Helt siden Ubisoft annonserte R.U.S.E, har jeg fulgt spillet med en slags skrekkblandet fryd. Et sanntidsstrategispill som ser ut til å foregå på et kart forbeholdt tradisjonelle brettspill skaper ikke rare trusetemperaturen, men som stor fan av sjangeren, har jeg vært spent på resultatet.
R.U.S.E. er fra mange vinkler et forholdsvis standard sanntidsstrategispill satt i andre verdenskrig, hvor du skal ta kontroll over troppene. Dette til tross, det har helt klart elementer fra turbaserte spill og tradisjonelle brettspill i potpurrien.
Et brettspill
Det er lett å stusse på om dette virkelig er et sanntids strategispill. Når man ser bilder, minner veldig mye om en litt mer komplisert dataversjon av brettspillene Risk eller Axis and Allies.
Man kan fritt zoome ut og inn på det taktiske kartet for å få et klarere overblikk over troppeforflytninger, eller se troppene på mikronivå, med kameraet rett bak ryggen på fremste infanterilinje. Spillets natur gjør at det på makronivå har mye til felles med Hearts of Iron-serien. Store piler og symboler maler slagmarken i farger som bare en ekte sofageneral kan se skjønnheten i.
Fakta er at du i store deler av spillet befinner deg godt utzoomet. R.U.S.E. handler i sin såre enkelhet om kontroll, oversikt og kløkt, og dette utføres ikke med kameraet helt nede på slagmarken. Jeg undres egentlig på hvorfor utviklerne valgte å gi mulighet for dette perspektivet, for det er verken morsomt eller særlig informativt å følge krigen på mikronivå.
Etablert mal
R.U.S.E. er relativt solid fundamentert på en måte som en bråte andre strategispill har utnyttet seg av. Spillet består av en kampanjemodus, muligheten for enkeltoppdrag samt en egen flerspillerdel. Spillets amerikansk-baserte kampanje holder ikke spesielt høy kvalitet med tanke på muligheten for å leve seg inn i historien, og det ender fort med at det bare er en serie godt sammensatte oppdrag, med irriterende mellomsekvenser.
Som seg hør og bør for et spill satt i andre verdenskrig, kommer du også til å løse oppdrag på steder som andre spill, filmer og TV-serier har gjort oss kjent med. Jeg nevner Monte Cassino, Normandie, Bastogne, Operation Market Garden i Nederland og så videre. Spillets enspillerdel kan, til tross for at den er mer enn spillbar, av mange sees på som en slags treningsmodus til flerspillerdelen. Selv om det også er morsomt å spille alene, baserer R.U.S.E. seg så mye på poenget med å lese motstanderen og hans taktikk, at det er med og mot andre menneskelige hjerner at spillet er best.
Spill på de rette strengene
Rent mekanisk fungerer spillet på den måten at du har kontroll over en rekke forskjellige enheter, som infanteri, stridsvogner, panservernkanoner, artilleri, fly og så videre – alt det en offiser med mange nok stjerner på skulderen har tilgang til. Målet er å ta ut fienden ved å bruke disse enhetene klokt, det vil si angripe eller forsvare med de rette enhetene.
Spillets taktiske elementer er smart konstruert, og setter krav til å lese både terreng og situasjon. Rekognoseringsenheter lar deg for eksempel se lengre, noe som kan være nyttig for å se hva fienden kommer med. Infanteri og panservernskanoner kan plasseres i skogholt. Dette gir dem muligheten til å ta fienden i bakhold – en svært effektiv metode for å rydde opp i den tyske Tiger-bestanden.
Det jeg liker ekstra godt med R.U.S.E., er følelsen av å hele tiden jobbe mot en front, for så sakte, men sikkert bryte gjennom på svake områder, og se nye muligheter i stridssituasjonen.
Økonomisk simpelt
Spillet har også et økonomisk element. Du tjener penger ved å kontrollere ulike forsyningsdepot på kartet – jo flere du kontrollerer, jo mer tjener du. Nøkkelen her er å ikke gape over for mye, for hvis forsyningslinjene dine havner for nær fronten, kan du være sikker på at det kommer til å regne artillerigranater.
