Det er ingenting nytt med verken selvironi eller velmente parodier av konkurrentene innad i spillindustrien. Likevel ser vi sjeldent hele spill dedikert til parodi. Langt sjeldnere ser vi utviklere som virkelig lykkes med det
Ron Gilbert, sjefsdesigner av DeathSpank og klassikere som det første Monkey Island og Maniac Mansion, er heldigvis ikke hvem som helst.
DeathSpank spytter på alt som er hellig for den selvhøytidelige spillindustrien, og det med en slik arroganse og selvsikkerhet at det er umulig å ikke elske det. Det skader selvsagt ikke at spillet i tillegg er både morsomt og underholdende.
Herlig frekk parodi
Dette spillet er veldig vanskelig å beskrive – uten at det egentlig burde være det. For i utgangspunktet er det en slags snål, stilisert hybrid av eventyrspill, hack'n'slash og massive onlinespill. Kamp- og utstyrsystemet er en tydelig hyllest til Diablo, dialogene med de ulike menneskene håndteres som i Monkey Island og oppdragene kunne uten problemer ha vært knabbet fra World of Warcraft. Det er likevel så mye mer enn som så.
I rollen som den ultraharry ruslebiffen DeathSpank begir du deg ut på det som i utgangspunktet kan høres ut som et erketypisk sagn: den halvveis tilbakestående muskelbunten må gjenvinne en magisk gjenstand for å redde kongeriket fra onde skurker og slike ting. På veien skal du selvsagt gjennom en forhekset skog, møte en heks, banke orker og slike ting – det hører med.
I motsetning til tradisjonelle fantasy-spill er dette likevel ikke en eneste svulstig kjepphøy floskel som klapper seg selv på ryggen. I stedet vil du måtte gjenvinne Dream Theater-album, hjelpe gamle helter med å fullføre oppdrag fordi de klør etter erfaringspoeng og banke orker med flanellskjorter i et tydelig stikk til moderne hipstere. Og der det å bryte «den fjerde veggen» som regel er et digert tabu, smiler DeathSpank fra øre til øre der han konsekvent meisler den til fillebiter.
Solid fundament
Genialiteten ligger enkelt og greit i den finessen utviklerne har valgt å parodiere resten av sjangeren med. Når du blir bedt om å gjenvinne fem gjenstander for en oppdragsgiver, leter deg halvveis ihjel og etter en drøy time innser at de alle lå på samme sted så er det vanskelig å ikke le.
Det er meningen at du skal føle deg dum av å mose deg gjennom nær identiske, tanketomme oppdrag. Forskjellen er at der World of Warcraft snurrer deg rundt fingeren og kakler stygt av deg fordi du lar deg nedverdige på dette viset, ler du med DeathSpank etter en stund.
Det er likevel ikke til å komme bort fra at dette også hadde vært et bra spill uten humoren. Kampsystemet legger seg veldig tett opp mot Torchlight og Diablo, og selv om det er veldig enkelt så føles det bra. Man har til enhver tid fire ulike våpen som kan angripes med «samtidig». Det vil si at de hver har en egen angrepsknapp, og at man kan lenke sammen kombinasjonsangrep ved å angripe med de i serier.
Man kan også aktivere ulike spesialangrep etter å ha slåss en stund, og disse fås i ulike varianter som er tilknyttet ulike spesialvåpen. Dermed kan du dele ut rettferdighet via vilt ulike julingtriks, som spenner fra virvelvindangrep til en skikkelig lusing midt i tygga med en diger stålhanske.
Mengder av innhold
Til å være et nedlastbart spill har DeathSpank overraskende mye innhold å by på, selv om alt ikke er like fornøyelig. Har du lyst eller tvangstanker så kan du uten problemer bruke ti til femten timer på de rundt hundre oppdragene. Da er dette ispedd mye monoton reising og en del farting gjennom de samme områdene, men en underfundig replikk eller et absurd oppdrag er aldri langt unna.
