Da eventyrspillspesialistene Telltale Games røpet at de hadde sikret seg rettighetene til å lage episodebaserte eventyrspill basert på Back to the Future og Jurassic Park var det mange som ble overrasket over at et så stort selskap som Universal ville samarbeide med vesle Telltale om å lage eventyrspill. Men historien har vist at eventyrsjangeren passer svært godt for filmlisenser, med titler som Blade Runner og Indiana Jones and the Last Crusade, så det var vanskelig å se på nyheten som noe annet enn svært god.
Det er jommen på tide!
Før jul lanserte Telltale den første av i alt fem Back to the Future-episoder. Denne heter It's About Time – et svært passende navn, med tanke på at Back to the Future-universet har ligget i dvale siden den tredje filmen kom ut i 1990. Selv om It's About Time foregår en stund etter Back to the Future III, er det umulig å ikke få en umiddelbar følelse av deja vu i det spillet starter. De første sekvensene er nemlig sterkt inspirert av starten på Back to the Future, og hvis du har god hukommelse eller nylig har sett filmen er det umulig å ikke fryde seg litt over parallellene.
Handlingen begynner med at den relativt eksentriske vitenskapsmannen Emmet (eller «Doc») Brown ikke har vendt tilbake fra sine eskapader i den ville vesten, og de fleste antar at han er død. Siden han skyldte penger til byen har de grepet sjansen til å overta eiendommen hans, og selge tingene hans på billigsalg (men tilsynelatende er det kun erkeirriterende Biff som har interesse av å kjøpe noe).
Heldigvis tar det ikke veldig lang tid før vi får et livstegn fra den tidsreisende doktoren. Plutselig dukker tidsmaskinen (en ombygd DeLorean) opp utenfor, med en innspilt beskjed til hovedperson Marty McFly. Her går det frem at professoren er i trøbbel, og at Marty må ta tidsmaskinen til den tiden professoren befinner seg for å ordne opp. Problemet er bare at Marty ikke har noen idé om når dette er.
Jeg skal ikke røpe mer om tidsepoken vi får oppleve enn det skjermbildene gjør, men jeg kan i det minste fortelle at vi nok en gang skal vandre rundt i Hill Valleys gater – og det er umulig å ikke kjenne seg igjen når man ser den ikoniske rettssalen og parken utenfor. Det er tydelig at Telltale ikke bare er store fans av filmene, men at de også har vært svært påpasselige med å sikre at alt er som det skal.
Mer enn bare nostalgi?
Nostalgisenteret i hjernen koser seg med andre ord stort. Men hva med resten av de små grå? Vel, både og. Back to the Future-lisensen er kanskje helt nytt territorium for Telltale Games, men spillet de har laget følger temmelig trofast i fotsporene til deres andre episodebaserte serier. Også her får vi med andre ord en stor følelse av deja vu – men denne er ikke like herlig.
Det er ikke kvaliteten det står på. Som vanlig syr Telltale sammen en svært solid spillopplevelse med massevis av humor og sjarme, selv om underholdningsverdien nok avhenger en del av hvor godt forhold du har til filmene. Telltale vet i alle fall hva de gjør, og det vises.
Problemet er manglende ambisjoner. Telltale har tydeligvis en fast modell de følger for alle episodespillene sine, og den følger de her også. It's About Time arter seg sånn omtrent på samme måte som en tilfeldig Sam & Max-episode eller et Tales of Monkey Island-spill. Det er lett å spille, har ingen direkte vanskelige eller sammensatte nøtter, og selv uten de mange ekstra tipsfunksjonene som Telltale har puttet inn for å appellere til nye spillere skal det godt gjøres å sette seg fast.
Det er ikke det at jeg ønsker å sette meg fast, for det å ikke ha den ringeste anelse om hva man skal gjøre i et eventyrspill er noe av det kjedeligste som finnes – men jeg liker eventyrspill som får meg til å føle meg smart når jeg gradvis arbeider meg gjennom dem. Da er jeg avhengig av nøtter som setter hjernen litt på prøve, og det får vi litt for lite av her. Nøttene er stort sett veldig enkle og tradisjonelle greier, som løses ved å bruke riktig ting på riktig sted eller bare eksperimentere litt i omgivelsene. Siden du aldri får tilgang på særlig mange ting eller steder samtidig, er løsningene aldri langt unna.
Det er godt mulig at Telltale frykter at kundegrunnlaget for et Back to the Future-spill ikke er eksperter på eventyrspill, men nå er det en gang denne sjangeren de har valgt å fokusere på, og jeg synes det er litt leit hvis hensyn til mulige kunders manglende erfaring hindrer dem i å utnytte det store potensialet for moro vi faktisk finner i sjangeren. Heldigvis er dette kun første episode – jeg forventer kanskje ikke Day of the Tentacle-aktige komplikasjoner her, men det er ingen ting i veien for at Telltale kan øke kompleksiteten litt etter hvert som spillerne blir varme i trøya.
