Ringer navnet Hercule Poirot en bjelle? Hva med Adam Dalgliesh? Tradisjonen har kanskje forfalt i de senere år, men mange av oss husker fortsatt at i lang tid var den engelske krimmen en like naturlig del av nordmenns underholdningshverdag som X Factor og Nytt på Nytt. Og i den grad man lar seg sjarmere av Blue Toad Murder Files, er det ikke lite på grunn av assosiasjonene en får til disse smørstekte samlebåndsproduksjonene fra øya i vest.
Oppstykket glede
Blue Toad Murder Files kan lastes ned for PC på Steam og via spillets offisielle hjemmeside. På PS3 er det tilgjengelig via Sonys nettbutikk PlayStation Store. Innholdet er fordelt utover seks episoder produsert av Relentless, et selskap vi primært kjenner gjennom spørrespillserien Buzz!. Selskapet har ry på seg for solid familieunderholdning, og som Buzz! er Blue Toad Murder Files i bunn og grunn gruppespill, et alternativ til Cluedo eller Trivial Pursuit en søndagskveld på Ikea-sofaen.
De seks episodene utgjør en narrativ føljetong som minner om en miniserie, ispedd hyppig gåteløsning som kan fordeles utover totalt fire spillere som sender styrespaken på rundgang. Tanken er god, men en kan få vanskeligheter med å se for seg hva slags vennegjenger eller familier som kommer til å tråkle seg gjennom urskogen av kredittkortopplysninger, menyvalg og kjøpsalternativer for å kose seg med dette.
Som en god episode av Poirot, finner handlingen sted i en nedstøvet britisk landsby i førkrigstiden. Kort tid etter at spilleren har ankommet blir borgermesteren skutt. Du får naturligvis i oppgave å finne ut hvem som har gjort det, og mens du nøster opp i de forskjellige ledetrådene må du holde et våkent blikk på omgivelsene og uttalelsene til de mistenkte. Spillet gjør også sitt for at du skal følge med i timen: tre ganger iløpet av hver episode blir du spurt fire spørsmål om viktige ting i handlingsforløpet, og om du svarer feil blir det stokkeslag og skammekroken på deg og de du spiller sammen med.
Hjernetrim med komma og punktum
Det hele foregår med en parodisk intensitet, der spillskaperne driver hensynsløst gjøn med krimdramaklisjeer og førkrigssnostalgi. Til tider kan det også være glimt av eksepsjonelt stemmehåndverk. Her er det utrolig nok bare én skuespiller det er snakk om, som i tillegg til fortellerstemmen tar hånd om hele det varierte persongalleriet man støter på. Gjennom et mangfold av dialektimitasjoner klarer vedkommende å gjøre drøyt to dusin med rollefigurer til personligheter en husker lenge etter at man har spilt ferdig.
Innmaten i spillet er å finne i gåtene, som er bearbeidet og presentert etter mønster fra Professor Layton-serien for DS. Hver gåte er knyttet til en spesifikk person eller et åsted, og blir fremlagt for spilleren som et problem som må løses for å få tilgang på informasjon eller bevismateriale, som så til slutt benyttes i løsningen av hver episodes hovedmysterie. Det er som tidligere nevnt støtte for opptil fire spillere, og de i alt tolv gåtene hver episode inneholder blir fordelt likt utover antallet deltagere.
En fullført oppgave premieres med enten gull, sølv eller bronse på grunnlag av to kriterier: riktig løsningsforslag på første forsøk, og svar innen tidsfristen. Et raskt og riktig svar gir gull, svarer du sent men riktig blir det sølv og noen kvasse slengbemerkninger fra fortellerstemmen. Om man ikke klarer noen av delene er det bare å manne seg opp til en ydmykende verbal kalddusj om hvor håpløs man er.
Gamle kjente i ny innpakning
Variasjonen er god, og man får i hver episode et nytt utvalg språk-, bilde- og mattebaserte problemer å løse. Veteraner fra sjangeren vil finne lite nytt blant gåtetypene: flere av sjakk- og mattegåtene i Blue Toad Murder Files bør nå nesten regnes som fast inventar i intelligenstester og hjernetrim bakerst i dagsavisene. Vanskelighetsgraden varierer sterkt, fra det fornærmende enkle til vriene nøtter som kan være utfordrende selv for de aller mest drevne. Er man heldig med utvalget kan man derfor lett gå til topps i konkurransen, til stor irritasjon for de andre medspillerne. Her må også nevnes at for folk her til lands kan de særbritiske vendingene og språkbaserte gåtene til tider gjøre utfordringen stor, selv for venner og familie som ellers besitter gode engelskkunnskaper. Som med mange andre TV-spill, er nok derfor jevnaldrende spillinteresserte de beste medspillerkandidatene.
Alle de seks episodene følger det samme formatet med et hovedmysterie og tolv mindre gåter. Avhengig av innsatsen tar det ca. 1-2 timer å fullføre en episode, og til sammen utgjør denne «sesongen» et godt stykke underholdning med en gjennomgående høy kvalitetsstandard. Det er lite som føles uferdig eller amatørmessig - her snakker vi i høyeste grad om sluttresultatet av solid planlegging og gjennomføring. Men for Blue Toad Murder Files blir også dette trauste, oppskriftsbaserte preget en akilleshæl som drar hele inntrykket ned.
Etter drøyt tre episoder var både jeg og min medspiller grundig lei formatet, og vi slet i økende grad med å se sammenhengen mellom handlingsforløpet og gåtene vi ble bedt om å løse. Illusjonen raknet gradvis til det bare gjensto plankekjøring og pliktløp for å se slutten av innholdet. I de siste episodene begynner også gåtetypene å gjenta seg med jevne mellomrom, deriblant en forferdelig irriterende variant der man blir bedt om å kartlegge en rute gjennom en labyrint basert på en muntlig beskrivelse.
Konklusjon
Trass dette er det mye positivt å si om Blue Toad Murder Files. Det er pent å se på, og så lenge man spiller sammen med andre kan det være både engasjerende og fryktelig sjarmerende opp til et visst punkt - smertegrensen vil variere fra person til person. Men det som henger mest ved meg er potensialet dette kunne hatt, om ikke sausete vrangforestillinger hadde spontanabortert dette nebbdyret av et spill inn i den hyperkompetitive digitale nedlastningsverdenen.
Ved slutten av en episode får man et sammendrag av handlingen og valget mellom fire mistenkte. Hver spiller kan velge forskjellig, og man får ros eller ubønnhørlig refs avhengig om man har valgt riktig eller ikke. Så telles premiene opp, og om det er flere med kåres det en vinner, et jublende punktum på forestillingen. Det er her, på slutten av opplevelsen, at man ser konturene klarest av det som potensielt kunne vært et ypperlig familiespill. Til salgs på supern med norske stemmer kunne dette nemlig vært dugelig fredagskos for en fullsatt stue på Skedsmo. Dessverre ender det mer sannsynlig opp som trøstemat for en mørklagt, støvdekket studenthybel på Tonsen.