Historien er selvsagt bare tull, og det er i all hovedsak dialogene og de ulike sideoppdragene som bærer eventyrdelen av dette spillet. Til tross for den enkle presentasjonen får du faktisk valget mellom en god håndfull svaralternativer hver gang du snakker med noen, og det gjemmer seg store mengder flott småprat i de mange dialogene.
Musikken fortjener også et cyberkyss på kinnet, der uortodokse og eksotiske rytmer akkompagnerer den lystige grafiske stilen på surrealistisk vis. Det er vanskelig å ikke nynne litt med en gang iblant, og jeg måtte faktisk tråle Internett en liten stund for å se om det er Monkey Island-komponist Michael Land som står bak. Det er det ikke, men mistanken alene burde stå som en solid kompliment til komponisten.
Det siste nøkkelordet for DeathSpank er utstyrssystemet, som selvsagt består av flere hundre gjenstander som til enhver tid slenges etter deg. Det å hoppe inn i menyen for å ta på seg siste skrik av rustning eller våpen med minutters mellomrom blir en vane. Man kan selvsagt velge å automatisk benytte det beste utstyret etter hvert som man plukker det opp, men for en gammel dungeon crawl-nerd var selv det å lese utstyrsbeskrivelsene fornøyelig nok. De er nemlig også av den særs syrlige varianten.
Varierende kvalitet
Til tross for at utstyrssystemet ligner mye på det i spill som Diablo og Torchlight er dette likevel ikke et action-rollespill, og figurutviklingen er bare en liten bisetning i menysystemet. Dette betyr at når du går opp i erfaringsnivå, som det finnes 20 av totalt, belønnes du kun med valget mellom en håndfull simple oppgraderinger. Ja, i tillegg til at du får en ny, overfladisk tittel som du kanskje humrer litt av.
Det er akkurat i visse detaljer at DeathSpank hindres fra å virkelig oppfylle potensialet sitt. Tolk meg riktig, dette er en skikkelig flott liten sak, det er bare det at ikke alle aspektene har blitt tilegnet like mye oppmerksomhet.
Ta for eksempel samarbeidsmodusen, som lar en annen spiller hoppe inn lokalt til enhver tid. I en sømløs overgang får andremann styre trollmannen Sparkles, som egentlig ikke er en særlig fornøyelig sak. Dette er nemlig ikke en fullverdig figur, men kun en supplementær sak som kan gjøre litt skade og helbrede DeathSpank. Det er riktignok bedre enn ingenting, men samarbeid kunne ha blitt håndtert på en langt mer givende måte.
En annen ting som makter å frustrere er at balansen kan være dårlig til tider. De som har spilt en del MMO-spill tidligere vet nok viktigheten av å gjøre oppdragene sine i rett rekkefølge for å få en sømløs progresjon. Dette gjelder også for DeathSpank, og man vil ikke sitte og optimalisere spillflyten sin under en enspillerøkt. Dette er ikke et stort problem, men det er noen ganger at man må fly spillkartet rundt for å finne oppdrag som passer erfaringsnivået ens, og det er unødvendig.
Konklusjon
Det er vanskelig å ikke like denne gryteretten av vittig humor, nydelig musikk og sjarmerende grafikk ispedd to fedd actionrollespill og en knivsegg eventyrspill. Som en diger parodi på spillindustrien, rollespillsjangeren og spillerne selv er dette en frekk liten sak, men det gjøres med et slikt glimt i øyet at kun de mest pripne burde la seg indignere.
DeathSpank er nok likevel ikke for alle, selv om det er et bunnsolid spill. Mye av spillet lener seg for eksempel på at du synes det å plukke opp nye og bedre gjenstander er en glede i seg selv, noe jeg vet ikke nødvendigvis er synonymt med den moderne spilleren. Det kan nok også bli litt monotont til tider, så hvis du har en total aversjon mot Diablo og lignende spill er det ikke sikkert at du trenger å ta frem kredittkortet riktig enda.
Dere andre, derimot, vet hva dere må gjøre.
