LONDON (Gamer.no) SOCOM-serien er typisk en spillserie som vi i Europa ikke hører så veldig mye om. Den markedsføres og regionaliseres først og fremst for et amerikansk marked. Grunnene til det kan nok være mange, men en av dem er at spill som forherliger det amerikanske militæret, ikke later til å selge like godt på denne siden av dammen.
Jeg har prøvd noen av de tidligere spillene nok til å vite hva serien handler om, men ettersom det er vanskelig å finne andre å spille både med og mot, ender det ofte med at forsøk på å engasjere seg ebber ut. Utvikler Zipper Interactive hadde pakket kofferten og tatt turen fra det forgjette land over til Playstation Experience-messen i London i midten av forrige uke, og til tross for at det var mange store kanoner tilstede, var det kanskje SOCOM: Special Forces som imponerte meg aller mest.
Det er noe med disse titlene, som man ikke forbereder seg så veldig mye for på slike eventer, og tenker at det kanskje er noe selskapet bruker som fyllmasse. Vi journalister fokuserer på Uncharted-ene, Killzone-ene, Halo-ene, Fable-ene og så videre. Derfor er det alltid hyggelig når en aldri så liten sniktittperle beskjedent kommer rekende på en fjøl, og tar deg med storm.
Kom til poenget
SOCOM: Special Forces, som for øvrig er det fjerde spillet i serien, handler om en gruppe spesialsoldater som skal løse oppdrag i området som Malaysia-halvøya og den indonesiske øya Sumatra i sørøst-Asia. Deres mål er en gruppe opprørere som skaper sosial og politisk uro i regionen.
Det skal ikke rare mengden med sunn skepsis til for å forstå at spillets historie og setting neppe kommer til å være verken Oscar- eller BAFTA-prisverdig, uten at Zipper Interactive har røpet alt for mye på nåværende tidspunkt. Som en god soldat er jeg flink til å ikke stille store og eksistensielle spørsmål med hvor eller hvorfor jeg er der jeg er – jeg utfører de oppdragene jeg blir bedt om, og har det så morsomt som mulig mens jeg gjør det.
Special Forces er et taktisk tredjepersons skytespill, noe som betyr at det skiller seg ganske markant ut fra spill som Call of Duty, Halo, Killzone og så videre. Det er satt i en mer eller mindre realistisk setting med autentiske våpen, og bærer mye klarere slektskap med spill som for eksempel Tom Clancy´s Ghost Recon eller de gode, gamle Rainbow Six-spillene.
Taktikk – skytespills eleganse
Dette faktum impliserer mange ting. For det første fokuserer ikke SOCOM på den heseblesende actionopplevelsen som mange skytespill i disse dager etterstreber, der du nærmest blir dratt gjennom spillet i kjetting og bedt om å more deg samtidig. SOCOM: Special Forces har et langt lavere tempo, færre fiender, litt lavere grad av eksplisitt vold og ikke minst – taktikk.
Som lagfører for et lag på totalt fem soldater, innehar du kontrollen over to og to av de andre soldatene ved at du bestemmer hvor de skal posisjonere seg. Det som er kritisk for slike spill er at du blir tvunget til å bruke taktikken det legges opp til. Det er greit at man kan løpe som en villbass og skyte på alt og alle med resten av laget i hælene, men det skal være betraktelig vanskeligere enn å mestre det taktiske aspektet. Bare ett nivå var spillbart under fremvisningen i London, og selv om dette virket til å være i hevd , kan vi bare håpe at dette også gjelder for resten av spillet.
Den kunstige intelligensen på både medsoldater og fiender lot til å være forholdsvis god, og jeg følte flere ganger at jeg ble satt i vanskeligheter som krevde at jeg holdt hodet kaldt. En veldig funksjonell og ren grafisk side med tilfredsstillende detaljrikdom og et lovende brettdesign, er med på å skape troverdige uttrykk som gjør det morsomt å spille.
