Når var sist gang du ble så skremt av et spill at du rett og slett måtte skru det av? Hadde du spurt meg det spørsmålet for et par uker siden, så hadde jeg sannsynligvis svart at jeg ikke kunne huske å ha gjort det noensinne, men at det sikkert har skjedd en eller annen gang for mange, mange år siden. Nå er imidlertid svaret et annet. Nå har jeg nemlig spilt Amnesia: The Dark Descent.
Amnesia er ikke bare skummelt. Det skaper en uhyggelig stemning som kryper under huden på deg og sliter på nervene. Du merker det kanskje ikke først, men etter å ha sittet med spillet i en time eller to, har det langsomt men sikkert brutt ned det mentale forsvaret ditt med sin tunge og gufne stemning, sine ekle lyder og merkelige spøkerier. Og så slår det til. Da det først skjedde meg, kom jeg plutselig på at jeg også skulle anmelde The Sims 3: Drømmejobben, og at det kanskje var lurere å prioritere det fremfor Amnesia. Gode, gamle The Sims. Det er ikke farlig. Det kunne jeg trygt spille.
Erfarne utviklere
At Amnesia kom til å være en vellykket grøsseropplevelse hadde jeg aldri noen tvil om. Spillet kommer fra svenske Frictional Games, som har gitt oss Penumbra-serien. Dette er kanskje ikke de mest kjente eller påkostede grøsserspillene på markedet, men det er definitivt noen av de beste. Amnesia har mange likhetstrekk med Penumbra-serien. Det er et førstepersonsspill hvor utforskning og gåter står sentralt, og hvor du spiller en normal, sårbar person som ikke har særlig mye å stille opp med i kamp.
Handlingen foregår en eller annen gang på syttenhundretallet, i et stort slott hvor det, ikke uventet, skjer uhyggelige ting. Du spiller en fyr ved navn Daniel, som våkner opp i et mørkt og kaldt rom med spillverdenens favorittklisjé, nemlig hukommelsestap. Men etter hvert som du utforsker miljøene danner du deg et stadig klarere bilde av grusomhetene som foregår i slottet, og hva du må gjøre for å stanse dem – og forhåpentligvis redde deg selv.
I motsetning til de fleste grøsserspill, fokuserer ikke Amnesia på action. Du får ingen geværer eller gode nærkampvåpen, og nevene kan du bare glemme å bruke. Direkte kamp er rett og slett ikke en mulighet i dette spillet &ndash hvis du møter et av spillets mange vandrende mareritt må du gjøre det du sannsynligvis hadde gjort i virkeligheten, nemlig å løpe så raskt du klarer.
Dette er noe av det som gjør Amnesia så skummelt. I et spill hvor du kan trekke frem ei hagle og blåse monstrene til himmels slutter de etter hvert å være skumle, uansett hvor ekle de er og hvor fæle lyder de lager. Du vet at du kan ta knekken på dem, og plutselig er det du som er jegeren og de som er byttet. I Amnesia har du ingen sjanse til å overvinne fiendene på tradisjonelt vis, og i stedet må du rømme eller gjemme deg i skap og lignende. Og stol på meg; det å sitte i et mørkt skap, og høre lyden av noe grusomt som romsterer på den andre siden er ille. Så ille at du tar deg selv i å slutte å puste, i frykt for at monsteret i spillet skal høre deg.
Utforskning og nøtter
Det er likevel ikke monstrene som spiller hovedrollen i Amnesia, men selve miljøene. På samme måte som Penumbra-spillene, låner Amnesia mye fra eventyrspillsjangeren. Mesteparten av tiden vil du bruke på utforskning. Det gigantiske slottet er delt opp i flere separate deler, hver med sine egne hemmeligheter og utfordringer. Ofte står du fritt til å utforske omgivelsene i din egen rekkefølge, men låste dører og andre hindringer sørger samtidig for å lede deg i riktig retning.
Ved flere anledninger må du bruke hodet for å komme deg videre. Amnesia har nemlig mange eventyrspillaktige utfordringer, og flere av disse utnytter seg av spillets innebygde fysikkmotor. På samme måte som i Penumbra-spillene kan du manipulere ting i omgivelsene ved å «dra» dem rundt ved hjelp av musepekeren, og i tillegg til å flytte kasser og annet skrap kan du for eksempel manipulere gamle maskinerier. Fysikkmotoren virker solid, selv om ting ofte virker litt lettere enn det man skulle tro at de er (for så vidt et vanlig fenomen i spill).
Du har sannsynligvis lagt merke til at skjermbildene og videoene fra Amnesia er utrolig mørke. De lyver heller ikke, selv om spillet føles litt lysere når du spiller i fullskjerm, og det ikke er noen lyse rammer rundt det som skjer. Lys og mørke er faktisk viktige elementer; holder du deg for lenge i mørke omgivelser begynner figuren din å få mer og mer panikk, noe du merker ved at han begynner å skjelve samtidig som skjermen blir tåkete. Hvis du ikke kommer deg til et lyst rom vil han etter hvert kunne gå helt fra vettet.
For å bekjempe dette kan du tenne lys rundt om i slottet, men du har begrenset med fyrtøy. Du bærer også på en oljelampe, men olje har du selvsagt heller ikke ubegrensede mengder av. Derfor er det viktig å balansere – du bør kun bruke lampen eller fyrtøyet når du må, så spørsmålet er alltid hvor lenge du «trygt» kan befinne deg i mørket før du blir nødt til å gjøre noe med situasjonen. Hvis ting går helt galt kan du heldigvis også drikke magiske drikker for å roe deg ned.
Dermed overtar fyrtøy, olje og mentale styrkedrikker rollen ammunisjon ofte har i denne typen grøsserspill. Du har alltid behov for litt mer enn du faktisk har, og dermed må du saumfare omgivelsene nøye for å finne det du trenger.
Konklusjon
Som seg hør og bør i denne sjangeren anbefaler Amnesias manual at man spiller på kvelden, med lyset av. Jeg skjønner selvsagt utviklernes ønske om at man ikke ødelegger opplevelsen med distraksjoner, men samtidig synes jeg det er litt juks. For å sette det på spissen: Et virkelig godt spill bør trekke deg inn i sin verden, og gjøre at du glemmer virkeligheten – uavhengig av om du sitter alene i ei hytte i skogen på en mørk og stormfull høstnatt, eller midt på høylys dag, med sommersol og barnelek utenfor vinduet.
Og det gjør Amnesia. Jeg er kanskje en reddhare, men dette er et av de skumleste spillene jeg har testet, og det er nesten slik at jeg gruer meg til det dukker opp i september. Jeg vet jeg må spille det, og jeg frykter det blir like ille for meg som det blir for stakkars Daniel.
Amnesia blir i utgangspunktet tilgjengelig via nedlasting, fra ulike digitale distribusjonsportaler. Det kan også forhåndsbestilles hos utviklerne.
