KÖLN (Gamer.no): Det første Deus Ex kom ut i 2000, og står fortsatt som et av de aller beste rollespillene vi har fått servert. Blandingen mellom rollespill, action og eventyr var helt spesiell, ikke minst takket være en troverdig og spennende sience fiction-setting og uante implantatmuligheter. Deus Ex: Invisible Wars fikk ikke fullt så mye skryt, og i de siste seks-sju årene har fansen ventet på en oppfølger som kan bygge videre på den unike spillfølelsen originalen klarte å skape. Akkurat det forsøker Eidos Montreal å gjøre noe med i sitt Deus Ex: Human Revolution.
Mørkt og skittent
I Human Revolution er året 2027, og vi befinner seg i et «neo noir» Detroit (én av fem storbyer i spillet) som ikke er helt forskjellig fra i dag. De økonomiske problemene er store, og riften mellom fattig og rik vokser seg stadig større. På tidslinjen ligger vi altså 25 år før det første spillet, og vår helt heter Adam Jensen. Han er sikkerhetsansvarlig for et selskap som produserer biomekaniske implantater som gir brukere unike egenskaper. Disse er en forgjenger til nanoteknologien vi kjenner fra det første Deus Ex.
- Se også: Trailer: Deus Ex: Human Revolution
I demonstrasjonen vi fikk blir selskapet angrepet av terrorister som er i mot at mennesker skal bruke slik teknologi for å endre seg selv. Blant de døde terroristene etter opptøyene finner man et lik med en slik chip implantert i hjernen. Konklusjonen blir at dette må være en vennlig spion i fiendes rekker, og Adams sjefer sender helten vår til likhuset for å hente den svært informasjonsfulle teknologien – slikt kan ikke havne i gale hender.
Problemet er at liket befinner seg i kjelleren på politistasjonen, og der er det ikke spesielt lett å komme seg inn. Under testingen fikk vi se tre muligheter for å løse det samme problemet, noe som kommer til å definere det ferdige spillet. Her skal du alltid ha en annen mulighet, eller en annen vei inn til målet. Valgene skal sørge for stor variasjon, og for at spilleren selv kan velge hva han skal spesialisere seg på. Vi loves i det hele tatt store brett der man kan utforske hver krik og krok, lovende i byer med masse skyskrapere.
Rambo i skinnfrakk
Først fikk vi se actionmetoden, det vil si å skyte seg inn – i ren John Rambo-stil. Human Revolution er et førstepersons skytespill i kamp, da med unntak av enkelte situasjoner. Én av disse er når du tar dekning, da er spillet plutselig i tredjeperson. Resultatet er at du får bedre oversikt over slagmarken, samtidig som det er lettere å skyte presist fra dekning. Du kan også plukke opp flere typer objekter, slik som store kopimaskiner på politistasjonen, og bruke dem som flyttbart dekke mot kuleregnet.
Selve skytingen er relativt standard for Adam, likevel blir den gjort mer spennende av våpenmulighetene og i kombinasjon med de implanterte evnene. Alle våpen og all ammunisjon er nemlig oppgraderbart, og det er mulig å kombinere egenskaper med eksplosive resultater. Hva med eksplosive kuler i en revolver? Vel, fienden splattes som en ekte pinata. Hvis du ikke liker å drepe kan du bruke bedøvelsesvåpen, da kan du være villmann med litt bedre samvittighet.
Kampene føles i det hele tatt greit varierte og det er morsomt hvordan kaoset sprer seg i de ulike miljøene. Her sprenges det i øst og vest, og vrakrester slenges veggimellom mens du kjøper. Oppdraget blir fullført, du får tak i chippen etter et miniblodbad – med rettsmedisineren som ditt siste offer. Underveis blir vi skadet flere ganger, men du får full helse igjen om du kommer deg i dekning. Et kontroversielt designvalg når du tenker på det første spillet, men utviklerne vil ikke at helseproblemer skal forhindre deg i å klare oppdrag.
Omstart
Det geniale med Human Revolution er imidlertid at det finnes en drøss med veier til suksess. Kunstnerisk sjef på spillet, Jonathan Jacques-Belletete, starter sekvensen på nytt – nå er det dialog og sjarm som gjelder. Adam møter en tidligere venn og kollega i resepsjonen på politistasjonen, og setter i gang dialogen. På dialogtreet så vi tre valg til en hver tid. De var «crush», «plead» og «absolve». Jeg synes det er best å nevne dem på engelsk, for å unngå misforståelser.