Smårustne ladegrep
Våpenfølelse er noe av det viktigste i skytespill, og på dette feltet er det per i dag noe avstand mellom SOCOM: Special Forces og de som behersker dette best. Det er noe halvslapt med måten omgivelsene reagerer på kulene du belemrer dem med, og jeg savner et noe klarere skille mellom våpenkalibrene. Siden ikke alle våpnene var tilgjengelig i versjonen vi spilte, er det godt mulig at dette sitter bedre i fullversjonen. Det skal også nevnes at mye av det jeg adresserer nå, er snakk om finpussmomenter som jeg antar det er kun vi som spiller veldig mange skytespill egentlig rekker å reflektere over.
Det som er langt mer interessant og spennende for den gjengse spiller, er at spillet kommer med muligheten for samarbeid. Det er her disse taktiske spillene viser seg fra sitt aller beste, og kommunikasjonen mellom de fem soldatene er kritisk for suksess. Det er alt for få spill som fokuserer på dette, for hvem kan vel krangle på at en av de desidert beste skytespillopplevelsene man kan ha, er når fire kompiser spiller sammen på ett lag i for eksempel Battlefield: Bad Company 2. Slike opplevelser gir det å spille skytespill en ekstra dimensjon, og til tross for at SOCOM: Special Forces har både enspillerkampanje og mer tradisjonell flerspiller hvor alle skyter på alle, er det på disse samarbeidsopplevelsene at fokuset bør ligge.
Move tar steget ut av skyggen
Som jeg nevnte i min anmeldelse av Killzone 3, begynner Playstation Move å vise seg nyttig til noe annet enn bare teknologidemoer. I SOCOM styrer du i praksis siktet med Move-kontrolleren i høyre hånd, og beveger soldaten rundt med den analoge stikka på navigasjonskontrolleren i venstre hånd.
Move-funksjonen var brukbar i Killzone 3, men jeg synes den er ennå strammere i dette spillet. En av årsakene kan være at SOCOM: Special Forces er i et tredjepersonsperspektiv. Når man, i motsetning til i førsteperson, kan se soldaten, føles det som et ekstra navigasjonspunkt for hjernen, noe som gjør systemet mer intuitivt så vel som at du behersker det kjappere. Litt av utfordringen i Special Forces er at det fort blir veldig mange knapper å holde kontroll på. Granater, ladegrep og kommandoer er bare noe av det som øker kompleksiteten. Til tross for at dette virker noe overveldende i starten, er følelsen av å beherske det desto sterkere.
Utvikler Zipper Interactive har sammen med Killzone-utvikler Guerilla Games også utviklet et plastgevær man kan legge Move-kontrollerene i, slik at man kan føle seg ekstra kul der man står i anleggsstilling i stua. Jeg synes nok at dette våpnet bryter litt med intuitiviteten i forhold til å kontrollere spillet med Move slik det er tenkt, da det er noe ueffent med å styre soldatens bevegelser med en analog spake på forskjeftet av våpenet, samtidig som man peker våpnet dit man vil skyte. En morsom feature, men opplevelsen hindres av at det ikke føles helt naturlig, samtidig som det er slitsomt å stå med våpenet i skuldra over lengre tid.
Konklusjon
SOCOM: Special Forces er et tredjepersons skytespill med fokus på det taktiske aspektet. Som lagfører for et femmannslag med NATO-spesialstyrker, skal du utføre oppdrag og slå ned et destabiliserende opprør en plass i sørøst-Asia.
Til tross for at spillet har både enspiller og tradisjonell flerspiller, er det samarbeidsmodusen som ser ut til å bli spillets store styrke. Den kunstige intelligensen på fiendene ser sammen med brettdesignet ut til å holde en god kvalitet, men det er fremdeles rom for forbedringer når det kommer til skytefølelsen.
Versjonen vi fikk prøve inneholder den beste implementasjonen av Playstations Move-kontroller til konvensjonelle spill per dags dato. Det er i aller høyeste grad spillbart, og gir den harde og overfylte skytespillsjangeren sårt tiltrengt variasjon.
SOCOM: Special Forces kommer eksklusivt til Playstation 3 den 22. april i år.
