I tillegg til Infinity Ward (som etter en intern krangel har mistet mange av sine sentrale personer), er Treyarch den andre motoren i Activisions Call of Duty-franchise. Forretningsstrategien har vært å gi hvert av de to studioene to år på å sette til live et spill i serien. På denne måten ble Call of Duty den første spillserien i skytespillsjangeren som gav ut et nytt kapittel hvert år, likt Electronic Arts sine sportsserier.
Treyarch har alltid vært lillebroren i forholdet, og etter å ha fulgt denne serien så lenge den har eksistert, har jeg i det store hele følt Treyarch-årene som brakkår. Med det første Call of Duty og Modern Warfare for noen år tilbake, førte Infinity Ward en ny giv inn i sjangeren, med flere revolusjonerende elementer. Treyarch har på sin side aldri klart å skape det lille ekstra som gjør at spilene deres skiller seg ut. Noen holder en viss kvalitet, men det er ikke noe mer enn det.
Call of Duty: Black Ops blir med andre ord et slags bevisfremførsel hvor Activision vil vise at de klarer seg uten sitt gamle Infinity Ward, og Treyarch at de klarer å bære denne serien videre.
Kjent form og stil
Spillets fundamentale oppbygning er mer eller mindre som de fleste skytespilltilhengere er kjent med fra tidligere Call of Duty-spill så vel som sjangeren i seg selv. En kampanjemodus hvor man spiller gjennom spillets historiedel, og en flerspillerdel hvor man kjemper mot andre spillere over Internett.
Dette gjør at det, for vurderingen av spillets skyld, er greit å bryte det ned i tre deler. Enspiller- og flerspillerdelen står i kontrast til hverandre, og gir to vidt forskjellige spillfølelser. Den siste delen er det overbyggende gameplayet, eller spillets anatomi om du vil. Denne brer seg ut over hele opplevelsen, enten dette måtte være en- eller flerspiller.
Anatomien er ofte det viktigste i et slikt spill. Hvis mekanikken, presentasjonen og følelsen selve skytespillet gir deg ikke holder mål, hjelper det ikke om du har hatt Charles Dickens til å skrive historien og Michael Mann til å regissere den – det blir ikke morsomt å spille.
En overraskelse
Call of Duty: Black Ops er et spill som er satt på sekstitallet, på toppen av den kalde krigen. Det har ved flere anledninger blitt snakket om at Vietnam var det sentrale operasjonsområdet, men i praksis befinner du deg like mye på andre steder i en verden som var preget av usikkerhet, terrorbalanse og paranoia.
Spillet begynner med at du, som den amerikanske spesialsoldaten Mason, befinner deg selv lenket fast i et forhørsrom. En forvrengt amerikansk stemme stiller deg spørsmål over et høyttaleranlegg. På denne måten blir du tvunget til å huske tilbake og fortelle ting som har hendt, og det er i praksis dette som utgjør selve spillet.
Det er vanskelig å fortelle noe konkret om historien uten å avsløre detaljer, men den gjorde meg svært positivt overrasket. For første gang føler jeg at historien i et skytespill har et snev av intelligens. Den er intrikat og inneholder flere små, morsomme konspirasjonsteorier basert på virkelige hendelser. Det føles på en måte som dataspillenes svar på Dan Brown og hans bøker, der begge kontinuerlig svever mellom fiksjon og fakta.
Historielim
Spillet forsøker å få deg til å tenke, og involverer prominente personer som John F. Kennedy og Fidel Castro i historien. Kombinerer du spillets historiske sus med flott stemmeskuespill fra blant andre Ed Harris og Gary Oldman, sitter man med et uttrykk som faktisk er mulig å tro på – en svært uvanlig følelse for meg når det er snakk om skytespill.
Hvis jeg tenker meg om, kan jeg egentlig ikke huske noe som helst fra historien til Treyarchs forrige spill; Call of Duty: World at War. Når spill gjøres til et narrativt medie, er ofte dette problemet. Veldig mange spill mangler en historie som man faktisk husker, som klebrer seg til hjernen din. Black Ops har denne magiske X-faktoren som pirrer og setter i gang hjernen din – hvilket igjen gjør at jeg tror jeg kommer til å huske historien.
