Codename: Iceman

PS: Artikkelen ble opprinnelig publisert i januar 2011. Vi løftet den frem igjen oktober 2013 til glede for nye lesere.

Codename: Iceman er sannsynligvis ikke det mest åpenbare subjektet for årets første retroartikkel. Det er nok ikke et spesielt kjent spill, og det er ikke særlig godt heller. Det beste man kan si om det er vel at det hadde potensial. Men Codename: Iceman er i det minste rimelig spesielt. I romjula publiserte vi en artikkel hvor vi tok en titt på bisarre spill og prosjekter – og Codename: Iceman er et spill av den typen som fortjener en slik artikkel helt på egenhånd.

En liten advarsel helt i starten. Denne artikkelen er proppfull av avsløringer om spillets plott. Jeg tenker å gå gjennom omtrent hele spillet. Det er over 20 år siden spillet kom ut, så jeg velger jeg rett og slett å ikke ta hensyn til de som enda ikke har prøvd det. Hvis du har tenkt å gjøre det bør du kanskje ikke lese videre. Når det er sagt, er Codename: Iceman et spill du strengt tatt bør holde deg unna, og ved å fortelle hvordan det arter seg redder jeg deg fra potensielt svært mye frustrasjon og sinne. Jeg har lidd meg gjennom spillet, slik at du slipper å gjøre det samme.

Spionthriller fra Police Quest-skaper

Før vi går over på spillets særegenheter, kan det nok passe med en introduksjon. Codename: Iceman kom fra Sierra i 1989, og ble skapt av Jim Walls – mannen bak Sierras betydelig større Police Quest-serie. Spillet var, som vanlig med Sierra-spillene på denne tiden, et eventyrspill som brukte en kombinasjon av tekstkommandoer og musekontroll. For Sierra-nerder kan jeg fortelle at det brukte SCI0-motoren, så det fungerte omtrent som de to første spillene i Quest for Glory-serien, samt titler som King's Quest IV, Police Quest II, The Colone's Bequest og Space Quest III. Pluss Leisure Suit Larry III: Passionate Patti in Pursuit of the Pulsating Pectorals, selvsagt.

Codename: Iceman beskrives som en spionasjethriller. Handlingen foregår i år 2000, et år utviklerne så for seg at kom til å bli preget av global oljemangel, radikal terrorisme og – naturlig nok, siden spillet ble laget før den kalde krigens slutt – stor spenning mellom øst og vest. Utenom disse tingene er spillets år 2000 strengt tatt veldig likt åttitallet.

Du får rollen som den hemmelige agenten Johnny Westland, og i det spillet starter er du på ferie på Tahiti. Introduksjonen fungerer faktisk veldig godt, og lar deg kose deg på stranden, spille litt strandvolleyball, redde ei søt jente fra å drukne og så videre – typisk feriegreier, altså. Etter hvert vil du nok ta turen innom den lokale baren, hvor du treffer ei annen søt jente. Etter litt dansing og en drink inviterer hun deg til hytten sin, for ei het natt som spillet skildrer ved hjelp av litt fyrverkeri.

Hemmelig agent og ubåtkaptein

Dagen etter er det imidlertid tilbake på jobb. Verden er i krise, og du kalles hjem til Pentagon, hvor du får et viktig oppdrag. Den amerikanske ambassadøren til «Midtøsten» har blitt kidnappet av en radikal gruppe, og sjefene dine tror disse støttes av russerne. Ditt oppdrag er å møte en kvinnelig agent, og sammen med henne må du redde ambassadøren. Og det litt kjapt, for hvis amerikanerne må inn med hæren for å ordne opp, kan situasjonen eksplodere og verden havne i atomkrig.

Tro forøvrig ikke at du bare kan fly over til Midtøsten. Nei, du må ta ubåt. Og ikke bare det – du må faktisk styre ubåten selv. Også denne sekvensen begynner bra. Du border ubåten, møter kapteinen, får en kjapp introduksjon i ubåtkontroll, og bes du om å plotte raskest mulig kurs fra Hawaii til Gibraltar-stredet. Hvordan? Jo, ved hjelp av verdenskartet som ligger i spillboksen, selvsagt.

Dette høres kanskje rart ut i dag, hvor spillbokser helst ikke skal ha noe som helst av interesse annet enn kanskje en liten lapp som forteller hvordan du skal laste inn spillet og hvilke kontroller du bruker. Slik var det heldigvis ikke i 1989, og Codename: Iceman kom med et stort kart som kunne brettes ut, samt en omfattende manual med skremmende mange detaljer om hvordan en ubåt skulle kontrolleres.

For å finne en god kurs for ubåten må du med andre ord brette ut kartet, finne frem blyant og linjal, og gå til verks. Det var overraskende moro, og er det én ting jeg faktisk savner i dagens spillverden er det denne typen integrasjon med håndfaste gjenstander som fulgte med spillet. Jeg følte meg faktisk som en slags navigatør da jeg løste oppgaven – med glans, kan jeg legge til.

Panisk ubåtkontroll

Men så var det det å faktisk kontrollere ubåten. Det er nemlig her spillet begynner å vise seg fra sin mer absurde side. Til nå hadde du nemlig spilt et ganske ordinært, og tilsynelatende rimelig godt, eventyrspill. Men i det du setter deg ned i kapteinstolen i ubåten, forandrer det seg. Nå spiller du plutselig en merkelig, halvveis tekstbasert ubåtsimulator. Og den minste feil kan, i ekte Sierra-stil, føre til døden.

Dette er ikke noen enkeltstående gåte heller. Omtrent halvparten av hele spillet foregår ombord på ubåten, og leverer en serie stadig mer vanskelige utfordringer. Det er helt umulig å spille dette spillet uten å lese manualen til punkt og prikke, og i stor grad følge instruksjonene som står der – hvis en skal være litt kynisk, virker det nesten som halve spillet er en slags kopibeskyttelse. «Har du piratkopi, sier du? Ingen manual, sier du? Haha!»

Det er nesten litt imponerende hvordan utviklerne hos Sierra har klart å lage et ubåtspill i en motor ment for eventyrspill, men det er underlig at ingen noensinne stoppet opp og spurte seg hvorfor de gjorde det. Følte de virkelig at markedet hadde behov for en kombinasjon av eventyrspill og ubåtsimulator? Og når sant skal sies, er ikke simulatoren deres særlig god. Alt er skriptet, så ikke tro at du kan surre rundt og jakte på ubåter som i Silent Service-spillene.