Adam og denne resepsjonisten har en fortid sammen, og det blir klart at fyren har blitt sparket nedover i systemet etter å ha drept et barn med biomekaniske implantater da han var SWAT-sjef. Det kan vi utnytte. Først minner vi ham om hva han har gjort, bryter ham ned, før vi bygger ham opp og støtter ham igjen. Hvis vi velger riktig, basert på hans verbale og fysiske reaksjoner, får vi med et nøkkelkort videre inn i politistasjonen.
– Du kan også skaffe implantater som «leser» dialoger ennå bedre, slik som å følge med på om pupiller utvider seg og om hjerterytmen endres, sier Jacques-Belletete.
Når du først er inne må du oppføre deg så normalt som mulig hvis du ikke vil risikere å bli avslørt. Med litt klassisk sniking tilgjengelig er det fristende å snuse rundt og være litt kleptoman, men i dette tilfellet fortsetter vi rett mot kjelleren. Der møter vi til slutt rettsmedisineren, som tror du er en annen fyr. Heldigvis for deg er denne andre fyren en som skal hente chipen i hodet på liket. Oppdraget er utført, og du forsvinner ut igjen, uten at du trengte å skade noen.
Sniken Adam
Så starter vi på nytt for tredje gang, og nå skal vi bruke list og snike oss inn i komplekset. For første gang bruker vi ikke hovedinngangen, og Adam forsvinner inn i en sidegate og opp en branntrapp.
– Vi valgte å ta en sideinngang nå, men det skal alltid være et helt fritt valg. Spillet skal være helt åpent, med flere ulike løsninger. Vi skal aldri tvinge spilleren til å ta en eller annen rute, forteller Jacques-Belletete.
Ja, vi kunne sågar kommet inn gjennom blant annet kloakksystemet og taket også, men nå har vi altså tatt sidedøra. Den er selvsagt låst, så her må det hackes litt. Dette minispillet virker ganske uforståelig når man bare får sett det én gang i noen sekunder, men vi loves at det blir både morsomt og utfordrende utover i spillet. Prinsippet er at du kan markere noen punkter i et nettverk uten at hovedserveren oppdager at du er på systemet. Det var faktisk ganske så nervepirrende.
«Trygt» inne er utfordringene mange. Det er politifolk over alt, kameraer dekker strategiske punkter og enkelte dører er sikret med alarmlaser. Adam har imidlertid noen fordeler, blant annet et implantat som gir ham røntgensyn. Hendig! Da ser han gjennom vegger, og alle menneskene i de nærmeste rommene vises. Som om ikke det var nok er det også mulig å gjøre seg helt usynlig, men pass på energimåleren. Går du tom rett foran en politimann blir du synlig, og da blir det et nytt blodbad. Bortsett fra slike effekter er snikingen av god kvalitet, ikke helt ulikt det vi har sett i tidligere Splinter Cell-spill. Vaktene er hele tiden nysgjerrige og oppvakte, og du kan aldri føle deg helt trygg.
Suksessen sikres ved å bruke bygningen for alt den er verdt, ventilasjonskanaler er jo som regel alltid en vinner. Likevel tvinges vi til å nøytralisere en vakt. Døra inn til likhuset er nemlig dekket av en laseralarm som bare deaktiveres for de som har «nøkkelen» på seg. Adam bærer like godt hele politimannen med seg gjennom, en kul løsning på floka. Nok en gang har vi kommet oss inn til liket uten å drepe, og nok en gang tror rettsmedisineren vi er en annen. Oppdrag utført.
Konklusjon
Helt i starten av denne demonstrasjonen var jeg noe skeptisk. Kampene var greie nok, men ikke noe som maktet å suge meg helt inn i opplevelsen. Så fikk vi se de alternative løsningene på oppdraget, og jeg var solgt. Det er akkurat slik frihet som gjør denne typen spill så spennende. Du kan defineres av egne valg, og ikke bare hvor god du er på å følge en helt lineær reise. Vi gleder oss til å teste mer, samt se flere oppdrag og steder i spillet. Kan dette hamle opp med det originale Deus Ex? Jeg er usikker, men Human Revolution er utvilsomt et spennende spillprosjekt.
Deus Ex: Human Revolution kommer til Xbox 360, PlayStation 3 og PC og ventes i salg i løpet av første kvartal 2011.
