TOKYO, Gamer.no: Når man drar på spillmesse, er det allitd en mulighet for at man blir positivt overrasket over noe. Selv kyniske spillsynsere som undertegnede kan av og til finne et spill som overgår ens forventninger, som gjør at man glemmer å være kritiker og bare nyter tiden med spillet. Need for Speed: Hot Pursuit er en sånn tittel.
Under årets Tokyo Game Show hadde Criterion tatt med seg en spillbar versjon av det neste Need for Speed, og vi fikk en god stund med spillet. Etter suksessen Burnout Paradise er de fleste nå spente på hva den britiske utvikleren har fått ut av en franchise som ikke er deres egen. Need for Speed-serien har jo definitivt sett bedre dager. I hvert fall blant kritikere. Shift var riktignok bra, men de andre spillene i serien har møtt gradvis dårligere presse og synkende salg. Når vi nå endelig setter oss ned med Need for Speed: Hot Pursuit, er magefølelsen likevel god.
Need for Speed Paradise
Grunnen er enkel. Dette er et Criterion-spill og det synes fra første stund. Menyene er like elegante og strømlinjeformede som de pleier å være i spillene deres. Alle som har spilt Burnout, spesielt de siste delene, kommer til å dra kjensel på oppsettet. Antallet biler er stort, selv om man dette på ingen måte konkurrerer med Gran Turismo. Det viktigste er likevel med. Alle biler i Hot Pursuit er virkelige biler som er lisensierte for spillet, men de brukes på nokså uvanlige måter. Hvor mange politietater har en Bugatti Veyron i stallen?
Nå lurer du sikkert om dette er like morsomt å spille som det høres ut. Det kommer neppe som en overraskelse, men også på kjørefølelse scorer Need for Speed: Hot Pursuit høyt. Kontrollen sitter som et skudd. Høyre trigger er gass, venstre brems. Håndbrekket er der man forventer. På tross av hastigheten, føles styringen med den analoge stikken som en korrekt gjengivelse av hva jeg vil ha bilen til å gjøre. Dette virker å være et spill man enkelt kan plukke opp og intuitivt spille, enten man er bilfrelst eller ei. Criterion beviser nok en gang at de behersker denne sjangeren, og gjør den tilgjengelig for både proffe og nybegynnere.
Våpenbonanza
Et nytt aspekt med Need for Speed: Hot Pursuit er våpenfunksjonen. Denne minner mye om de i Wipeout og Blur, men her er våpnene lettere å bruke. Criterion har tatt et velfungerende konsept og gjort det enda bedre. Under vår sniktitt fikk vi spille tre mot tre, jevnt fordelt mellom racerbil og politi. Er du råkjører gjelder det å komme seg unna og til mål før politiet rekker å ødelegge bilen din. I sitt forsøk på å stoppe deg, har politiet fire aktive våpen til disposisjon: spikerbelte, elektromagnetisk puls, helikopterstøtte og veisperring.
Grisekjørerne har også tilgang på våpen, men disse er av den defensive sorten. I tillegg lader våpnene seg opp etter at du har brukt dem, så det er mulig å bruke flere våpen under ett race, og flere ganger. Politiet har helt klart en fordel når det kommer til rå styrke, men er man en god sjåfør kan man komme seg unna som racer. Balansen er der. Verdt å nevne er at våpnene er bedre integrert i den grafiske presentasjonen enn i andre spill, så man slipper forstyrrende våpenikoner i veibanen.
Mye har vært sagt om det sosiale aspektet ved blant annet Gran Turismo 5, men etter å ha sett hvordan Criterion har integrert online-funksjonen i Hot Pursuit, må jeg innrømme at Polyphony ikke lenger rager alene på toppen. Er du koblet opp til PlayStation Network eller Xbox Live, blir dette et spill du ikke klarer å legge fra deg. Hot Pursuit er effektivt sett en MMO-racer. Det er alltid noe som skjer, en rundetid som knuses, en rival som freser forbi deg på rangstigen eller en ny event som låses opp. Hot Pursuit lever sitt eget liv, uavhengig av om du er online eller ikke.
Visuell fest
Noe mange ikke vet er at det var Criterion som spurte EA om de kunne få lage neste Need for Speed, ikke omvendt. Videre er dette som et nytt Burnout. Det er lagt like mye sjel inn i dette prosjektet som selskapets egen serie. Dette er tydeligst på grafikkmotoren. Selv om den bygger på samme teknologi som Burnout Paradise, er det i følge produsenten så mye nytt her, at de ser på den som en ny spillmotor. Det første man legger merke til er det dynamiske lyset. Jeg er klar over at dette ikke er eksklusivt for Hot Pursuit, blant annet kommer det også i Gran Turismo 5, men dette er uten tvil den beste lyssettingen jeg har sett i et bilspill til nå. I tillegg lugger ikke bildet en eneste gang, noe som er viktig i et fartsfyllt spill som dette.
Videre har utvikleren jobbet videre på det som virkelig gjorde Burnout Paradise så visuellt appellerende, nemlig skade- og fysikkmotoren. Når biler krasjer i Hot Pursuit, fyker deler, gnister og støv i alle retninger i langt større grad enn i utviklerens forrige tittel. I kombinasjon med lyssettingen er dette den peneste voldsballetten med kjøretøy til nå. Hot Pursuit er en visuell fest for de som har en fetish for ødelagte biler.
Offline?
Siden kartet i Hot Pursuit er fire ganger større enn det i Burnout Paradise, er det nok av hendelser og race som venter deg, også hvis du ikke er tilkoblet. På tross av en gigantisk onlinedel, er det altså fullt mulig å spill dette alene. Ifølge Criterion er enspillerdelen et sted mellom 12-15 timer lang, men med masse gjenspillsverdi. Likevel er det ingen tvil om at hovedfokuset har vært på å lage den feteste onlineopplevelsen i et bilspill til nå. Kall gjerne Hot Pursuit for bilspillenes svar på Halo eller Call of Duty.
Det er mulig det blir litt ensformig at hele strukturen er lagt opp rundt politi og råkjører, men dette er litt tidlig å si. Criterion har jo vært flinke til å oppdatere spillene sine og gi oss nytt, nedlastbart materiale, og jeg tror nok det samme kommer til å skje her. Det viktigste er at dette er et knakende godt spill i bunn, gitt at man aksepterer at det er et aggresivt bilspill, der det gjelder å knuse doningene til dine motstandere. I denne kategorien viser Criterion igjen at de er best i klassen.
Konklusjon
Hot Pursuit tar muligens Need for Speed tilbake til utgangspunktet, et spill der fart og moro bak rattet kommer foran realistisk simulering. Med tanke på hvordan serien har utviklet seg, høres dette likevel ut som et steg i riktig retning. Fokuset ligger på raske biler og heftige politijakter. Spillet låner det beste fra konkurrenter som Wipeout, Blur og Criterions eget Burnout, men tar disse komponentene til nye høyder. Kontrollen sitter som et skudd, det er usannsynlig vakkert og kjøregleden er å ta og føle på. Jeg hadde lenge Gran Turismo 5 øverst på ønskelisten over fremtidige bilspill, men nå må nok Polyphony Digital se seg totalt forbikjørt. Need for Speed er snart tilbake og bedre enn på lenge.
