Husker du Westwood Studios? Denne amerikanske utvikleren oppfant i praksis dagens sanntidsstrategisjanger, og deres største serie, Command & Conquer, lever fortsatt. Men strategi var langt fra det eneste Westwood jobbet med. Utvikleren har faktisk et ekstremt variert spillrulleblad, og laget alt fra actionspill til pek-og-klikk-eventyr til rollespill. De laget til og med en slags flysimulator der flyene ble byttet ut med ildsprutende drager. Ikke alle spillene deres var klassikere, men jevnt over var Westwood et studio som stod for kvalitet uansett hva de drev med.
En av de virkelig store suksessene deres var Eye of the Beholder, som ble utgitt i 1991 av Interplay og hadde offisiell Dungeons & Dragons-lisens. Dette var et førstepersons rollespill der du kontrollerte en gruppe på seks eventyrere. Du ledet dem gjennom labyrintaktige miljøer fulle av gåter som måtte løses og fiender som måtte kverkes. På samme måte som de fleste tidlige førstepersons rollespill, var ikke bevegelsene glatte. I stedet var verden delt opp i usynlige ruter. Du kunne bevege deg i de fire himmelretningene, og for hvert «skritt» hoppet du et par meter i den retningen du beveget deg, til neste rute.
En ny serie blir født
Etter å ha laget spill nummer to i Eye of the Beholder-serien bestemte Westwood seg for å droppe samarbeidet med utgiver Interplay, og lage sin egen rollespillserie fra bunnen av. Denne fikk navnet Lands of Lore, og foregikk i et fantasiunivers som Westwood hadde kokt sammen selv. Det første spillet i serien, Throne of Chaos, kom i 1993.
På samme måte som Eye of the Beholder-spillene, er Lands of Lore: Throne of Chaos et førstepersons rollespill hvor du styrer en gruppe eventyrere i mer eller mindre labyrintaktige miljøer. Kontrollsystemet er veldig likt, og kameraet (som representerer gruppen) hopper fremover flere meter for hvert skritt. Spillet foregår i sanntid, og fiendene beveger seg rundt i miljøene på egenhånd.
Westwood var alltid flinke til å lage gode historiesekvenser og introduksjonsfilmer, og Lands of Lore starter med en flott, animert sekvens som viser at den onde heksen Scotia finner en magisk ring hun lenge har lett etter. Denne gir henne mye makt, og som alle spillondinger med respekt for seg selv ønsker hun å bruke den for å ta over verden. Kort etter får kongen i den middelalderske nasjonen Gladstone beskjed om nyheten, og han bestemmer seg for å sende deg ut for å samle allierte.
Planen slår imidlertid raskt sprekker, for fiendenes invasjon er i full gang og snart må du legge ut på en desperat reise for å ikke bare redde kongeriket, men også kongen selv.
Gammeldags teknologi
Lands of Lore fikk en god mottakelse da det kom ut, men samtidig fikk det litt kritikk for sin noe gammeldagse fremtoning. Origin hadde allerede lansert det ekstremt nyskampende rollespillet Ultima Underworld, som tilbød fri navigasjon i store og varierte 3D-nivåer (langt mer avanserte enn de vi fikk i Doom – som også kom senere enn Ultima Underworld), og mange så Westwoods begrensede navigasjonssystem som et steg tilbake.
Men spillets enkle navigasjonssystem er ironisk nok en av de viktigste grunnene til at jeg ønsket å skrive dette tilbakeblikket. På åttitallet og tidlig på nittitallet var det nemlig dette systemet som dominerte rollespillsjangeren, og Lands of Lore er et av de beste eksemplene på et spill av denne typen. I tillegg er det ekstremt lett å spille, noe man ikke kan si om alt for mange rollespill fra samme tidsepoke.
Spillets enkle grensesnitt var faktisk det som overrasket meg mest, da jeg satte meg ned med Lands of Lore for noen uker siden. Jeg behøvde ikke bla opp i manualen en gang, det meste sa seg selv. Lands of Lore er mye enklere bygd opp enn et rollespill som The Elder Scrolls IV: Oblivion, og det er tydelig at Westwood ønsket å lage et spill som var så inkluderende som mulig.
Det enkle og lettfattelige spillsystemet sørger for at Lands of Lore raskt hekter deg. Det tar nemlig ikke lang tid før eventyret er i full gang, og du labber rundt som en ekspert. I stedet for å surre med øvingsoppdrag og manualer er du i gang med å utforske miljøene, løse enkle gåter (som ofte involverer skjulte knapper eller trykksensitive gulvplater) og drepe vandrende monstre. Du får raskt tilgang på et «magisk atlas», som i gradvis lager kart over omgivelsene du utforsker, og det er alltid gøy å starte med et blankt ark som du gradvis fyller ut etter som du labber rundt i miljøene.
En annen ting som gjør at spillet fanger og holder interessen er de mange små og store hendelsene som finner sted underveis. Mange rollespill fra denne tiden var preget av uendelig monsterslakt, men Lands of Lore leverer stadig noe som bryter den ellers litt monotone drepingen.
