Selv om det nok er spillkomedier som Monkey Island, Day of the Tentacle og Sam & Max mange husker best fra gullalderen til LucasArts som eventyrspillutvikler, leverte spillutviklerne til George Lucas mer enn humor og absurditeter. Hvem husker vel ikke Indiana Jones-spillene The Fate of Atlantis og The Last Crusade? Det gjør i alle fall den tyske spillutvikleren Animation Arts, som nå har lansert Lost Horizon.
Indiana Jones and the Lost Horizon
I Lost Horizon skrur vi tiden tilbake til trettitallet, og det hele starter i den britiske kolonien Hong Kong. Du spiller Fenton Paddock, en britisk offiser som ble avskjediget i unåde etter en situasjon der åtte sivile ble drept i opptøyer. Nå tjener han til livets opphold som pilot, med tidvis luguber last i flyet. Men plutselig blir han tilkalt av guvernøren, som trenger hjelp til en meget spesiell sak. Fenton må nemlig reise til Tibet for å finne en savnet ekspedisjon ledet av hans tidligere bestevenn, Richard. Med seg på laget har han Kim, en barndomsveninne som «tilfeldigvis» er i besittelse av verdifulle kart over området.
Det tar selvsagt ikke lang tid før ting blir komplisert. Andre verdenskrig er i anmarsj, og tyskerne er, i ekte Indiana Jones-stil, på jakt etter eldgamle, magiske gjenstander som kan gi dem overnaturlige fordeler i den kommende kampen om verdensherredømmet. De er selvsagt involvert i Richards forsvinning, og Fenton skjønner raskt at det står mye mer på spill enn livet til hans gode venn.
Lost Horizon er et pek-og-klikk-eventyr i tradisjonell stil. Handlingen foregår i tegnede, todimensjonale omgivelser, og du sender Fenton (og eventuelt andre som kommer under din kontroll i løpet av spillets gang) rundt på skjermen ved å klikke på steder av interesse. Høyreklikker du på et objekt beskriver de det, venstreklikker du forsøker de å plukke det opp eller manipulere det på en eller annen måte. Du kan også kombinere ting du har funnet med hverandre for å skape nye, mer nyttige, gjenstander.
Det er med andre ord samme modell som vi har sett i sjangeren siden midten av nittitallet, og den fungerer fortsatt helt greit. Jeg er en stor tilhenger av nyvinning, men i denne sjangeren har man for lengst funnet en modell som fungerer nærmest optimalt – så lenge man spiller på en plattform med mus og tastatur, selvsagt.
Seriøs handling, useriøse gåter
Lost Horizon, som eventyrspill flest, er fullstappet av intrikate hindringer som står mellom deg og målene dine. Jeg har litt blandede følelser for spillets gåtedesign. Kort fortalt, virker det ikke som utviklerne har tenkt særlig mye på realisme. Spillet leverer den ene usannsynlige situasjonen etter den andre, som må løses på enda mindre sannsynlige måter. Dette ødelegger litt for både stemningen og historiefortellingen – handlingen prøver å være seriøs, mens gåtene godt kunne vært hentet fra Sam & Max. Kombinasjonen er ikke helt ideell.
Når det er sagt, fungerer gåtene faktisk helt greit, isolert sett. Dette er et stort spill med høy gåtetetthet, men likevel klarte jeg å komme gjennom det helt på egenhånd. Mesteparten av tiden kunne jeg jevnt og trutt arbeide meg gjennom situasjonene, og selv om jeg satte meg fast noen ganger klarte jeg alltid å komme videre til slutt. Det er i seg selv et tegn på at utviklerne har gjort noe riktig. Enten det, eller så har hjernen min blitt påvirket av alle de surrealistiske Sam & Max-episodene jeg har spilt i løpet av de siste årene.
En fordel er at utviklerne har vært flinke til å avgrense området du får å boltre deg på. I Monkey Island 2, for eksempel, er det til tider enorme mengder steder å besøke samtidig, og hvis man først setter seg et sted fast kan løsningen være like godt skjult som den gode, gamle nåla noen har glemt i en høystakk. I Lost Horizon har man aldri det problemet, fordi man til en hver tid kun har en håndfull skjermer åpne, og man vet med andre ord at løsningen må ligge rimelig nærme.
Dessuten er det slik at selv om de tidvis absurde løsningene aldri hadde fungert i det virkelige liv, har spillet en viss indre logikk. Du skjønner som regel hva du faktisk holder på med, og hva du prøver å oppnå. Ved et par anledninger skjønner du det nok også før Fenton, noe som kan være utrolig irriterende fordi han nekter å gjøre det du vet han må gjøre før han har undersøkt ett eller annet som gir ham samme idé som du har hatt lenge.
