TOKYO (Gamer.no): Det er synd og skam at nyheten om HD-utgaven av Ico og Shadow of the Colossus ble avslørt før spillskaper Fumito Ueda selv kunne overraske publikummet under Tokyo Game Show 2010. Han ble rett og slett ranet for muligheten til å personlig kunne glede titusensvis av gamle og nye fans med årets gladmelding.
– Slik går det når Sony skal holde på hemmeligheter, kunne en ganske tafatt og mutt Ueda fortelle oss under ettermiddagens pressekonferanse.
Kommer sent 2011
Nyheten var ment å til veie opp for det faktum at ventetida på Uedas kommende spill, det 2009-annonserte The Last Guardian, fortsatt er lang. Faktisk er ventetida så eksepsjonelt lenge blitt, at noen har begynt å sammenligne Uedas prosjekt med den årelange produksjonen til Kazunori Yamauchis Gran Turismo 5 – et spill utsatt for regelmessige forsinkelser i bortimot fem år når det nå lanseres i november.
Årsaken til The Last Guardians julelansering 2011 er ifølge Ueda selv imidlertid ikke en konsekvens av dårlig planlegging, snarerer tvert imot:
– Vi har vært ganske stille det siste året, men det er bare fordi vi har vært svært, svært opptatte. Mesteparten av tiden har gått til research og utvikling av teknologi, og det er først nå vi er kommet til det punktet at vi begynner å meisle ut et spill av oppdagelsene våre, sier Ueda via sin tolk til konferanserommet fullt av internasjonale journalister. Han fortsetter:
– Dette er en annen produksjonsstruktur enn den vi brukte på Ico og Shadow of the Colossus, der research og utvikling ble gjennomført samtidig med selve spilldesignet i produksjonsprosessen. Vi forsto i etterkant at det var denne modellens skyld for at begge spill i sin tid ble rammet av kraftige forsinkelser. The Last Guardian er ikke noe vi tror vi kan fremskynde uten at det går på akkord med seg selv. Vi vet nøyaktig hvor lang tid det tar å skape visjonene våre, og det er derfor vi har satt et såpass stort slippvindu.
Han legger til:
– Vit at vi er i full gang nå. Vi har formen, nå må vi bare få fatt på skissa, om dere skjønner. Etter ti år har jeg skjønt at dette er den beste måten å gjøre det på.
Lystigere opplevelse
Den nye traileren til The Last Guardian, som ble lansert under Tokyo Game Show, er en langt lystigere affære enn hva vi har kunnet se av spillet fra før. Stemninga er lett, lun og lekende, og bærer sammen med lydsporet et aldri så lite Pixar-preg over seg. Etter å ha vist denne frem til de oppmøtte snakket Ueda litt om temaet bak traileren:
– Vi ønsket til livs en del av ryktene på Internett, som bygger The Last Guardian opp som en trist, skjebnesvanger og mørk opplevelse. Det er slettes ikke sikkert at dette blir det spillet dere kommer til å spille, og den lekende stemninga er ment å antyde nettopp det.
Det første vi kan merke oss er at den lille gutten i den nye spillvideoen ikke lenger kræsjer like mye med omgivelsene og kattefuglen Trico som før. Den grafiske gjengivelse av han har blitt fullt integrert med resten av spillets visuelle presentasjon, og vinden blafrer forlokkende i kjortelen hans. Det kommer også frem hvor stor personlighet hans følgesvenn Trico har fått gjennom svært dynamiske animasjoner – han ligner ikke lenger de lettere humørløse kolossene fra Uedas tidligere spill.
Faktisk vil Tricos oppførsel være slik at du ikke alltid kan bestemme hva han skal gjøre for deg. Du må bruke teknikker som overtalelse og (vil)ledelse, ikke minst gode doser tålmodighet for at reisen videre skal fortsette. På denne måten klarer spillet å skape et emosjonelt forhold mellom gutten og hans gigantiske kjæledyr.
Forholdet mellom dem er i begynnelsen ganske ugjestmild, slik vi har kunnet se tidligere, og som ledet forumbrukere til å trekke forhastede slutninger. Men ettersom historien skrider frem vil dette forholdet endre seg til en følelsesladet symbiose og overlevelsesjag mellom en svakere og en sterkere part. I så måte kan The Last Guardian minne aldri så lite om animasjonsfilmen Iron Giant, der en utenomjordisk og gigantisk robot blir venn med en liten og modig, amerikansk pjokk.
Grunnen til at et barn opptar en sentral posisjon – tilsynelatende én yngre variant av rollefiguren Ico – har ifølge Ueda mer med tilfeldigheter å gjøre enn bevisste valg. Gutten i spillet kunne liksågodt vært ei jente (men noe med den blafrende vinden og et eventuelt skjørt hadde ifølge Ueda vært litt upassende). Det var det magiske vesenet Trico som kom først, og denne trengte simpelthen en kontrast for å poengtere kattefuglens størrelse, styrke og bevegelser.
