Puzzle Dimension er et hjernetrimspill fra en fersk svensk utvikler som kalles Doctor Entertainment. Men selv om selskapet er ungt, er de ansatte erfarne. Hoveddesigner Jesper Rudberg var nemlig med å lage PSX-klassikeren Kula World – et spill Puzzle Dimension har store likhetstrekk med.
Blomsterplukking i 3D-labyrinter
I Puzzle Dimension får du kontroll over en ball, som befinner seg i relativt små, tredimensjonale nivåer. Målet er rett og slett å plukke med seg alle blomstene på hvert nivå, og så nå utgangen. Dette kompliseres selvsagt av en rekke forskjellige ting, først og fremst det at nivåene raskt blir svært kompliserte og nesten litt labyrintaktige. Dessuten «svever» de i løse luften, og hvis du faller utfor kanten må du starte på nytt.
Nivåene er bygd opp av blokker, og disse kommer naturligvis i flere variasjoner som introduseres etter hvert som du spiller. Noen blokker går for eksempel i stykker når du har beveget deg over dem én gang, slik at du må finne en annen rute om du vil tilbake. Andre er belagt med is, slik at du sklir fremover helt til du enten møter en hindring eller faller utfor kanten. Så har vi andre typer blokker, som teleportere, usynlige blokker, brytere, feller og trampoliner. Jo lenger du kommer i spillet, jo flere slike utfordringer må du hanskes med.
I motsetning til i mange andre spill hvor du må rulle baller (som Switchball og Ballance) har du ikke presisjonskontroll over ballen i Puzzle Dimension. Du beveger ruller fra blokk til blokk i fire forskjellige retninger, litt som du flytter en sjakkbrikke på et ekstremt merkelig sjakkbrett. Det fokuseres med andre ord på hjernetrim fremfor fingerferdigheter, selv om spillet også har noen elementer som krever raske reflekser (spesielt der spillet involverer isblokker).
God struktur
Jeg liker måten Puzzle Dimension er strukturert på. Spillet har ti verdener, hver med ti nivåer. De ulike verdenene starter ofte med å introdusere en ny type hindring eller annen funksjon, i et par relativt lette nivåer hvor du får mulighet til å lære hvordan nyhetene fungerer. Så blir det stadig mer komplisert, og nye og gamle hindringer kombineres for å skape stadig mer intrikate utfordringer.
På sitt beste er spillet både utfordrende og svært tilfredsstillende. Det gir en egen glede å studere et nivå nøye, legge en plan og så utføre den til punkt og prikke. Men det er massevis av ting å ta hensyn til, og du vil sannsynligvis overse noen av dem første gangen. Plutselig har du kjørt deg inn i en blindvei, og planen må endres. Alt må stemme for at du skal komme i mål, og selv den minste, og tilsynelatende mest ubetydelige feil får alvorlige konsekvenser.
Jeg opplever Puzzle Dimension som et mentalt krevende spill, og det er sjeldent jeg orker å spille mer enn en håndfull nivåer i samme slengen. Hvert nivå er såpass utfordrende og tar såpass lang tid at jeg rett og slett trenger en pause før jeg hopper over på neste. Dette er langt fra noen ulempe; etter at hjernen har fått tid til å avkjøles litt er jeg alltid klar for å gå tilbake til spillet.
For vanskelig?
Samtidig merker jeg etter hvert at spillet rett og slett begynner å bli litt for vrient. Det største problemet for min del er de usynlige blokkene som introduseres omtrent midtveis i spillet. Det er to typer usynlige blokker – den ene er synlig helt til du er i nærheten, og er egentlig rimelig grei å forholde seg til (det gjelder bare å huske hvor blokkene er). Den andre typen er imidlertid veldig frustrerende å ha med å gjøre, av den enkle grunn at du ikke kan se blokkene uten å være helt inntil dem med kulen din.
Dermed er det plutselig umulig å trekke kameraet tilbake og planlegge fremgangsmåten i ro og mak, fordi du aldri får se «hele bildet». Dette er litt kritisk, fordi som jeg har sagt tidligere opplever jeg det å kunne trekke ut kameraet for å legge planer som noe av det beste med spillet, og de usynlige blokkene undergraver dette aspektet fullstendig.
Det å kritisere et hjernetrimspill for å være for vanskelig er uansett litt risikofylt, fordi dette er en type ting som alltid er veldig individuelt. Det jeg opplever som en utfordrende nøtt kan være barnemat for en annen, og praktisk talt umulig å løse for en tredje. Men etter som Puzzle Dimension inneholder støtte for Steam-achievements og statistikk kan jeg faktisk ta meg den friheten å være litt objektiv. De usynlige blokkene introduseres i spillets femte verden (av ti), og denne er det kun 10% av spillerne som har fullført. Det tyder på at det er flere enn meg som får en liten knekk i motivasjonen når disse innføres.
En ting som hjelper litt her er imidlertid at du stadig har ganske mange nivåer tilgjengelig. Når du først har låst opp en verden kan du hoppe rett på hvilket som helst nivå, så hvis noen er for vanskelige kan du alltids prøve andre. Og du vil sannsynligvis alltid ha mer enn én verden tilgjengelig, etter som det ikke er nødvendig å fullføre alle brettene i et nivå for å låse opp det neste.
God presentasjon
Kamerakontrollen er litt annerledes enn det jeg hadde forventet i starten. Det styres i utgangspunktet med WASD-knappene, og hopper 90 grader hver gang du trykker på en knapp (slik at det er fire kameraposisjoner rundt ballen). I starten synes jeg dette var litt vrient å forholde seg til, men etter å ha spilt i noen timer husker jeg egentlig ikke hva problemet var. Det fungerer godt når man blir vant med det.
Jeg liker presentasjonen veldig godt. Ikke bare er teknologien bak spillet over det vi vanligvis forbinder med hjernetrimspill, men det ser veldig rent og pent ut. Spillet har fire grafiske «temaer», som du låser opp underveis. De fungerer alle godt, og er opp til deg om du vil spille med samme tema gjennom hele spillet eller bytte etter hvert som nye låses opp.
Lyden liker jeg også, spesielt «chip-musikken» som vekker minner om fordums spillplattformer samtidig som den har et moderne preg. Et kult element med spillet er at når du starter et nivå, er grafikken piksellert og musikken høres veldig rå og datagenerert ut. Men etter hvert som du navigerer deg over blokkene fjerner du pikselleringen, samtidig som musikken gradvis blir rundere og mer levende.
Konklusjon
Puzzle Dimension er et utfordrende hjernetrimspill som byr på mange intelligente nøtter. Mens du spiller introduseres det stadig nye ting, og de aller fleste er med på å gi deg nye og gode utfordringer. De usynlige blokkene som dukker opp omtrent midtveis i spillet er imidlertid litt for mye av det gode. De gjør det vanskelig å planlegge en god fremgangsmåte uten massevis av eksperimentering og en sylskarp hukommelse, og dermed slutter spillet å være like tilfredsstillende som før – i alle fall for min del. Jeg vil likevel anbefale spillet til alle som liker litt god, gammeldags hjernetrim, for det har gitt meg mange hyggelige timer og kommer utvilsomt til å ligge trygt på harddisken min en stund.
Spillet er i salg både for Mac og PC (testet), via digital distribusjon.