For pengene som ruller inn på konto kan man kjøpe en av de ulike produksjonsfasilitetene for enheter, enhetene selv eller konstruere faste forsvarsverker. Denne delen av spillet har ikke fått spesielt mye omtanke, og det er ikke lagt opp til veldig mange taktiske muligheter for spilleren gjennom dette aspektet. Dette står i skarp kontrast til det noe aldrende, men fullt like geniale Company of Heroes, hvor økonomi, en god produksjon og konstruksjonen av forsvarsverker var sentrale verktøy for å lykkes.
På den ene siden ser jeg fordelen i at du i R.U.S.E. stort sett kun behøver å ha kontroll på enhetene, sammensetningen av disse og forflytning av fronten. På den andre siden savner jeg muligheten til å kontrollere mer – stormannsgal som jeg er.
Flotte taktikkelementer
Det som gjør at R.U.S.E. skiller seg ut fra andre strategispill, er et finurlig implementert taktisk element gjennom såkalte «ruses». En «ruse» er omtrent som et taktisk trumfkort som kan påkalles når som helst så lenge du har noen tilgjengelig. Disse er i all hovedsak laget slik at du skal klare å tilegne deg informasjon om fiendens tropper og bevegelser, samt forhindre fienden i å gjøre det samme.
Når du velger å bruke en «ruse», er denne aktiv i en viss tid i sektoren du velger å bruke den i. Du kan for eksempel bruke en «ruse» til å få informasjon om alle fiendens enheter i sektoren, få oversikt over deres bevegelser med mer. Videre kan du sørge for at dine enheter er godt gjemt i bakhold i skogen, og hvis det virkelig brenner på dass, kan du også øke hastigheten på egne styrker.
En av de mest elegante «ruse»-ene, er muligheten for å sende falske styrker mot fienden. Dette er for eksempel glimrende hvis du skal krysse en elv som har to broer. Først sendes den falske hæren mot den ene broen. Videre følger den deilige følelsen når du ser fienden vrir styrkene sine dit for å forsvare seg, før du i akkurat rett øyeblikk kjører hele angrepet ditt mot broen som nå står forholdsvis ubeskyttet.
Krigsillusjon
Hver gang du zoomer helt ut på kartet i R.U.S.E, skjønner du hvem du egentlig er. Da ser du et bord med et taktisk kart stående i et rom en eller annen plass langt fra den virkelige fronten. Rent grafisk er ikke spillet så veldig mye å skryte av med tanke på mellomsekvenser, menyer eller om man zoomer ned på mikronivå. På sistnevnte punkt ligger R.U.S.E. milevis bak for eksempel Total War-spillene. På den andre siden er det et eller annet med kartene og brikkene som fascinerer, og får deg til å saumfare terrenget etter åpninger og muligheter.
I tillegg til en bedre og mer smakfull grafisk hånd, kunne også spillet ha nytt godt av et bedre lydbilde. Lydeffekter, musikk og skuespill er ikke direkte dårlig, men det er heller ikke spesielt bra. Det hjelper for øvrig ikke på at jeg kommer fra X antall timer StarCraft II, som klarer dette svært godt.
Jeg ønsker på ingen måte å svartmale et slikt spill på det som blir noe banale ankepunkter. Det skal presiseres at vi som strategientusiaster har spilt regelrett ufine og til dels informasjonsoverøsende strategispill i mange år. Til tross for at de virkelig gode spillene får til alle elementer, er det følelsen spillet gir som er viktigst – ikke hvor mange polygoner som har blitt brukt.
Konklusjon
R.U.S.E. er på mange måter noe annerledes. Det ser med sin noe pussige grafiske fremtoning ut til å være et turbasert strategispill i samme gate som brettspillet Risk. Når man derimot starter det, er det vel så dynamisk og sanntidsbasert som mange andre strategispill som arkiverer seg selv i samme sjanger.
Dette er et spill som premierer taktisk tenkning og å være gjennomgående lurere enn motstanderen, enten dette måtte være datamaskinen eller en annen tenkende hjerne. Til disposisjon står et tyvetalls enheter og taktiske trumfkort, «ruses». Både spillets økonomiske aspekt og audiovisuelle side kunne hatt gått av litt gjennomarbeiding, men det er sjelden at det er såpass morsomt å flytte brikker rundt på et kart.
R.U.S.E. er i salg for PC (testet), Xbox 360 og PlayStation 3.