Jeg vil også trekke frem en svært positiv side ved spillets gåtedesign. Ved visse anledninger får du kontrollere to personer «samtidig», og da må du få dem til å samarbeide for å løse situasjonene. Dette konseptet kunne utviklerne med fordel gjort mye mer ut av, men i spillets siste akt slår de til med en virkelig herlig (og omfattende) sekvens som vekker minner om Day of the Tentacle. Faktisk representerer denne delen av spillet noe av det beste jeg har sett i sjangeren på lang tid.
Helhetsinntrykket mitt er altså at de absurde gåtene fungerer dårlig i kombinasjon med den langt mer seriøse handlingen, men at de fungerer såpass godt på egenhånd at det ikke ødelegger nevneverdig for spillet som helhet. Nå må jeg i rettferdighetens navn påpeke at Lost Horizons historie ikke er noe mesterverk. Den er stappfull av klisjeer, og låner frekt og freidig fra kiosklitteratur og eventyrfilmer av varierende kvalitet. Men det hindrer den ikke i å engasjere, og få spill i denne sjangeren klarer å skape en like god følelse av å være «på eventyr» som dette spillet gjør.
Før eventyret er omme har du dessuten omtrent kopiert godeste Phileas Fogg, og besøkt de fleste av verdenshjørnene. De varierte destinasjonene sørger for massevis av variasjon, samtidig som du sjeldent holdes på samme sted såpass lenge at du blir lei. Når det er sagt, synes jeg utviklerne kunne stått over turen til Berlin, som finner sted omtrent midtveis i spillet. Den delen føles rett og slett litt overflødig, og i tillegg er det som foregår i den tyske hovedstaden rimelig usannsynlig.
Inkluderer prototypeversjon
Utviklerne har forresten en ekstra godbit å by på når du har reddet verden og løst mysteriet. Lost Horizon viser seg nemlig å inneholde en prototypeversjon av spillet, som du kan spille gjennom i sin helhet. Denne virker, forståelig nok, veldig uferdig – men den fungerer. Og i tillegg er den overraskende annerledes; jeg har riktignok ikke spilt gjennom hele greia, men starten er i alle fall en helt annen enn den vi får i den ferdige versjonen. Interessant nok later det til at Kim har en mye viktigere rolle i prototypen i enn den ferdige versjonen (hvor hun tidvis forsvinner helt, dessverre).
Jeg synes det å implementere den uferdige utgaven av spillet som en bonus er en glimrende idé, som jeg virkelig håper vi får se mer av. Ikke bare byr den faktisk på mange timers ekstra underholdning for de dedikerte, men den gir også et verdifullt innblikk i utviklingen av spillet. Jeg hører stadig utviklere fortelle at spillene deres har forandret seg veldig underveis, at de har kuttet bort massevis av innhold, og så videre, og jeg skulle ønske de kunne gjøre som Animation Arts har gjort, og rett og slett vise det.
Lost Horizon bruker en den tradisjonelle presentasjonsmetoden hvor vi får tredimensjonale figurer på todimensjonale bakgrunner, og den fungerer faktisk glimrende. De håndtegnede bakgrunnene i spillet er simpelthen utrolig lekre, og utviklerne har også lagt inn en rekke heftige effekter for å sprite dem opp. På samme måte som The Whispered World tidligere i år er spillet fullstappet av visuelle høydepunkter, slik som lekre fosser og en heftig snøstorm i Tibet.
Som vanlig med eventyrspill er det selvsagt mye snakk i Lost Horizon. Fenton har alltid en kommentar på lager når du klikker på ting, og han treffer også en haug ulike figurer på sin vei gjennom spillet. På tross av at dette er en tysk produksjon fungerer engelsken stort sett veldig godt, noe vi ikke kan si om for mange eventyrspill fra den delen av verden. Skuespillerne gjør også en grei jobb, selv om dialektene ikke er særlig autentiske (jeg synes for eksempel Hong Kong-jenta Kim høres overraskende engelsk ut).
Konklusjon
Lost Horizon er et godt eventyrspill med lekker grafikk, en spennende historie og massevis av ekte eventyr. Spillets eneste reelle problem er at gåtene og løsningene deres ofte er så absurde at de ikke passer inn i den lagt mer seriøse handlingen. Samtidig fungerer de vanligvis greit på egenhånd, og de er dessuten akkurat passelig vanskelige. Så lenge du ikke lar deg irritere av manglende realisme kan du med andre ord se frem til et solid og underholdende spill i stil med de klassiske Indiana Jones-eventyrene fra LucasArts. Og slike spill kan vi aldri få for mange av.
Lost Horizon kommer i salg for PC førstkommende fredag, 27. august.
