Det blir nærmest et must å omtale det klassiske rivaleriet når man skal bedømme de to store aktørene på fotballspillmarkedet, og nå får det nesten være nok. Nå har de to seriene utviklet seg i så radikale retninger at det ikke gir mening å sette de opp mot hverandre. Da er det mer relevant å se på hva de byr på hver for seg, og faktum er at årets utgave av dette spillet i beste fall byr på en middelmådig fotballopplevelse.
Spøler seg fast
Pro Evolution Soccer-serien har et veldig tydelig japansk arkadepreg, og det har nok blitt en av seriens mange hemsko med årene. Det gir nemlig et førsteinntrykk av at dette verken er den spretne, lettbente sportsopplevelsen man legger ifra seg når man vil, eller den seriøse, altoppslukende simulatoren som tar hensyn til samtlige av sportens aspekter. I stedet fremtrer det som den tullete nittitallsbroren fra det fjerne østen som verken snakker samme språk eller oppfører seg taktfullt.
Dette er noe som gjennomsyrer Pro Evolution Soccer 2011 som spillopplevelse, og det oppleves som en frustrasjon i de fleste av spillets mange ledd. Menysystemet fungerer ofte som noe man er mer vant til i japanske rollespill enn sportsspill, og det kan være provoserende vanskelig å finne frem til menyen man leter etter noen ganger.
For det er ingenting strømlinjeformet med dette spillet, og det kan se ut som om utvikler Konami har greid å spøle seg fast i sin egne, navlebeskuende grop fremfor å se på hvordan de kan takle konkurransen. Denne serien har alltid tråkket opp sin egen sti, men nå kan det se ut som om den har ledet inn i den identitetsløse skogen hvor spillserier legger seg ned for å dø.
Neida, det er ikke fullt så dramatisk. Dette spillet har sine lyspunkter, men utviklingen går enkelt og greit i feil retning om utgiver fortsatt ønsker å være relevante i Europa.
Nye grep
Rent mekanisk er nok den største forskjellen fra fjorårets utgave pasningssystemet, som har fått en grov overhaling. Nå har du total bevegelses- og pasningsfrihet i alle retninger, noe som betyr at du kan slå mer presise (og intrikate) pasninger enn noen gang. Dette oppleves veldig befriende og som en solid forbedring, og det er lett å få gåsehud når man slår den perfekte pasningen i bakrommet, før en selv snapper den opp med en spiss og dundrer den i nota.
En konsekvens av dette nye systemet er at pasningene er adskillig vanskeligere å slå, og det tilfører spillet en pirrende utfordring. Stadig terping opp mot mesternivå er selve hjørnesteinen i alle sportsspill, og denne nye mekanismen er både komplisert nok til å være givende og regjerlig nok til å ikke bli en gedigen frustrasjon. Dette er et tilskudd som gir spillet en fin ny dimensjon, men markerer nok også en av få virkelig relevante oppgraderinger i år.
Systemet som kontrollerer driblinger har også fått en kurrant overhaling, og nå kan man sågar lenke flere finter i én og binde de til høyrestikka for å utføre drøye finteparader på halvkvalmt vis. Dette er i og for seg et fint tilskudd, men det blir gjerne slik at man nøyer seg med å hive et par på rad for å ikke ende opp med en lang sekvens som sjeldent har et fornuftig bruksområde.
Det hele forsterkes noe av stadig penere animasjoner, som likevel er et godt stykke unna hva vi har lært oss å forvente fra de andre ledende spillene på sportsspillmarkedet. Man opplever fortsatt en del snåle bevegelser, og det er en stakkato rytme over hvordan spillerne beveger seg til tider. Nå er dette langt ifra katastrofalt, men det gir spillet et irriterende upolert preg.
Same old same
Ellers er banespillet slik man har lært seg å forvente av serien de siste årene, det vil si at den fysiske interaksjonen mellom spillerne i beste fall er OK og at ballen fortsatt oppfører seg nærmere noe man handler på Hydro Texaco enn i en sportsbutikk. I hvert fall ved skudd. Nå er jo dette et spill med et tydelig arkadepreg, og det legger aldri skjul på det, men det er fortsatt lett å bli frustrert av skudd som tilsynelatende velger retning på måfå.
Nå byr det riktignok på et artig uromoment å vite at om man med is i magen blåser til fra 30 meter så er det en viss fare for at den krøller seg inn på spektakulært vis, men det undergraver også andre viktige ting i fotball – slik som solid forsvarsorganisering. Det skjer nemlig altfor ofte, og er vanskelig å forsvare seg mot. På samme vis gjør det meg ubeskrivelig forbanna å se at motspillere greier å skru ballen inn fra en totalt død vinkel, ja gjerne dødlinja, så ofte at det går utover helsa mi.
Det føles også vemodig at Konami stadig fokuserer på å korrigere antall kviser på korsryggen hos Messi, eller forsikre seg om at sveisen til Zlatan er identisk med i virkeligheten, når det føles som om banespillet har stagnert noe fryktelig de siste årene. La det være sagt at jeg setter veldig stor pris på den innsatsen utviklerne legger i å gjenskape de største profilene langt bedre enn konkurransen, dette er simpelthen en klagesang over prioriteringene.
En ting som likevel har vist seg å være særlig fornøyelig er at man nå kan spille Master League, altså spillets lagdrevne karrieremodus, mot andre spillere over nettet. Her velger man sitt lag og kjemper om dyrebare penger mot andre spillere over nettet. Med et omfattende økonomisk system må man også by på de største profilene, og prisen reguleres selvsagt av det intensive markedet.
Konklusjon
La det være sagt først som sist at Pro Evolution Soccer 2011 ikke er et dårlig spill. Det er fortsatt artig å ta seg en tur gjennom Champions League, og både det å klemme den i vinkelen fra 35 meter og å drible seg forbi et måpende midtforsvar føles fantastisk godt. Her har spillserien likevel blitt for tilbakelent og innadvendt, og utvikler har enkelt og greit ikke tatt godt nok tak i fjorårets utgave.
De samme gamle plagene, slik som snedig skuddfysikk, slapp fysisk interaksjon mellom spillere, slurvete animasjoner og et regelrett ubrukelig menysystem preger dette spillet, og tilskuddene som gjøres er for lite givende. Her må man ta en runde med hjertestarteren til neste år.
