LOS ANGELES (Gamer.no): Som vanlig har det vært en rekke store snakkiser på årets E3, og de største virker å være temmelig jevnt fordelt mellom de tre store konsollutviklerne.
PlayStation har med sin Move presentert en svært sterk konkurrent til Nintendo Wii, Nintendo har lansert kanskje årets største sensasjon med sin håndholdte 3DS-konsoll og Microsoft har bydd på det mest kontroversielle valget med sin Kinect-teknologi.
For det har vært mye diskusjon rundt akkurat hvor brukbar denne saken er. Noen har klaget på seig responstid, ryktene de siste dagene av messen har gått på at Kinect kun kan brukes stående og det har i det hele tatt vært en hel del surr rundt hvor godt det hele fungerer.
Dette blir nå vår tredje prøvetur med denne særs spennende innretningen, og til tross for at opplevelsen går opp og ned så er det ingen tvil om at Microsoft definitivt er inne på noe her.
Digitalt kjæledyr
Årets E3-messe har vært en varm liten sak, og jeg rynket ikke akkurat på nesen da jeg ble geleidet innpå et svalt og rolig område av vår Microsoft-kontakt for å ta en ny titt på Kinect. Jeg fikk min første smak av dette systemet på Gamescom i august i fjor, og hadde en overraskende positiv opplevelse da.
Det er nå snart et år siden, og det er ingen hemmelighet at jeg forventet mer denne gangen. Ikke bare fordi det har gått såpass lang tid siden sist, men også fordi Microsoft nå har presentert faktiske spill som vi skulle få prøve, kontra de tidligere teknologidemonstrasjonene.
Denne gangen var det Kinectimals, et spill hvor man skal leke med et digital kjæledyr, som stod på tapetet innledningsvis. Sammen med meg på denne prøverunden hadde jeg Rune Fjeld Olsen fra VG, og min opplevelse av dette spillet er basert på hans befatning med det digitale kjæledyret.
Hele økten begynte med at en Microsoft-representant holdt en tigerdukke foran kameraet, og vips så sprellet et søtt lite nurk inne i fjernsynet. Dette skulle vise seg å være den samme krabaten som fikk kjælenavnet Skittles under Microsofts pressekonferanse tidligere i uken.
Her ble vi vist hvordan man kan utføre ulike gesturer som å hoppe, stå på ett bein eller snurre rundt, hvorpå den digitale pelsdingsen imiterte bevegelse ens. Dette var rimelig søtt i seg selv, men det var vanskelig å ikke kjenne litt kribling i magen når tigerungen tidvis falt, ristet på pelsen og så på oss med sine himmelblå øyne.
Man kan også gjøre ting som å stryke dyret over pelsen, noe som naturligvis gir god respons. Krabaten du ser på skjermen overrasker alltid med en hjerteskjærende sjarmerende grimase, og det er nesten litt pinlig hvor betatt man kan bli av det som i utgangspunktet er en bunt piksler. Det er vanskelig å se for seg hvordan dette ikke blir en slager hos barn, og selv om det kanskje ikke er et spill slik man gjerne ser de for seg så byr Kinectimals på en opplevelse som er helt unik for Kinect-teknologien.
Rist på stumpen
Etter hvert skulle jeg også få mitt første møte med dansespillet Dance Central, som kjapt ble en slager blant de andre mediene på messa. Her har Guitar Hero-utvikler Harmonix tatt utgangspunkt i noe så grunnleggende genialt som en dansesimulator, og jeg ble kjapt forfjamset over hvor engasjerende og lite flaut det endte opp med å bli. La det være sagt først som sist at jeg er han fyren som står og ser sur ut i baren når jeg drar ut på sprell, og jeg har ikke en rytmisk nerve i hele kroppen.
Etter litt krøll innledningsvis med at menykontrollen ikke oppfattet hånda mi, noe som viste seg å være knyttet til at jeg var en anelse for høy i forhold til hvordan kameraet var innstilt, kunne jeg hoppe inn i min første dansetime. Det var den moderne klassikeren Poker Face av Lady Gaga som skulle stå for det musikalske bakteppet, og med ett begynte angsten å melde seg: skulle jeg virkelig risikere å drite meg ut med Lady Gaga som en slags moderne harryversjon av Benny Hill-sangen i bakgrunnen?
Jeg måtte likevel bite i meg mine bange anelser og starte det hele, noe som gjøres ved å markere menyknappene med hånden og dra de sakte mot en side. Dette fungerte ålreit, og kan definitivt være et fortrinn hvis man har armer som løper løpsk, må klaske med en kompis eller lider av ufrivillige spasmer.
Da den flaut fengende basslinja rullet over høyttalerne og spillet instruerte meg til å gå fra side til side så ble jeg tatt en anelse på senga. Det var rett og slett vanskelig å holde takta, og det ble en del halvsnubling og en demonstrasjon av særs rotete bevegelser før jeg begynte å komme inn i det. Når det først skjedde så var jeg likevel solgt, og plutselig begynte det å gå opp for meg hvorfor mennesker gjerne har en trang til å danse på utesteder: det er gøy.
Mestringsfølelsen traff meg umiddelbart, og selv om jeg ikke gjorde noe mer komplisert enn å gå fra side til side, klappe litt, fekte med armene som en snål haiker eller skyte hoftene til sidene, så føltes det straks givende. Responstiden var aldri et problem, og på ett tidspunkt tror jeg faktisk at jeg holdt på med noe som kvalifiserer til dans. Innlevelsen kom så snart takta begynte å stemme, og alt som kunne minne om et spill eller en læringsdel ble kjapt erstattet med en genuint underholdende dansing.
Jeg våger å påstå at Dance Central til Kinect er noe av det absolutt mest spennende jeg har testet i år, og det kan se ut som om Harmonix igjen har utført en genistrek innen musikkspillsjangeren. Her får man et herlig rytmespill i samme pakke som en danseskole, og det beste av alt – man kan øve til den nervepirrende byturen i ro og mak, uten at man må betale fem hundre kroner i timen for at en klam latinamerikansk danselærer skal hvile hendene på hoftene ens.
