spill som virkelig kan sette spor etter seg globalt, og som viser noe av det enorme potensialet som bor i spill, er World Without Oil, Superstruct og Evoke. Alle spill Jane McGonigal har vært med på å lage, og som ser på noen av verdens aller største problemer.
De gir alle veldig gode ideer, og viser hvordan grupper med engasjerte mennesker kan samarbeide for å finne frem til smarte løsninger. Det er nettopp spillmekanikkene som gjør prosessen ekstra underholdende og dynamisk, for du har hele tiden spesielt gode grunner til å være så kreativ og samarbeidsvillig som mulig.
Personlig er det lett for meg å forstå makten som ligger bak alternative virkelighetsspill, for jeg har opplevd denne selv gjennom mine erfaringer med The Secret World. Det er helt utrolig å se hva en gruppe mennesker som ikke kjenner hverandre er i stand til når de samler intelligensen og jobber mot et felles mål.
For meg er det også spesielt godt å se hvordan bevegelsen for å gjøre dataspillet mer mangfoldig og samfunnsmessig relevant sprer seg og blir mer akseptert. En av mine kjepphester har vært å sammenligne spill med andre medier, som film, tv eller bøker, og påpeke hvor snever det meste av spillsjangeren er i forhold til disse. Men Jane McGonigals innfallsvinkel, ved å i stedet overføre spillenes beste trekk til virkelige liv, er helt klart like relevant og ikke minst veldig kreativ.
Universelle ideer
Jane McGonigals argumenter blir klart lagt frem gjennom hele boken, og hun bruker mye tid på å forklare spillmekanikkers styrke ned til minste detalj. «Reality is Broken» er også skrevet på en ganske skjematisk måte, som gjør den systematisk, og får helheten til å virke som en eneste lang og velbegrunnet hypotese.
Det er likevel når det kommer til verdens politiske realiteter at boken skorter litt og kan få Jane McGonigal til å virke noe naiv til tider. Mange av hennes argumenter mot virkeligheten gjelder for eksempel stort sett i vesten. Det er nok ganske få i dagens Libya eller Egypt som klager over at virkeligheten er for triviell, for uambisiøs, lite belønnende, ikke episk nok eller at den ikke ser mot fremtiden.
Hennes innsikter om at lykke kommer gjennom å gjøre arbeid vi selv velger og som utfordrer og belønner oss, er veldig gode og spesielt relevante i dagens samfunn. For meg personlig er det for eksempel uendelig mye mer interessant og inspirerende å sette opp en vegg eller å snekre sammen ei dør når jeg gjør det på egen hytte eller hus etter eget initiativ, i stedet for hva det ville vært å gjøre det på kommando som en snekker for andre i et stort byggefirma.
Men lykkeinnsiktene har lite med spill å gjøre i forhold til politikk og filosofi. De danner nemlig noe av kjernen bak tankegangen i den skotske opplysningstiden, som la mye av grunnlaget for den moderne verden, selv om prinsippene blir lite snakket om i dag.
Hvis vi satte opplysningstiden og Jane McGonigals lykketankegang ut i live i samfunnet, ville det for eksempel bety at bedrifter ble eid og drevet av de som arbeidet i dem eller lokalsamfunnet de opererte i. I dag er dette milevis fra den politiske dagsordenen, for kapitalismen og forbrukerkulturen har nesten totalt visket vekk ideen om at mennesker ikke er verktøy med funksjoner, men i stedet individer med egen iboende verdi. En tankegang som var en selvfølge for Abraham Lincoln, men som knapt er forståelig for dagens statsledere.
Slik blir Jane McGonigals argument for at flere og flere spiller dataspill mer et lite ledd i en kamp for økt frihet og demokrati som har pågått i hundrevis av år. Hun har likevel et særdeles godt poeng når hun ser på den demokratiske og folkebaserte makten samarbeid og interaksjon gjennom dataspill kan gi. Et poeng som passer godt med den bolivianske presidenten Evo Morales utsagn etter flere mislykkede klimatoppmøter: «Verdens ledere kommer ikke til å løse problemene. Det blir opptil folket å gjøre det selv.»
Konklusjon
Reality is Broken er ei interessant, velbegrunnet, dyp, nytenkende og utfordrende bok. Den fokuserer på potensialet og mulighetene i dataspillet, i stedet for å kjefte på trangsynte storutviklere og utgivere. Den er såpass forklarende og generell at selv de med begrenset dataspillkunnskap kan følge med og lære masse, og såpass dyptgående og tankevekkende at den mest hardbarka spillentusiast eller spillutvikler bør få den med seg.
Dataspillet blir ganske ofte rakket ned på i massemedia, og noen ganger med god grunn, men Jane McGonigal slår et hardere slag for spill og spilling enn noe annet jeg noen sinne har sett eller lest. Når spill blir tilgjengelige på alle slags plattformer, og for de aller fleste, er det helt klart på tide å gjøre mediet mer modent og samfunnsrelevant. Jane McGonigal viser oss at det å gjøre morsomme, utfordrende og viktige ting kan gå hånd i hånd.
Reality is Broken gir et så godt innblikk i hva spill er og kan være at jeg mener den bør leses av alle. Den er underholdende, den er lærerik, den er viktig, og har den ikke fått deg til å revurdere det du tenkte om spill så har du ikke fulgt med. Spillets makt er uendelig, det er bare våre egne tenkemåter som setter begrensningene.
