Cryostasis: Sleep of Reason er et grøsserspill hvor handlingen foregår ombord på en russisk isbryter som har kjørt seg fast et sted i Arktis. Du ankommer det gigantiske skipet med hundeslede, men får ikke spesielt varm velkomst i det du unnslipper den bitende kulda og kommer deg ombord på isbryteren. Skipet virker som en gigantisk isblokk, mannskapet er forsvunnet eller døde, og når du etter hvert finner noen som later til å være i live, viser de seg å være makabre monstre som tilsynelatende helt uten grunn har lagt deg for hat.
Mental tidsmaskin
Dette er imidlertid ikke alt. Av en eller annen grunn begynner du nemlig å oppleve overnaturlige fenomener på kroppen. I det ene øyeblikket labber du bortover som om ingen ting skulle være galt (rent bortsett fra at du befinner deg ombord på et spøkelseskip), og i det neste er du plutselig transportert tilbake til et tidligere tidspunkt, hvor du får oppleve tingene som ledet opp til katastrofen. Ved hjelp av disse sekvensene pusler du sammen et slags bilde av hva som faktisk har skjedd på den iskalde havaristen.
I tillegg kan du, når du kommer over enkelte døde personer, gjenoppleve de siste minuttene i livene deres. Her får du også muligheten til å redde dem fra den opprinnelige skjebnen deres ved å forandre på situasjonen som drepte dem, noe som ofte får konsekvenser for nåtidens situasjon. Redder du en person som døde før han fikk åpnet en dør i fortiden, vil døren kanskje være åpen når du kommer tilbake til nåtiden, slik at du får komme deg videre.
Disse overnaturlige egenskapene blir aldri direkte forklart av spillet, men etter å ha spilt gjennom det hele har jeg en teori om hvorfor du har dem. Den tør jeg naturligvis ikke dele her – både fordi den er en gigantisk «spoiler», og fordi den kan være riv ruskende gal. Cryostasis leverer nemlig flere spørsmål enn svar, men gjør det på den gode måten som får deg til å undres og ikke den dårlige måten som bare gjør deg forvirret. Det jeg vil si er imidlertid at jeg ikke tror situasjonen er så tilfeldig som den kanskje virker.
Fra utforsking til kamp
I begynnelsen av spillet er fokuset mer på utforsking og lette gåter enn det er på kamp, og faktisk tar det ganske lang tid før du i det hele tatt får nevene i et skytevåpen. Slik sett minner spillet litt om andre førstepersons grøsserperler, som Penumbra-spillene og Call of Cthulhu: Dark Corners of the Earth (som jeg ikke har lov til å nevne uten å samtidig anbefale det på det absolutt varmeste). Etter hvert blir imidlertid kamp mer og mer vanlig, og det er litt synd.
Grunnen er ikke at kampsystemet er dårlig – jeg synes faktisk det fungerer ganske godt. Siktingen kan virke litt løs og kanskje også treg, men dette ser jeg ikke som negativt. Det senker den generelle hastigheten på spillet samtidig som det paradoksalt nok gjør kampsekvensene mer intense, etter som du må være konsentrert for å treffe det du sikter på. Interessant nok virker det som flesteparten av våpnene i spillet stammer fra andre verdenskrig, selv om handlingen antakeligvis foregår i vår egen tidsalder. Disse våpnene er omstendelige å bruke, og dermed føler du deg ofte ekstra sårbar.
Problemet er egentlig at selve kampene ofte mangler variasjon og taktiske muligheter. De ulike fiendene har forskjellige måter å oppføre seg på, men ingen av dem fremstår som særlig smarte eller i stand til å utnytte seg av omgivelsene rundt seg. Disse omgivelsene inneholder heller ikke så mye du faktisk kan utnytte deg av, så kamp i Cryostasis føles mer primitivt enn det vi begynner å bli vant med i andre førstepersons actionspill. Dette resulterer i at spillopplevelsen blir litt ensformig etter hvert, og fiendene føles mer som hindringer enn underholdende utfordringer.