Hvor godt man husker et spill i en sjanger som har flommet over av titler de siste ti årene, er også avhengig av hvordan spillfølelsen oppleves, og i enspillersammenheng omfatter dette gjerne nivå- og oppdragsdesign. På dette punktet kommer nok dessverre Black Ops til kort i forhold til Infinity Wards titler. Det var flere gode oppdrag i Modern Warfare-spillene, og både Tsjernobyl-oppdraget fra eneren, og oppdraget der du fikk styre kanonene til et AC-130-fly, sitter godt i minnet.
Varierende anatomi
Selv om historien er god, er ikke oppdragsdesignet i enspillerdelen veldig godt polert. Tempoet er som alltid veldig høyt, men på flere områder blir skriptingen litt vel tydelig, og da faller jeg ut av følelsen av å delta i den heseblesende actionopplevelsen utvikler legger opp til.
I de siste årene har det også blitt regelen snarere enn unntaket å la spilleren få gjøre andre ting enn bare å skyte i denne typen spill. Her er kontrollen av det tidligere nevnte AC-130-flyet et av slike morsomme avbrekk. I Black Ops er disse avbrekkene både arbitrære og til dels kjedelige. Du får riktignok fly helikopter og kjøre en «gunboat» opp Mekong-elva, men å kontrollere soldater fra et flyperspektiv og å skyte fra hjemmelagde katapulter, er ikke så morsomt som det kanskje høres ut.
Om ikke dette var nok, er det ved flere anledninger ganske flaue seanser. I en scene skal du kjøre en motorsykkel, og til tross for at snøscooterkjøringen ikke var det beste med Modern Warfare 2, var den betrakelig bedre enn motorsykkelkjøringen her. Kjøretøyfysikken er rimelig klein uansett om du kjører selv eller ser bevegelige kjøretøy, så man kan prise seg lykkelig over at dette ikke er noe racing-spill.
Til tross for at jeg ikke er noen fan av å pirke på polygontall og oppdateringsfrekvens, føler jeg at den grafiske siden av spillet generelt er litt svakere enn hos Modern Warfare 2. Jeg vil på ingen måte si at dette er et sentralt ankepunkt for spillet, men det er skuffende å se at serien tar et steg tilbake. Det største problemet med en svakere grafisk side, er at du ved enkelte anledninger føler at du løper rundt i kulisser. Dette skaper en unødvendig kontrast, med tanke på at spillet fører en tilnærmet hyperaktiv linje for å holde på oppmerksomheten din. Hvis du ønsker å gi spilleren en hesblesende actionopplevelse, må du ikke la han stoppe opp ved korsveier i spillet og få en småekkel følelse av å være lurt.
Mangler litt piff
Hvis man bryter et skytespill ned til minste detalj, ser man gang på gang at det som helt sikkert må være på plass for at det skal være et godt spill, er en god våpenmekanikk som er både variert og gir en god skytefølelse.
Call of Duty: Black Ops presterer godt på dette området, med både varierte og morsomme våpen fra sekstiårene og Vietnam-æraen. Flammekastere, AK-47, Uzi og doble pistoler er alle i arsenalet. Det er for øvrig også tydelig at de har latt seg inspirere av Rambo, og armbrøst og piler med sprengstoff er en sikker vinner.
Nok en gang må jeg få påpeke at til tross for at Black Ops er bedre på dette punktet enn mange andre skytespill, kommer det til kort mot dagens tre store på dette området: Team Fortress 2, Call of Duty: Modern Warfare 2 og Battlefield: Bad Company 2. Hvis man skal nå opp i den klubben må man prestere noe ekstraordinært, og Black Ops blir akkurat litt for lite presis, variert og finpolert til å melde seg inn i den klubben.
Jeg skal ikke svartmale situasjonen, for denne gangen har i alle fall Treyarch forsøkt å skape noe nytt. Det kanskje mest vellykkede er implementeringen av en zombie-modus. Jeg vet ikke helt hva den amerikanske fascinasjonen for disse skapningene skyldes, men de gjør seg ofte i spillform. Inspirert av Valves Left 4 Dead-spill og andre lignende moduser, fungerer denne flott som avbrekk i spillet. Den stressende følelsen av å måtte komme seg unna zombier gir en ekstra dimensjon og kan spilles i både en- og flerspiller.
Solid flerspiller
Flerspillerdelen i Call of Duty: Black Ops er en godt gjennomtenkt og veldesignet affære. En av grunnene til dette er nok at Treyarch bygger denne delen av spillet praktisk talt rett på fundamentet som Infinity Ward har lagt med sine Modern Warfare-spill. Det er ingen god grunn til at Treyarch ikke skal ha retten til å gjøre – i og med at de to studioene eies av samme selskap. På et overordnet nivå er det også forsvarlig å si at de ikke forsøker i noen særlig grad å utvikle det flotte systemet videre.
