Året er 1984. Tyskland er delt i to av muren. Apple lanserer Macintosh og Sonys Discman kommer på markedet. Det har gått 15 år siden Buzz Aldrin ble andremann på månen. Det samme året kommer fantastiske Duck Hunt ut til Nintendoen. Den grå og oransje pistolen som knertet digitale gjess var et stykke praktfull teknologi, og jeg tror Nintendo på den tiden hadde drevet årelang industrispionasje av NASA, den amerikanske hæren og alle andre som måtte være i besittelse av slik høyteknologisk eminense.
Året er 2010. I sin higen etter å holde forbruket oppe, lanserer spillkonsollprodusentene ulike fenomener som gir spilleren andre opplevelser. The Shoot er produsert for Playstations Move-kontroller, men dette spillet må du nok dessverre lengre opp i Hessdalen med.
Brukket rygg
Siden Duck Hunt kom på markedet med et brak, har ikke livet vært like enkelt for «rail-shooterne», hvor man skal sikte med et eller annet plastinstrument mot skjermen, og trykke på en knapp. Det største problemet med disse spillene er ikke at de ikke har potensialet til å være morsomme eller interessante, men snarere at de hver bidige gang lages av det som tilsynelatende er tomsinger, og designes av saksbehandlere hos NAV.
The Shoot er dessverre intet unntak, og man kan begynne å spekulere på om ikke hele sjangeren bare bør gis et par Chicagotøfler og sendes til havets bunn. Hvordan klarer de egentlig å lage et spill i 2010 som er dårligere enn et som kom ut for 26 år siden?
Som i de fleste andre slike «rail-shooterne» skal du skyte ned mål som dukker opp mens kameraet går på en fiktiv skinne gjennom et landskap. Det er imidlertid ikke konseptet som gjør meg forbannet, men snarere det faktum at det virker som om inspirasjonen er hentet fra de eldgamle og slitne bodene man finner på ethvert rundtreisende tivoli.
Tilgjengelighet til besvær
Det later til at ordet tilgjengelighet har vært i høysetet under utviklingen av dette spillet. Med tilgjengelighet mener jeg at spillet skal være mulig å svelge for flesteparten av den spillbare befolkningen, uavhengig av alder, politisk ståsted, religiøs overbevisning og så videre.
Tilgjengelighet er ikke noe galt i seg selv, og det finnes mange såkalte partyspill som byr på mye moro og nye måter å spille på. Tilgjengelighet blir derimot et kjempeproblem når jeg føler at jeg må svelge noen andres oppkast for å få det.
Spillet er satt opp som et filmsett, hvor du på en eller annen måte er hovedstjernen som skal skyte ned mesteparten av det du ser med Move-kontrolleren din. Dette er tydeligvis noe lavbudsjetts indie-greier, ettersom du skal skyte på pappfigurer.
Opplevelsen er såpass lite velutviklet at det kan oppsummeres enkelt ved et par setninger. Når det dukker opp skurker, skyter du dem. Innimellom havner du i en sjefskamp, men denne er ikke verre enn at du bare skyter jævelen et par ganger ekstra og dukker unna rakettene han skyter mot deg.
Forbrytelse og straff
Hele poenget med spillet er å gjøre regissøren fornøyd. Ved hjelp av en liten måler oppe i skjermens høyre hjørne, får du vite hvor glad han er. Humøret kommer som en direkte konsekvens av hvor god du er å skyte. Hvis du skyter flere fiender på rad uten å bomme får du mer poeng, og regissøren blir som en sprellende laks.
Hvis du bommer eller skyter noen av de helt ufattelig tåpelige sivile pappfigurene som dukker opp i skuddlinjen din, blir han sur. Hvis han blir rasende, er tagningen over, og du må prøve på nytt.
Klarer du å opprettholde skuddtakten og ta ned fiendene uten å bomme, får du tre forskjellige spesialangrep som alle varer i noen sekunder. Det ene setter ned tiden, det andre sender en sjokkbølge som sprenger alle på skjermen, og det tredje gjør våpenet ditt til et automatgevær, og du behøver bare å trykke inn knappen.
Hva i pokker er tanken?
Når spilldesignet i sin utforming er så nakent og uinspirert som dette, må det vel være noe annet som kan gjøre spillet interessant? Spillet klarer ikke å gi noen god innlevelse, og hadde det ikke kommet som et produkt til Move, hadde det blitt gitt ut på samme tid som en ny istid entrer helvete.
Da kommer vi til syvende og sist til essensen i det hele. Jeg er bombesikker på at jeg kunne laget ferdig idèdokumentet til dette spillet på under en arbeidsdag – det bør ringe en bjelle når det later til at spillets utforming har blitt nedfelt etter at de bestemte seg for navnet.
Det store problemet er at heller ikke Move-funksjonaliteten føles veldig gjennomtenkt eller eller gjennomarbeidet. For det første føles eller ser ikke Move-kontrolleren som en pistol, og den kan derfor aldri bli like kul som en pistol. Når ser vi Harrison Ford eller Bruce Willis løpe rundt med den metrofile Harry Potters teknologiske tryllestav – med en rosa lampe montert på fronten?
Omtrent like vanskelig som å åpne en dør
Du trykker på en knapp når du skyter, beveger kontrollene til en av sidene eller ned for å dukke unna raketter, økser og elementer som av og til kommer flyvende mot deg. For å aktivere superangrepene vifter du og med kontrolleren i spesielle mønstre, men ingen ting av dette føles noe mer givende enn å elte en brøddeig.
Man kan kanskje undres på om jeg skyter litt vel hard kritikk mot et spill som har en utforming som et familiespill. Det er ikke noe blod, du skyter på pappfigurer, og det er mulighet for å spille flere samtidig. Her må jeg dessverre si nei. Selv om spillet er familievennlig i den forstand at du i praksis skyter på blinker, og barn kanskje finner det morsomt i en periode, er den labre kvaliteten forstyrrende gjennomsyret. En ting er at de kanskje er blottet for kritisk sans hos utviklerne, men når det norske stemmeskuespillet står i stil som noe av det flaueste jeg har hørt, blir jeg verken skuffet eller bitter – bare veldig forbannet.
Konklusjon
The Shoot er et spill som kan ta livslysten ut av enhver spillentusiast. Det er et familiespill myntet på de som ikke spiller så mye, men kvaliteten er så laber og spillet så uinspirert at hvis jeg ser mine fremtidige barn spille det, blir det umiddelbar husarrest. Dette rælet av en Move-utgivelse skulle aldri sett dagens lys. Det er ikke morsomt – det er ikke engang på randen til underholdende. Bruk tiden din på noe mer fornuftig og givende, som å lete etter Osama Bin Laden, spise kjeks eller fange tare med håv.
