Spillindustrien er ekstremt stor, og det kommer alltid massevis av utgivelser som vi av ulike grunner aldri får tid til å anmelde skikkelig. Dette gjelder spesielt nedlastbare utgivelser, både til PC og konsoll. I romjula publiserte vi en sak om fem gode indiespill, og i dag følger vi opp med fem nye nedlastbare spill som alle er verdt både pengene og tiden din. Litt av fokuset denne gangen er å ta med noen glitrende utgivelser fra fjoråret, men vi starter med en rimelig fersk utgivelse.
NightSky (PC)
NightSky er designet av svenske Nicklas Nygren, som tidligere har stått for hyggelige plattform/utforskningspill som Knytt og Saira. På samme måte som hans tidligere spill, har NightSky svært enkel grafikk – men det ser likevel usedvanlig flott ut. Spillmiljøene er tegnet som sorte silhuetter mot bakgrunnene, som ved hjelp av svært effektiv fargebruk og små, men gode animasjoner skaper flotte, varierte og mystiske stemninger.
Selve spillet er basert på et utrolig enkelt konsept. Du styrer en ball, som du må navigere gjennom en serie 2D-miljøer sett fra siden. Spillet har ingen skrolling – i stedet starter du på venstre side av skjermen, og må på et eller annet vis finne veien over til den høyre kanten, slik at du kan rulle inn i neste skjerm. Spillet autolagres ved hver tredje skjerm.
Ballen din er stort sett bundet av fysikkens lover, men den har noen spesielle egenskaper som du kan aktivere. Du kan blant annet gi den et slags krabbegear, hvor den biter seg fast i underlaget og ruller standhaftig oppover selv svært bratte bakker. Du kan også gjøre det motsatte, og gi den massevis av fart (men ikke særlig godt grep). Til slutt er det også mulig å snu opp ned på tyngdekraften ved enkelte anledninger, men dette er et element vi ikke ser veldig ofte i spillet.
Selv om kontrollene er enkle, betyr ikke det at spillet er enkelt. Snarere tvert om, utviklerne har lagt inn en rekke fantasifulle og til dels sadistiske hindringer i veien din. Her får vi alt fra steder hvor fingerferdighetene dine er alfa og omega til intrikate nøtter du må gruble en stund på før du klarer å løse. Nøttene og situasjonene sentrert rundt spillets realistiske fysikk, som påvirker både ballen og gjenstander i miljøene.
Spillet har to ulike moduser. I den ordinære modusen bør spillet være overkommelig for de fleste, mens i den alternative modusen sniker utviklerne inn store utfordringer svært tidlig. Etter å ha fullført spillet i den ordinære modusen kastet jeg meg over alternativmodusen, bare for å oppleve at jeg begynte å få trøbbel allerede på den første verdenen. Men det faktum at den er der er uansett en ekstra bonus. NightSky er nemlig ikke et spesielt stort spill, og i normalmodus er det nok over på et par kvelder.
I starten trodde jeg at grafikkstilen kom til å skape problemer, etter som ting i bakgrunnen ofte går i ett med selve miljøene. Men med et par små unntak virket det heldigvis alltid åpenbart hva som var en del av nivået og hva som «bare» var bakgrunnsgrafikk.
NightSky imponerer med sin enkle men stemningsfulle presentasjon og mange underholdende og utfordrende nøtter. Dette er ikke noen tungvekter, og du vil nok ikke bruke spesielt mye tid på å gjøre deg ferdig med det. Men så fremt du ikke er en av disse raringene som ikke helt skjønner hvordan folk kan få seg til å betale for spill som ikke bruker tung 3D-grafikk, tror jeg du vil kose deg riktig så godt i de timene spillet varer.
Greed Corp (PC, PS3 og Xbox 360)
Greed Corp er et lettbeint turbasert strategispill som i utgangpunktet minner litt om en heksagonbasert utgave av Advance Wars. Kampene tar sjeldent mer enn femten minutter, og målet er selvfølgelig å utrydde motstanderne. Spillet har imidlertid en veldig artig vri, nemlig at miljøene du spiller på gradvis faller fra hverandre.
Hver tur får du litt penger som du kan bruke å bygge ting for, men for å få råd til noe skikkelig må du sette opp ressursutvinnere for å skaffe ressurser fra miljøene. Problemet er bare at ressursutvinning i Greed Corp er akkurat det motsatte av «bærekraftig utvikling». Utvinnerne vil rett og slett ødelegge landet de står på, og landet rundt dem, fullstendig. Hver heksagon har en viss høyde, og for hver tur en utvinner er aktiv på en heksagon, vil denne reduseres med ett hakk. Når den er lav nok, vil den rase sammen, og være borte for alltid.
Resultatet er at landområdene det kjempes om gradvis vil forsvinne, etter som spillerne plasserer ut utvinnere for å få ressursene de trenger. Det som i starten var hele kontinenter ender opp som små, separerte øyer – og det er ikke uvanlig at spillet avsluttes ved at en knøttliten øy er alt det som er igjen av verden. Da er det i så fall best om det er du som har kontroll over denne lille øya.