For de som ikke har stiftet bekjentskap med serien tidligere, skal det sies at et av de sentrale aspektene ved flerspillerdelen er utviklingen av deg som digital soldat. Ved å opptjene erfaringspoeng stiger du i gradene og får gradvis tilgang til mer av flerspillerinnholdet. Nye våpen, moduser og utstyr er alle gode grunner til å fortsette spillingen, og dette har blitt en av de virkelig store styrkene til Call of Duty-serien
Black Ops fortsetter i samme spor som sin forgjenger når det kommer til hvordan kampene fortoner seg. I kontrast til de åpne kampene med lavere tempo og sterkere våpen slik vi finner dem i Battlefield: Bad Company 2, foregår Call of Dutys flerspillerkamper over et mindre areal, med et langt høyere tempo. Dette skaper en intens atmosfære, men er også en solid frustrasjonsprodusent. Man opplever flere ganger å komme til livet bare for å få stukket ut øyet av motstanderens geværmunnig i det du snur hodet. En forutsetning for at et slikt gameplay skal fungere optimalt, er et halvveis rettferdig gjenopplivingssystem, samt et godt brettdesign. På begge disse punktene føler jeg at Black Ops kunne vært mer kreativ og gi denne delen av spillet litt mer puss.
Tjen penger!
Til tross for at grunnpilarene er de samme, har likevel Treyarch endret på noen ting for å få en bedre flerspilleropplevelse. Det første og kanskje mest merkbare de har gjort, er å reformere erfaringspoengsystemet. I tillegg til erfaringspoeng, opptjener du også penger innenfor spillets egen valuta. Pengene opptjenes på ulike utfordringer og når du gjør store dåder på slagmarken, og disse brukes til å kjøpe alt fra våpen til perks og annet utstyr. En morsom konsekvens av dette systemet, er at Treyarch har laget en slags pokermodus hvor man kan satse penger på å spille i noen nye spillvarianter, og tjene mye hvis man vinner.
Flere av disse små modusene er genuint morsomme. I en av disse spiller man alle-mot-alle, og våpnene sirkulerer for hvert 45. sekund. Dette skaper en morsom dynamikk i spillsituasjonen og sørger for mange lattermilde situasjoner. I en annen av disse modusene starter man med en revolver med bare ett skudd og et visst antall liv. Hvis du skyter mot noen og bommer, har du bare kniven igjen for å kjempe med. Hvis du treffer derimot, får du et nytt skudd og kan fortsette jakten.
Det er vanskelig å være kritisk mot en flerspillerdel som tar så mye fra noe som fungerte så bra i fjor. Det store spørsmålet er hvorvidt, og i så fall til hvilken grad, man skal la det som kan minne om latskap få stå uten represalier. Skal vi godta at et nytt spill i en serie lanseres hvert år med små eller minimale forbedringer? Det kan virke som om verden har akseptert at det er sånn det skal være med sportsspill, men der spiller elementet med gjenskapelsen av en sportsinstitusjon og dens utøvere en mye større rolle.
Ja, jeg er enig i at flerspillerdelen til Call of Duty: Black Ops er solid, og de små nyhetene er også varmt velkommen, men jeg har jo gjort dette før.
Konklusjon
Call of Duty: Black Ops er nok det beste spillet Treyarch noen gang har utviklet. Det har hentet mye inspirasjon og grunnutforming fra Infinity Ward, og klarer ved hjelp av de verktøyene å skape et spill som står seg i 2010 – ett år etter utgivelsen av to av de beste spillene denne sjangeren har sett.
Om ikke dette var nok har spillet også den beste historien noen gang i Call of Duty-franchisen, med et historisk preg som interesserer og sender deg i informasjonssøken på nettet – sulten på å vite mer om denne balansegangen mellom sannhet og fiksjon.
Det bør ikke være noen tvil om at det ligger kvalitet i bunnen av Black Ops. Spillet rekker likevel aldri helt opp. Litt av grunnen til dette er mangelen på det ekstraordinære, men det kanskje største problemet er at med mindre du kjøper spillet for den rundt åtte timer lange enspillerdelen, ser jeg ingen grunn til å bytte ut Modern Warfare 2.
Call of Duty: Black Ops kommer i salg i dag, for Xbox 360 (testet), PlayStation 3, PC, Wii og DS.
