For mange høres nok det å lede et fotballag ut som en absolutt drømmejobb, men jeg tror jeg står over. Gjennom et tosifret år som fotballtrener i ymse spill har jeg opparbeidet meg en bakgrunn som arbeidsleder jeg vil tro mange Tippeliga-trenere burde misunne meg. Og med så stort volum får man også føle på motpolene. Når jeg nå, atter en gang, holder på å få hjerteinfarkt fordi seriegullet glipper i siste runde, ja da begynner det nesten å gå på inventaret løs. Men det er ikke snakk om å gi opp.
Sjarmen videreføres
Det er klin umulig å forklare appellen til denne spillsjangeren overfor andre enn fotballfanatikere uten å høres ut som en månemann. Mange vil nok synes at det å fikle med regneark i et to- eller tresifret antall timer høres ut som galskap, og kanskje er det det. Det er likevel ingen som skal få ta ifra meg gleden av å selge alle spillerne jeg ikke liker på favorittlaget mitt, eller å handle inn den ene brikken jeg føler mangler i det store bildet.
De forbedringene som gjøres av disse spillene hvert år er sjeldent store, umiddelbart merkbare omveltninger. Med noen års mellomrom kommer det en stor oppgradering, slik som 2009-utgavens 3D-motor eller fjorårets strømlinjeforming av grensesnittet. Du vil likevel aldri se de største oppgraderingene. De skjer under panseret, og en garvet spiller merker de umiddelbart.
Disse forandringene er i praksis introduksjonen av en hel rekke nye variabler, tjuvtriks og småjusteringer som til sammen utgjør en ny kampmotor, og de former ryggraden til spillopplevelsen. Det hadde ikke vært artig å spille Football Manager om man fant fasiten for et suksessrikt fotballag som var gjeldende hver gang, og det å gjenoppfinne sin egen stil er en stor del av gleden.
Av samme grunn er det helt okei at årets utgave ikke byr på den største lapskausen av nyvinninger, fordi de som er der føles givende og seriens fremgang er klar og tydelig.
Valget er ditt
Noe av det jeg likte best med fjorårets utgave var at det føltes langt mer logisk å justere på laget enn tidligere. Ved hjelp av nye måter å definere spillerroller på, samt et mer inuitivt system for håndtering av lagtaktikk, var det slik at man nå fikk mer konkrete og håndfaste instruksjoner. Dette bygges det videre på i år, og det setter jeg veldig stor pris på.
Det var nemlig slik at man i de tidligere utgavene av spillet gjerne måtte gjette seg frem til hva som fungerte eller ikke, fordi man aldri fikk tilbakemeldinger av særlig mening og aldri helt kunne være sikker på hva de ulike taktikkene eller instruksjonene i praksis betød. I år føles det som om du er i større kontroll enn noensinne – på godt og vondt.
Nå har støtteapparatet ditt nemlig fått en ordentlig sentral rolle, akkurat som i virkelig fotball. Før hver kamp kaller ekspertene som omringer deg inn til et valgfritt møte, hvor du får tilbakemeldinger om alt fra hvem som virker motivert til kampen til hvem som har gjort det bra på trening. På samme måte vil du få anbefalt forandringer i treningsopplegg eller hvilke juniorer som burde satses på utenfor kamp.
Du velger selvsagt selv om du vil følge disse pekepinnene, og de vil aldri være helt presise, men valget er der – og det simulerer fotballmaskineriet på strålende vis. Det må også nevnes at verktøyet for å sette opp de ulike spillernes treninger har fått en solid overhaling, og føles intuitivt og forståelig for første gang.
Mer personlig
Det å gjøre det hele så nært den virkelige sporten som mulig er selvsagt alltid en prioritet, og det virker som om utvikler Sports Interactive har valgt å fokusere på visse formaliteter i år. Nå har for eksempel kontraktforhandlingene gjennomgått et hamskifte.
Det å forhandle overganger eller kontrakter med nye og eksisterende spillere har alltid vært en øvelse i frustrasjon, og det er ikke forandret i år. Nå får du likevel vite sånn cirka hvor mye spilleren er interessert i, i stedet for den tidligere gjetteleken som kunne dra ut over lang tid. Problemet ligger i at agenter har ulike personligheter, slik at du fort byr for lite eller for mye.
Dermed er det fortsatt lett å gjøre en blemme i denne delen av spillet, selv om det kanskje føles noe mer logisk å forhandle frem kontrakter nå.
Et annet grep som har blitt gjort for å øke nærheten til spillerne dine er å innføre direkte dialoger med de. Tidligere kunne du riktignok gi de visse instrukser eller be de anbefale spillere, men nå har man fått et ordentlig dialogsystem på plass. Dette er like irriterende som det er nyttig, men det byr i det minste på et friskt pust.
Irriterende sier jeg fordi spillerne nå har blitt veldig høylytte, og gjerne ønsker å drøfte alt mellom himmel og jord med deg. Det er artig å få stadig feedback, men det gjør støtteapparatet best. At Jamie Carragher maser ukentlig om at jeg er for udisiplinert, for så å bli erkesur og indignert når jeg sier at det begynner å bli nok, går meg mer enn litt på nervene.
Betydelig vanskeligere
Den aller mest givende forandringen for min del er en man ikke finner på baksiden av spillcoveret, og det er hvor viktig det å sette opp en fornuftig taktikk er. Nå har dette selvsagt alltid vært av relevanse, men med fjorårets smidige oppussing av taktikkverktøyet kunne det nesten bli litt for enkelt til tider.
I år synes jeg det er distinkt vanskeligere å klekke ut en plan for ulike motstandere, og små feilsteg merkes veldig godt. Tidligere var det mye lettere å komme unna med en eller to universaltaktikker, for så å bare justere småting som kontringer og slikt, men nå stilles det større krav til fornuftig håndtering av ulike motstandere.
Det betyr at du må veie hjemmetaktikk opp mot bortetaktikk, dybden av forsvarslinja og rollene til de ulike spillerne alt ettter hvem du møter. Resultatet er at det er fort gjort å begå kritiske blemmer mot overkommelig motstand, slik som da jeg ble karnøflet 9-0 på Lerkendal mot Palermo, men det gjør det også artigere å lykkes.
Kombinér det med nye funksjoner for å planlegge dødballer, som nå er en håndfast affære som ikke bare begrenser seg til enkle føringer for spillerbevegelser, og du får et spill som gjør de rette forandringene.
Det er lite jeg savner med årets versjon, og om jeg må peke fingeren på noe så er det nok at 3D-visningen av kampene fortsatt bør ansees for å være en eksperimentell greie under utvikling. Den er fortsatt for upresis, treg og regelrett ulekker å se på til å være for andre enn spesielt interesserte.
Konklusjon
Det er fortsatt en gedigen nivåforskjell på Football Manager 2011 og konkurrentene, men utvikler Sports Interactive hviler ikke på laurbærene av den grunn. Årets utgave har kanskje ikke de mest umiddelbart merkbare forandringene, men de omfavner noen av spillets kjerneopplevelser og forbedrer de.
I år er fokuset på stadig smidgere lag- og taktikkoppsett, i tillegg til at det generelle rammeverket rundt det å være arbeidsleder har blitt forbedret. Dette kommer som tilskudd til den fantastiske strukturen fra i fjor, og spillet er igjen påfallende lite plaget av spillfeil, noe som hjemsøkte serien tidligere.
Alt dette i kombinasjon forsvarer nok en rykende het anbefaling.
