The Ball er et førstepersons action/hjernetrimspill som i utgangspunktet minner litt om en blanding av et Tomb Raider-spill og Valves klassiske Portal. Spillet startet sin tilværelse som en modifikasjon for et spill i Unreal-serien, men da de svenske utviklerne vant en av Epics Make Something Unreal-konkurranser og både fikk gratis Unreal-lisens og en solid pengepremie valgte de å forvandle modifikasjonen til et fullverdig kommersielt prosjekt.
Ingen ballevitser, takk
Det hele starter med at du faller ned i ei hule, et eller annet sted i Mexico. Da du ikke klarer å komme opp igjen tar du like godt turen innover i hulesystemet, hvor du raskt finner et underlig verktøy. Dette viser seg å ha sammenheng med en stor og tung ball. Holder du inne høyre museknapp vil ballen rulle mot deg, som om du skulle vært en ball-magnet. Den andre museknappen brukes for å aktivere en hammer, som kan slå ballen (eller andre ting) fra deg.
Ballen har flere bruksområder. Den kan for eksempel brukes til å aktivere brytere, og den kan dessuten ødelegge eller flytte på ulike ting i miljøene. I tillegg er den ditt eneste reelle våpen, fordi den er så tung at når du ruller den over hulesystemets mer uvennlige innbyggere vil de rett og slett bli knust. Heldigvis er du selv immun mot ballens ødeleggende kraft.
På samme måte som med portalskyteren i Portal er hele spillet bygd opp rundt det dette ene «våpenet» og de mulighetene det gir, men konseptet utvides selvsagt av en mengde ekstra funksjoner og elementer som dukker opp etter hvert. Noen rom kan for eksempel fylles med vann, mens andre har oljepøler som du kan rulle ballen gjennom slik at den så lager et antennelig oljespor når den ruller videre. Andre igjen har maskinerier som lar deg gi ballen helt nye egenskaper i en begrenset periode. Min favoritt er portaler som påvirker tyngdekraften, slik at du kan hoppe rundt som en månemann så lenge du er i nærheten av ballen.
Spillets fascinerende miljøer er fulle av låste dører og andre hindringer, og ofte er disse koblet sammen med brytere som i utgangspunktet ser ut til å være umulige å nå frem til. Dermed må du finne ut hvordan du kan flytte deg og ballen slik at du får aktivert bryterne og åpnet dørene. Disse nøttene kan stort sett løses i ro og mak, for de mange fiendene som befinner seg i hulene er vanligvis så høflige at de venter til «transportetappene» mellom hjernetrimsekvensene før de angriper.
Ikke for vanskelig
The Ball kan være utfordrende, men er aldri for vanskelig. Noen ganger står du kanskje bom fast, men det er aldri veldig store områder å boltre seg i samtidig, så hvis du ikke kommer videre kan du i det minste være sikker på at løsningen på problemet ditt ligger rimelig nærme. Det gjelder å studere omgivelsene med falkeblikk, for når du først skjønner hva du må gjøre faller resten av brikkene vanligvis på plass ganske greit. Med unntak av ett nivå er spillet fullstendig lineært, og det er aldri noen tvil om hvor du bør ta veien.
Vanskelighetsgraden er også rimelig slak – kanskje faktisk for slak. Det tar nemlig en god stund før spillet begynner å bruke sine mest spennende virkemidler, og selv om jeg hadde det hyggelig helt fra starten av tok det noen timer før jeg virkelig ble fengslet. I begynnelsen er det litt for rett-frem og ukomplisert, og det er tydelig at utviklerne har spart de mest kreative nøttene til den siste halvdelen av spillet. Det er kanskje ikke et veldig klokt valg, med tanke på at mange kanskje blir lei av spillet før det får mulighet til å vise dem hva det virkelig har å by på.
For det leverer noen glimrende nøtter etter hvert. Noen av de beste nivåene i spillet gir oss store og sammensatte utfordringer hvor du gradvis må jobbe deg gjennom en haug av mindre gåter som stadig tar deg nærmere den fullstendige løsningen. Det er virkelig tilfredsstillende å jobbe seg gjennom, og minner meg generelt litt om den typen utfordringer Tomb Raider-spillene gjør så godt.
Siden jeg først nevner Tomb Raider er det umulig å komme utenom det relativt ferske Lara Croft and the Guardian of Light. For selv om Laras nyeste eventyr bruker en helt annet synsvinkel enn The Ball, har det faktisk ganske mye til felles med dette spillet. Vi får den samme kombinasjonen av kamp og smarte gåter, og interessant nok foregår begge spillene i mellomamerikanske ruiner. Jeg vil nok påstå at Lara-utvikler Crystal Dynamics nyeste spill er hakket hvassere enn The Ball, så hvis du har begrensede midler vet jeg hvilket spill jeg hadde gått for først.
Hopp og frem
Kontrollene fungerer generelt helt greit, men jeg synes spillfiguren løper litt langsomt. Dette ender nemlig opp som et av de førstepersonsspillene der det å hoppe fremover er mye raskere enn det å løpe, slik at du blir sittende å «spamme» hoppeknappen mens du navigerer deg rundt i nivåene. Et annet problem av og til er at hammeren virker litt ustabil. Ofte virker det nemlig ikke som ballen reagerer skikkelig når du slår den. Dette er igjen med på å gi kampsituasjonene et litt klumsete preg til tider, og selv om jeg synes kampene fungerer fint som et actionfylt avbrekk fra gåtene, er de ikke akkurat kjempeinteressante i seg selv.
Kamp får vi forresten mye av i spillets overlevelsesmodus. Her er nemlig fokus på hektisk action og ikke intrikate nøtter. Her befinner du deg i begrensede, arena-aktige omgivelser fulle av feller og andre mekanismer, og blir angrepet av endeløse horder av stadig sterkere fiender. Mens hovedspillet minnet om Portal og Tomb Raider, minner denne modusen egentlig mer om en merkelig utgave av Serious Sam-spillene. Den er med på å veie opp for spillets relativt korte hovedkampanje, men selv om jeg hadde det moro føler jeg ikke så veldig mye behov for å spille de individuelle brettene her om og om igjen.
Konklusjon
The Ball leverer en underholdende blanding av hjernetrim og action, og kan skilte med flere herlige nøtter underveis. På samme måte som Portal bygger det på et rimelig enkelt konsept, men bringer inn nok ulike elementer til at det likevel ender opp med å tilby massevis av varierte situasjoner og utfordringer. Det tar imidlertid en god stund før det virkelig begynner å fenge, for de første nivåene er langt fra like fantasifulle og spennende som de siste. Tålmodige gamere blir belønnet med noen skikkelig herlige brett, men det spørs om ikke enkelte blir lei før moroa virkelig starter.