Fikse kontrollene snart, Telltale?
Det er også et annet problem som må nevnes, nemlig brukergrensesnittet. Igjen er det samme system som vi husker fra Tales of Monkey Island og den siste Sam & Max-episoden, altså et merkelig og upraktisk system som gir deg «direkte kontroll» over figuren din. I stedet for å peke og klikke for å sende ham rundt i miljøene må du styre med musa eller piltastene, og håpe at ikke kombinasjonen av stadige kamerahopp og et i utgangspunktet svakt kontrollsystem (spesielt hvis du bruker musen) får deg helt på villspor.
Systemet er akkurat dårlig nok til å være et stadig irritasjonsmoment, men akkurat funksjonelt nok til at du aksepterer det, og skyver irritasjonen unna. Dette er jo tross alt ikke noe actionspill, så resultatet av at du roter litt mens du prøver å komme fra A til B er aldri mer alvorlig enn at du mister litt tid. Irriterende, men aldri kritisk.
Mye moro likevel
Etter mye negativt må jeg likevel fremheve at helhetsopplevelsen er veldig positiv. Spillet gjør aldri noe virkelig minneverdig, men situasjonene det byr på er morsomme, og selv om nøttene aldri er avanserte er de i det minste artige og godt integrert i resten av spillet. Eventyrspill er også i den heldige situasjonen at de på tross av tidvis uinspirert spilldesign kan reddes av god handling, dialoger og skuespillerprestasjoner, og denne første Back to the Future-episoden scorer høyt på alle tre områdene.
Marty McFly og Doc Brown er selvsagt stjernene i showet, og som i filmene er det den eksentriske doktoren som har de beste linjene. Uten å røpe for mye kan jeg vel si at han dukker opp i mer enn én versjon i løpet av spillet, og er alltid underholdende å være sammen med. De øvrige figurene er ikke akkurat superspennende, men jeg koste meg i alle fall godt da jeg besøkte en sær pensjonistklisjé tidlig i spillet.
Michael J. Fox, som spilte Marty McFly, er dessverre ikke med på rollelisten, uten at jeg vet om det er sykdommen hans eller budsjettet til Telltale det står på. Erstatningen hans gjør heldigvis en nesten skremmende god jobb til tider. Gode, gamle Christopher Lloyd returnerer som Doc Brown, og er like god som vanlig – selv om stemmen hans kanskje har blitt litt mer utydelig med årene. De øvrige rolleinnehaverne gjør en helt grei jobb, uten at de er spesielt minneverdige.
Telltale har alltid vært gode på musikk, og her er de bedre enn noensinne – lydsporet er trofast mot filmene, og på samme måte som musikken i en film følger det hele tiden det som skjer på skjermen. Spillet bruker Telltales vanlige, tegnefilmaktige og karikerte stil, men har generelt et høyere detaljnivå enn det vi er vant med. Det er riktignok noen litt tamme teksturer her og der, men alt i alt fungerer grafikken godt, og som nevnt tidligere er det ikke vanskelig å kjenne seg igjen i miljøene.
Konklusjon
Den nye Back to the Future-serien begynner på en solid måte, og It's About Time har i stor grad de samme plussene og minusene som de andre episodebaserte eventyrspillene fra Telltale Games. Vi får massevis av fantasifulle situasjoner, velskrevne dialoger og morsomme figurer, og det hele føles svært tro mot filmene. Men samtidig er nøttene som presenteres litt for enkle, og det er nok ikke så mye som klistrer seg til hukommelsen her.
Med tanke på hvordan tidsreiser ble brukt som et ekstremt vellykket virkemiddel for å lage glimrende nøtter i LucasArts-klassikeren Day of the Tentacle, som Telltales Mike Stemmle var med å utvikle, er det litt skuffende at Back to the Future ikke forsøker seg på noe lignende. Heldigvis er det fortsatt lenge igjen av serien.
Men på tross av litt daff gåtedesign og halvfrustrerende kontroller klarer spillet likevel å engasjere. Og kanskje viktigst av alt: Det føles som et ekte Back to the Future-eventyr. Marty, Doc, tidsmaskinen og til og med Einstein stiller i toppslag, og Telltale har tatt med tonnevis av små og store referanser til filmene (uten at det på noe tidspunkt blir slitsomt).
Det er med andre ord rom for forbedring her, og det er ingen tvil om at du bør være kjent med filmene for å få maksimalt utbytte av spillet, men alt i alt leverer It's About Time en hyggelig opplevelse, og jeg gleder meg til fortsettelsen.