Dynamikk er stikkordet
Dette med bevegelser er et viktig poeng. Ueda greier ut:
– Før, når vi laget Ico og Shadow of the Colossus, måtte vi hele tiden tilpasse figurmodellene våre til nivådesignet eller omgivelsene. Slik er det ikke nå. Det er dette vi har brukt såpass mye krefter på, det å gjøre bevegelsene til Trico-dyret og gutten i spillet såpass dynamisk og fleksible som mulig, forteller den førti år gamle spillskaperen, før han legger til at spillets detaljer og livslikhet sannsynligvis er hans favorittaspekt ved The Last Guardian:
– Dermed kan våre helter smette inn i trange korridorer, gå langs tynne broer, lene seg opp etter vegger eller klatre ned bergsider på en naturlig og realistisk måte uten at vi må forhåndsbestemme animasjonene i hvert enkelt tilfelle.
Ueda tar en pause, trekker litt på det, og fortsetter:
– Det er dette som har tatt tid, samt det å utvikle figurmodeller med troverdig utseende, realisk og emosjonell mimikk, kroppspråk, ansiktsuttrykk og øyne. Så nå har vi all denne fantastiske teknologien, og det er først nå vi for alvor kan begynne på historiedelen og spillmekanismene til selve spillet.
Som et resultat av dette har Ueda og kompani måtte restrukturere arbeidsflyten omkring nivådesignet – som i utgangspunktet kan minne om en blanding av Uedas tidligere spill. Før hadde det kanskje bare vært én nivådesigners visjoner som kom frem på skjermen, men i The Last Guardian er det mulig å bivåne flere stemmer i spillets naturlige og arkitektoniske omgivelser. Når figurene kan tilpasse seg til enhver situasjon er det viktig at de får prøvd seg på et utvalg omstendigheter ikke bare begrenset til én persons fantasi.
– Det er ikke noe vi ønsker å snakke i særlig grad om i dag, spesielt siden vi tenker det kommer til å røpe mye av opplevelsen, men den samme dynamikken dere kan se i Trico-dyret og guttens bevegelser prøver vi å bringe til spillets nivåer og landskap, frister Ueda på en «tolk det som dere vil»-måte.
Monstre og kolosser i HD-æraen
Nå som det har blitt klart at både Ico og Shadow of the Colossus får en HD-behandling, kan Ueda servere oss litt flere detaljer bak relanseringen.
For det første er det ikke bare oppløsningen som får et løft. Også teksturene har Team Ico jobbet med og i mange steder byttet ut. De svake skjermoppdateringene i enkelte av spillenes sekvenser har også skapt hodebry for Ueda i fortiden, og spillene er derfor nå blitt optimalisert til 30 bilder i sekundet. Litt lite, synes du? Vel, det er fordi Team Ico-spillene nå også kommer i 3D-støtte. 3D er tydeligvis greia for Sony i Japan, noe en kjapp titt på messegulvet under årets TGS skulle kunne vitne om.
Ueda sier dette har noe å gjøre med viktigheten av de tredimensjonale planene i de originale utgavene av Ico og Shadow of the Colossus, og hvordan dybden i den nye 3D-teknologien kan berike opplevelsen atskillig. Vi fikk også en guidet demonstrasjon av bekjempelsen av den første kolossen i sistnevnte (dog uten 3D). Grafikken har i aller høyeste grad fått en real overhaling. Overraskende nok vil jeg si den i dette formatet klarer å rivalisere og lett hamle opp med mye av denne spillgenerasjonens beste grafikkopplevelser. Det sier kanskje noe om hvor bra teknologien som lå i bunn i de originale spillene egentlig var.
Vår demonstratør er kort og brutal, og tar ned beistet på ikke så altfor lang tid. Vinden blafrer og gir oss øresus, musikken dundrer ut av høyttalerne og inn i ryggmargen vår. Publikums gåsehud er til å ta og føle på, og det går et lettelsens sukk når kolossene endelig farer i bakken. Den oppdaterte grafikken tar ikke noe bort fra det emosjonelle sjokket fra kolossenes drap, som fortsatt presterer å ryste til denne dag.
Videotraileren fra Ico viste oss også vakre Yorda slik vi aldri har sett henne – ikke rart Ico var besatt av å redde henne. Spillene kommer i løpet av våren 2011 på samme disk, både i surroundsound- og widescreen-versjon. Slutten på Ico, som var forskjellige i de amerikanske, japanske og europeiske utgavene, blir nå den samme – noe som har lite å si for oss i Europa, siden det er vår versjon som blir stående igjen som den rette. Spillene får også støtte for prestasjonstrofeer, men ellers er det ikke lagt til noe ekstra innhold.
Konklusjon
Forholdet mellom The Last Guardian og Team Icos andre spill er fortsatt uklart. Ueda hevder at de egenlig ikke er helt sikre enda om alle spillene er en del av samme landskap eller mytologi. Det er det Ueda tenker å sette seg ned og jobbe med nå som teknologien er utvinnet. Denne siste bemerkningen avslører kanskje noe om hvor konseptuelt The Last Guardian fortsatt er (ingen kan, for eksempel, forklare oss bakgrunnen til spillets navn).
Er det noe som også slår meg etter presentasjonen av The Last Guardian, der jeg står ansikt til ansikt med en av Japans mest profilerte spillskapere, er det ordtaket «den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves». Og The Last Guardian er definitivt noe godt.
Årets julegavepakke 2011? Skal du ikke se bortifra.
