LONDON (Gamer.no): EA er sannelig ikke redd for å være kontroversielle med Medal of Honor. Hvis enspillerdelen til spillet kunne oppfattes på grensen til det politisk ukorrekte, befinner vi oss diskutabelt langt over linja her. I flerspilleren kan du faktisk selv innta rollene til USA-hatende, jihad-proklamerende geitebønder mot «semper fi!»-kåte marinesoldater.
Du tenker kanskje det ikke skal ha noe å si? Du spiller jo bare én av to forskjellige sider i fiksjonelle slag? Vel, i Medal of Honor har Afghanistankonflikten også et tematisk og strukturelt nedslagsfelt i spillets flerspillerdel.
I motsetning til enspillerdelen – den produsert av EALA – er det svenske Dice som står bak flerspillerdelen. Denne kjører en modifisert utgave Frostbite-motoren svenskene brukte i Battlefield: Bad Company 2, og på den spillbare Xbox 360-versjonen jeg fikk teste så resultatet helt henrivende ut. Rent spillmessig var det likevel en ting eller tre å utsette.
Større autensitet
Likt med enspillerdelen av Medal of Honor synes også flerspillerdelen å skille seg ut i førstepersonsskyterlandskapet ved å fokusere mer på realisme og autensitet, både i selve gameplayet og i nivåenes valg av setting.
Dette er et spill der du tåler svært lite, og bare et skudd eller to dreper deg. Til gjengjeld er det svært vanskelig å treffe motstanderne dine. Her hjelper det ikke å spraye kuler i hytt og vær til geværet sier klikk, som jeg gang på gang fikk erfare. Det å bli tatt ut av en 9mm på tre meters avstand, mens jeg peprer motstanderen med tretti dødsfarlige prosjekttiler i sekundet, er mildt sagt ydmykende.
Frostbite-motoren er også modifisert slik at granater eller eksplosiver ikke har like stor sprengkraft som de har i Bad Company 2. Fysikken er også tonet betraktelig ned. Sjelden har en krigsspillsimulator både på godt og vondt føltes like virkelig. Imidlertid betyr ikke det at Medal of Honors flerspiller er utilgjengelig. Liker du sjangeren faller du nok rett inn i geledd her.
Bare vær oppmerksom på at ting går langt tregere enn vi er vant med fra de eksepsjonelle flerspillerne til Modern Warfare 2 og Bad Company 2. Disse blir nærmest arkaderacere i sammeligning. Rent spillmessige minner gameplayet og tempoet mer om flerspilleren til Killzone 2, spesielt om du tar i betraktning hyppige skift av delmål underveis i spillerundene.
Historielike flerspilleroppdrag
Modusen jeg fikk teste, såkalte «Combat Missions», har nesten en følelse av historieoppdrag over seg. Situert til en afghansk fjelllandsby kan de minne om enspillerdelen, der du og din gruppe – i mitt tilfelle ni jihad-hungrige «insurgents» – skal fullføre fem delmål i løpet av spillerunden.
Siden jeg var på Talibans side var det vårt oppdrag å støte imot bølgen av amerikanske soldater som slo lik dønninger innover mot våre territorier. Noen ganger skulle vi bare sanke mest mulig Yankee-blod, andre ganger skulle vi beskytte en posisjon fra de vantro hundene, mens i ett tilfelle skulle vi forhindre at de sprengte et strategisk punkt i leiren vår.
Etter at runden var over – vi tapte så det sang – ble posisjonene snudd, og nå var det vår tur til å angripe. Jeg forsto imidlertid fort at jeg ikke lenger spilte som talibansk opprører, da våpenet jeg bar på så langt mer høyteknologisk enn den skranglete AK47-en jeg hadde i sted. At en myriade av Generation Kill-aktige kommentarer svermet rundt inn i hodet mitt – «Tango down!» – var også et sterkt indikat.
Det viser seg at i denne spillmodusen vil det angripende laget alltid spille som amerikanske «Tier-1» eller «Army Rangers»-soldater, mens de som forsvarer alltid påtar seg rollen til de afghanske «insurgents». Under første runde som amerikansk angriper får jeg et profftips av demonstratøren min:
– Du må bruke stridsvogner for å vinne. Ellers har dere ingen sjanse.
Jada, det er kjøretøy med i Medal of Honor også, men de oppfører seg langt mer realistiske enn kjøretøyene du finner i Bad Company 2. Jeg merket meg også at selv om dette var en lagbasert modus, fikk lagene ofte best uttelling om spillerne kjørte sine egne løp, eller samarbeidet i grupper på to og to.
Ubalanserte sider
Du kan fikle med våpenmodifiseringer mens du selv spiller – om du plutselig innser at du trenger ekstra ammunisjon, lyddemper, kikkert- eller lasersikte. Våpnene er også helt forskjellige basert på hvilken side du spiller på. Taliban vil derfor gjerne ha kikkertsikte gaffateipet på rustne rifler fra andre verdenskrig, i motsetning til amerikanernes M4A1 med «SOPMOD»-pakke, inkludert «Rail Interface System» og Trijicon ACOG 4x-zoom.
Svenske DICE vil ikke ha det på seg at de glorifiserer den amerikanske siden av konflikten, men det er likevel vanskelig å overse den ensidige fremstillingen i spillet: Det er slettes ikke noe kult å spille som afghansk geriljakriger. De føles svakere, mindre taktiske og har bedriten våpenhåndtering.
– Vi ønsker å portrettere begge sider så likt som mulig, samtidig som vi ønsker å fremheve begge siders særegenheter, forsikret en Dice-representant meg.
Og joda, nå kunne min opplevelse bero en del på egne ferdigheter eller hvor (u)heldig jeg hadde vært med medspillerne mine. Men jeg fikk byttet side flere ganger i løpet av min lille spilletime, og det slo meg gang på gang hvor ubalansert utrustet de forskjellige soldatene var. Kanskje årsaken var å kompensere for at forsvarerne alltid startet på høyere grunn, men det kom alltid til et punkt i rundene der de amerikanske angriperne fikk overtaket – uavhengig av hvilken side jeg spilte for.
Konklusjon
Førstepersonsskytermarkedet, og da spesielt flerspillerdelene av disse, synes absolutt ikke å være mettet. Medal of Honor og Dice disker kanskje opp med noe litt mer realistisk enn hva er vant med fra den kanten, men personlig tror jeg det skal holde hardt å friste de helt store spillerskarene fra Modern Warfare 2 og Bad Company 2.
For det første virker det som grupperingene må avbalanseres ytterligere. Og selv om modusen jeg fikk testet – de såkalte «Combat Missions» – var gøy for en stakket stund, er det helt nødvendig med mer variasjon i lengden.
Det er kanskje heller ikke til å stikke under en stol at jeg synes hele settinga i flerspilleren er ganske uspiselig, noe jeg fullt og helt tar på min egen kappe. Uansett fargelegger ikke det faktumet at Medal of Honors flerspiller for øyeblikket virker helt habil, men ikke fabelaktig. Kanskje det er det som blir resultatet når Dice må begrense seg selv.
Medal of Honor lanseres 15. oktober i år og slippes til PC, Xbox 360 og PlayStation 3. En åpen beta forventes å være i gang allerede 21. juni.