Greed Corp er veldig lett å lære. Det har kun én type militærenhet, og kampsystemet er så enkelt som at den som har flest enheter vinner en gitt kamp (det kan være opp til 16 enheter på en heksagon). Hvis du angriper med åtte enheter, og fienden forsvarer seg med fire, vil du vinne, og ha fire enheter igjen. Hvis begge har likt antall enheter, vinner angriperen (men uten å ha noen enheter til overs).
Det enkle systemet gjør spillet svært vanedannende, og systemet med ressurser og ødeleggelse av miljøene gir det et sett ekstra taktiske hensyn som påvirker spillingen på en artig måte. Det kan ikke nytte å være defensiv her, for du må hele tiden skaffe deg mer land som du kan utnytte deg av. Samtidig gjelder det å ikke være for aggressiv med innhøstingen, for da ender du plutselig opp med å senke deg selv. Det er kanskje en lærdom å ta med seg her.
Samtidig mangler spillet den dybden det trenger for å holde interessen i lengden. Etter å ha spilt en fjerdedel av kampanjen vil du nok føle at du har opplevd alt spillet har å by på, og selv om fienden blir smartere og nivåene blir mer utfordrende, introduserer utviklerne aldri nye og spennende elementer. Spillet kan heldigvis skilte med flerspiller for opp til fire spillere, både lokalt og over nett.
Greed Corp er et vanedannende strategispill som kombinerer lekker grafikk og et superenkelt konsept og grensesnitt for å skape en langt mer nybegynnervennlig og mindre nerdete opplevelse enn det vi er vant med fra sjangeren. Det faktum at du ødelegger miljøene ved å sanke inn ressurser gir spillet et underholdende og friskt nytt taktisk element, og alt i alt er det vanskelig å ikke like dette spillet. Samtidig byr det ikke på spesielt mye dybde, og har ikke den enorme varigheten mange andre strategispill av denne typen kan skilte med.
VVVVVV (PC og Mac)
VVVVVV er et plattformspill der du spiller romskipkapteinen Viridian. Etter at skipet ditt havnet i en merkelig og ukjent dimensjon har mannskapet ditt forsvunnet, og det er din jobb å utforske de todimensjonale omgivelsene og finne dem igjen. Dette er selvsagt lettere sagt enn gjort, etter som miljøene er fulle av pigger og andre farer som dreper med den minste berøring. For å hjelpe deg forbi farene kan du skru opp-ned på tyngdekraften (slik at opp blir ned, og motsatt). Etter som du ikke kan hoppe, blir denne funksjonen brukt svært flittig.
Spillet er rimelig åpent; handlingen foregår i et stort område, som kan utforskes i den rekkefølgen du ønsker. Når du havner på sporet av en av mannskapet ditt, blir spillet imidlertid mye mer lineært, og du følger stort sett én rute frem til du har funnet ham eller henne. Naturligvis kan du finne massevis av ekstra godsaker rundt om i miljøene, og disse kan du fortsette å jakte på også etter at du har reddet hele besetningen og fullført spillet.
På samme måte som Super Meat Boy (som kom ut noen måneder etter VVVVVV) er de individuelle utfordringene i spillet til tider utrolig vanskelige. Du vil bli drept, og du vil bli drept ofte. Men det er kort tid mellom de ulike sjekkpunktene, så du mister aldri mye fremgang ved å dø. I stedet tas du umiddelbart tilbake til starten av den utfordringen du holdt på med, slik at du kan prøve på nytt. Og på nytt, og på nytt.
Et spill av denne typen kan lett vippe over til å bli for frustrerende, men VVVVVV klarer for det meste å unngå dette. Uansett hvor vanskelig en utfordring virker kommer du nok forbi med litt øvelse, og selv om du dør ti-tjue ganger på samme skjerm merker du hele tiden at du blir litt bedre, og kommer litt lenger. Resultatet er svært vanedannende, for du tenker hele tiden at «neste gang klarer jeg det» – og siden det tar så kort tid å komme tilbake til stedet du satt fast på er du sannsynligvis i gang med forsøket allerede før du har tenkt ferdig. Du har kanskje til og med rukket å dø på nytt.
VVVVVV kombinerer sitt kompromissløse gameplay med en herlig retropresentasjon. Det starter allerede med den Commodore 64-aktige lasteskjermen, og fortsetter med enkel retrografikk og noe av den beste spillmusikken jeg har hørt i senere år. Har du erfaring med gamle plattformspill som Jet Set Willy og Manic Miner vil du utvilsomt også legge merke til hvordan rommene i VVVVVV alle er navngitt, og fiendene består av enkle, surrealistiske 2D-bilder (eller til og med tekstbolker) som må unngås.
Hvis du liker skikkelige 2D-plattformspill skal det godt gjøres å ikke bli glad i VVVVVV. Det er blodig vanskelig, men straffen for å dø er minimal, og du sendes alltid rett tilbake til moroa hver gang du dør. Stort sett holder spillet seg derfor underholdende, og ikke frustrerende. Unntaket er den siste delen, hvor det til tider blir raserifremkallende vanskelig. Heldigvis holder spillet humøret oppe med sin sjarmerende retropresentasjon og fantastiske chipmusikk, og alt i alt er det en genuin diamant av et spill.
