Ondsinnede tunger skal ha det til at det måltidet det spises mest av på julaften her i Norge er Pizza Grandiosa. Fjern et lite stykke og pizzaen minner deg om noe annet, noe bedre. Ser du det ikke? Det er Pac-Man!
Etter braksuksessen Pac-Man: Championship Edition, prøver Namco Bandai å gjenta vinnerformelen. Fremgangsmåten? Friske ingredienser, talløse utfordringer, sprikende visuelle filtre, vanskelighetsgrader, nye musikkstykker i form av stilfulle retrokomposisjoner. Man skulle tro at det var selveste Sankt Peter som stod for velkomsten idet man entrer katedralen for arkadekulturens fremvekst.
Gammelt blir nytt
Pac-Man er ikke det eneste spillet som har fått mer eller mindre smakfulle oppgraderinger tilpasset vår hyperaktive hverdag. Galaga, Space Invaders og Bionic Commando er bare noen eksempler på klassikere som har funnet sitt hjem på Microsofts gullgruve av en tjeneste i ny form. Men Championship Edition er det beste av de; om ikke med en båtlengde, så definitivt med et hestehode.
Jeg må innrømme at jeg er for ung til å ha opplevd Pac-Man og fruen i alle deres inkarnasjoner, men da jeg satte meg ned med Pac-Man C.E. for første gang gjorde det ingenting. Det var lettfattelig, men komplisert, umiddelbart fengende samtidig som det krevde strategisk planlegging, og det var over på fem minutter.
Alt jeg kunne ønske meg med andre ord. Der andre arkadekonkurrenter som Geometry Wars fort ble stående på målstreken da Drogba sparket til, slengte Namco Bandai seg i akkurat riktig øyeblikk. Kort nok til å spilles når som helst, avhengighetsskapende nok til å kunne fylle en ettermiddag. Jeg var i spillnirvana.
Derfor mottok jeg oppfølgeren DX med en viss skepsis. Var det mulig å forbedre et spill som såvidt jeg kunne forstå var perfekt? Hvor mye kunne gjøres ut av de begrensede variablene labyrinter, spøkelser, små piller, frukt og store piller? Mye, viser det seg.
DX utvider Pac-Man-formelen på samtlige områder. Det har bestetidmoduser, spøkelsesspisermoduser og ensidemoduser. Det har mørkemoduser, spiralmoduser, hulemoduser, tradisjonelle moduser; ja til og med en Manhattan-modus. Til sammen finnes det sikkert over hundre moduser og utfordringer hvor du kan konkurrere med deg selv og med resten av verden.
Vi snakker virkelig om et koldtbord av moduser. Her finnes det noe for enhver Pac-Man-elskers smak. Men er det nok, lurer du kanskje på? Ja og nei.
Nytt blir gammelt
Nyvinningene i DX begrenser seg i hovedsak til å øke antallet spøkelser. De kommer i et titall, kanskje til og med i et hundretall, og hvis du er flink kan du spise alle sammen før den store pillen slutter å virke til halsbrekkende poengsummer og gnistregn.
Men du har også en bombe for å hjelpe deg ut av trange situasjoner, en bombe som elegant sender spøkelsene i din nære omkrets inn i buret i midten av spillfeltet. Og hver gang et spøkelse kommer for nærme slakkes tiden ned slik at du får tid til å planlegge, reagere, i den mest smakfulle implementeringen av sakte film i et videospill hittil.
Mindre sentralt for oss vanlige dødelige er introduksjonen av «bjørnen sover»-lekende spøkelser som aktiveres hvis du kommer for nærme, og det at du nå kan se hvilket hastighetsnivå du til enhver tid befinner deg på, hvordan det påvirkes av progresjon, endelikt og bombebruk.
De sovende spøkelsene gjør riktignok planleggingsaspektet ved Pac-Man mer vitalt, men det forandrer ikke hvordan du spiller spillet fundamentalt. Selv om det uten tvil er tilfredsstillende å kunne svelge et tjuetalls forsvarsløse sovere før de rekker å reagere, eller vekke dem slik at halen med spøkelser blir stadig lengre før tiden med poengsanking begynner, gjør ikke dette mer enn å aktualisere mekanikker du kanskje har oversett. Tilgjengeligheten skrus opp uten at det går ut over dybden idet jakten forlenges, men det handler fortsatt om å kartlegge spillområdet for å tjene flest mulig poeng, eller ganske enkelt overleve.