Spennende minnesekvenser
Cryostasis er likevel overraskende variert til å være et spill som i sin helhet foregår ombord på ett eneste skip. En stor del av æren for dette er det de tidligere nevnte minnesekvensene som må ta. Her får du en rekke forskjellige roller, og massevis av unike oppgaver. Noen sekvenser fokuserer nesten kun på historiefortelling, andre gir enkelte lette nøtter, mens andre igjen handler mer om action. Muligheten til å se rommene i skipet før de ble ødelagt og nedfryst hjelper også med variasjonen.
Likevel er det ikke til å komme bort fra at litt for mange omgivelser ser klin like ut, samtidig som det ofte ikke er mulig å finne ut hvilken funksjon de egentlig har hatt. Det føles av og til mer som vi navigerer oss gjennom en merkelig fabrikk enn et skikkelig skip. Spillet er kanskje også litt i lengste laget, og jeg tror utviklerne med fordel kunne kuttet ut noen biter for å gjøre hele spillopplevelsen litt mer fokusert. Cryostasis inneholder en rekke genuint friske og spennende sekvenser, men mellom dem kan det være litt mye trasking uten at du egentlig oppnår så mye.
Kvaliteten på noen av disse sekvensene er imidlertid så høy at de veier opp for veldig mye. Jeg har virkelig lyst til å røpe detaljer her, men av frykt for å ødelegge opplevelsen må jeg nesten la være. En ulempe med noen av dem er imidlertid at det ikke alltid er like lett å skjønne hva du faktisk må gjøre, noe som gjerne resulterer i at du må prøve samme sekvens noen ganger før du kommer videre. Du kan ikke lagre spillet i slike sekvenser, men de er vanligvis korte nok til at det ikke er noe problem (og noen av dem har også et enkelt sjekkpunktsystem).
Fryser du?
Er det én ting som preger Cryostasis, er det kulde. Skipet er iskaldt, og dette ser ikke bare usedvanlig lekkert ut (jeg lover at du aldri har sett frost, snø og is like realistisk og variert gjennomført i noe spill tidligere), men det betyr også veldig mye for gameplayet. Helse og kroppsvarme er i praksis det samme, og enten du er forfrossen etter en liten tur i snøfokken på dekk eller er skadet etter uheldig nærkontakt med en øks, hjelper det å varme seg opp igjen ved en ovn, et lys eller en annen varmekilde.
Jakten på nye varmekilder blir etter hvert en viktig del av spillet, og det kjennes alltid ekstra godt å endelig få se den lune, røde gløden som tilsier at du snart har mulighet til å tine den frosne kroppen din. Når du tenner en god varmeovn i et rom vil temperaturen også stige, og frosten på veggene vil smelte og renne nedover mens istappene faller ned og knuser. Prosessen går kanskje urealistisk raskt, men den er unektelig imponerende, og det å varme opp deler av skipet gir alltid en liten ekstratilfredsstillelse.
Det er ikke bare det visuelle som skaper stemning i Cryostasis. Lydeffektene i dette spillet er faktisk usedvanlig gode. Ulende vind, metalliske smell og dryppende vann får omgivelsene til å virke levende, og gjør det lett å leve seg inn i de gufne hendelsene i spillet. Det eneste jeg savner er bedre våpenlyder – maskingeværet høres mest ut som et luftgevær. Skuespillerne gjør forøvrig også en god jobb, og dette gjelder spesielt den kvinnelige fortelleren og kapteinen på skipet.
Konklusjon
På den ene siden har Cryostasis: Sleep of Reason en god og unik historie, minneverdige og varierte spillsekvenser og tonnevis av guffen stemning. Måten temperatur er implementert på i spillet gir det også et friskt preg. På den andre siden blir kampene ensformige etter hvert, og med tanke på at spillet fokuserer stadig mer på dem utover i spillet resulterer det i at opplevelsen føles litt «gammel» før det hele er over. Det er likevel verd å holde ut, for noen av spillets kuleste deler kommer nær slutten. Cryostasis har sine feilskjær, men til gjengjeld er det ikke et spill du glemmer særlig lett. Jeg tør ikke love at du vil elske det, men jeg vil absolutt anbefale at du prøver det.
Cryostasis: Sleep of Reason kan kjøpes gjennom Gamersgate, GamesPlanet eller internasjonale nettbutikker.