De andre elementene er gull verdt for sluggerne i Pac-Man-gamet, kan jeg tenke meg, men for en som sliter med å komme seg inn blant topp titusen er det kanskje ikke like aktuelt. For å omskrive Dickens i Én julefortelling: Det viktigste er ikke at du forstår det, men at det skjer.
Dette betyr ikke at du vil føle deg fremmed i Pac-Man C.E. DX. Som en som ikke har spilt originalen på over ett år følte jeg meg hjemme sporenstreks. Reglene er de samme, men de har blitt skrudd opp til elleve. Det er så intuitivt, så moro, som spilling av denne typen blir, og allerede etter første runde kunne jeg stolt se at jeg hadde innkassert hele fire prestasjoner, en sanking som fortsatte til jeg to timer senere hadde dem alle sammen.
For enkelt? Kanskje, men den virkelige moroa kommer når du utfordrer venner eller aller helst resten av verden. Pac-Man er destillert spillbarhet der det gjennom ett av de enkleste kontrolloppsettene du kan tenke deg skaper en katt-og-mus-lek der rollen mellom jeger og jaget stadig byttes om.
Å ha et tjuetalls sinte spøkelser på nakken er heseblesende. Treigere enn deg, men ikke så treige at de kan kimses av. Og når du omsider får tak i den store pillen og starter jakten på uhumskhetene, som nå forøvrig også noen ganger inneholder piller som kan forlenge ditt liv på toppen av næringskjeden, stritter det formelig i hårene på rovdyrryggen.
Pac-Mania?
Det er kort sagt mye godt å si om Pac-Man C.E. DX. Navnet er kanskje ikke det mest umiddelbart fengende, men la oss ikke være overfladiske. For selv om spillet har alle laurbær godt plantet rundt sin gule panne, eksisterer det et skår i paradis. Har vi ikke sett Pac-Man før?
Der C.E. var en smakfull oppdatering av en klassiker som på ingen måte var glemt, men som likevel fortjente å bli trukket fram i rampelyset igjen, er ikke DX fullt så vitalt. Det gjør alt riktig, bevares, Namco Bandai videreutvikler Pac-Man-formelen på smakfulle og interessante måter. Men det er ikke et gigantisk steg for den spillinteresserte delen av menneskeheten slik C.E. var.
Det er begavede utviklere i sitt ess, ikke på autopilot, men som jobber under seriens ganske bratte begrensninger. Det føles litt som å spille Metroid Prime 2: Echoes etter Metroid Prime. Du sitter med følelsen av at du spiller et like merittert spill, men det er ikke det samme.
Hvordan skal man vurdere et spill? Det er ingen tvil om at DX rent teknisk er et mer kunstferdig spill enn C.E., men man sitter med følelsen, med ønsket om at det talentfulle teamet bak det hele nå burde ha fått sjansen til å gjøre noe helt nytt. Noe med mer egenart: Istedenfor har de finpusset moduser basert rundt de samme gamle prinsippene.
Beklageligvis er ikke dagens spillvirkelighet slik. Pac-Man C.E er en innertier etter en innertier. Man mistenker nesten de to skuddene for å ha gått gjennom skiva på samme sted. Det er utrolig morsomt, veldig engasjerende, men det er fortsatt Pac-Man. Når du låser opp modus etter modus blir du minnet på det igjen og igjen. Dette er Pac-Man, se hva vi har fått til! Du blir overrasket, du blir henrykt, men du blir også litt skuffet.
Konklusjon
Som med Geometry Wars: Retro Evolved 2 baserer Pac-Man C.E. DX seg på en velprøvd formel som det utfordrer og forbedrer på samtlige punkter. Likevel fanger ikke spillet magien det var å møte Championship Edition for første gang.
Hvis du liker spill skylder du deg selv å spille det, og jeg betviler ikke at du har et titalls timer med moro fra øverste hylle foran deg, men hvis du tenker på hva spill kan være kan det hende at du opplever en litt bitter bismak.
Malurt i begeret eller ei, DX hører hjemme blant de absolutt beste spillene på Xbox Live Arcade. Det lever opp til alle tenkelige og utenkelige forventninger og bør være et selvsagt kjøp for alle som liker spillene sine korte og fyndige, gjennomsyret av kvalitet til siste millimeter. Ikke se på karakteren, se på det jeg skriver. Pac-Man C.E. DX er her for å stjele juleferien din!
Pac-Man: Champion's Edition DX er i salg på Xbox Live Marketplace (testet) og PlayStation Network.
