London (Gamer.no): All Points Bulletin, eller akronymet APB spillet er bedre kjent som, er det siste prosjektet på stammen til David Jones. Hvem er David Jones, spør kanskje du? Vel, han hadde en finger med i slike ubetydeligheter som det første Grand Theft Auto-spillet og kultfavoritten Crackdown. Som et slags «Massively Multiplayer Online»-spill kan APB minne om ei krysning av nettopp disse spillene og, vel, MMO-spill lik World of Warcraft.
I den lille timen jeg fikk sammen med utvikleren Realtime Worlds, opplevde jeg for så vidt ikke noe som ikke var kjent fra før. Opplevelsen var likevel min egen og den var unik. Det er nettopp det APB prøver på: Hver eneste gang du setter deg ned med APB vil David Jones at du og jeg skal få lov til å skape og fortelle våre helt egne historier.
Derfor kan den grunne bakgrunnshistorien i spillet enkelt og greit fortelles i en håndvending. Egentlig opptrer den bare som forklaring på hvorfor byens borgere plaffer løs på hverandre: San Paro er en lovløs by, og dattera av en snikmyrdet ordfører pusher igjennom et lovforslag som legaliserer borgervern. Lik The Wire skjønner vi imidlertid at skillelinjene mellom «Criminals» og «Enforcers» er syltynne, og gjengkrigene som oppstår både mellom politi og røvere stiller selv den urbane krigføringa i Bangkok til skamme.
Designerspirene
Nettopp fordi spillere skal få lov til å fortelle sine helt egne og unik historier, vil David Jones at alle skal få lov til å skreddersy sine egne opplevelser helt ned til – for å være riktig banal – spillfigurenes skostørrelse.
Figurbygging synes nesten å være halve spillet. I «Persona» kan du forme din avatars kroppsfigur akkurat du slik vil, og i «Wardrobe» kan du utspjåke vedkommende i San Paros ypperste haute couture. Prøveavatarene Realtime Worlds hadde produsert så ut som hyperkarikerte versjoner av cosplay-hipsterkids og gategjengene fra 70-tallsfilmen The Warriors.
Ved å ta i bruk spillets innebygde og rike «Designer»-program – beskrevet som et slags Photoshop Lite – kan spillere imidlertid lage sine helt egne motiv til å benytte som gjenglogoer, t-skjortemotiv eller tatoveringer. En av Realtime Worlds-gutta hadde for anledningen lagd ei t-skjorte med «nei til askesky»-motiv på – et design han aldri kom til å vinne noen pris for, men vi skjønte tegninga. «Vi hadde en del tekniske problemer, så dette er provisorisk arbeid gjort på morgenkvisten», unnskylder designeren seg.
Vedkommende hadde også tatt en vass SUV og modifisert den om til en knæsjrosa konebil: «Noen ganger kan det være bra å få motstanderne til å undervurdere deg». Til slutt fikk vi se hvordan en kan lage egne musikksnutter som spilles av hver gang en motstander drepes – en såkalt dødsjingle som dine ofre må lytte til. Igjen, vår uheldige venn hadde prøvd å produsere noe som kunne minne om en heller laber versjon av imperiemarsjen fra The Empire Strikes Back. «Dess verre dødsjingelen er, dess mer irriterende for de som får smake blyet», smiler og forklarer den uthengte designeren.
APBs betalingsmodell er litt ulik andre nettflerspillerspill, der du betaler et beløp i bytte mot antall spilletimer. Riktignok kan du oppholde deg i spillets sosiale distrikter eller benytte deg av designverktøyet uten at det skal kunne koste penger. Det du lager kan du putte ut på et virtuelt marked, og hvis produktene dine kjøpes av andre spillere får du visstnok gratis spilletid som betaling. I spillets sosiale miljøer, der all designjobb foregår, kan ingen drepe hverandre, så her kan du oppholde deg i ro og mak. For litt god, gammeldags politi-og-røver-leking må du ut i ett av byens to urbane arenaer.
Helan og Halvan
Så ble det klart for at jeg selv skulle få kontrollere spillet litt. Jeg spilte tett sammen med en britisk journalistkollega og en skotsk programmerer som befant seg i Dundee. Han var vår lagleder og bidro til en særs hyggelig opplevelse gjennom stemmekommunikasjonen underveis. Jeg satt meg ned ved et rødt keyboard, noe som betydde at jeg i denne omgang skulle være forbryter.
Vi fikk tildelt avatarer litt på måfå, og min figur lignet en blanding av vampyren Spike fra Buffy og en lakkbekledd SS-soldat, ikledd cowboysko og lilla ansiktstørkle. Smakfullt, tenkte jeg. I avatarens hender befant det seg ei vaklevoren AK47 jeg i vill gledesrus straks begynte å skyte oppi lufta med. Bare for å teste begrensingene i spillet sprayet jeg noen kuler i retning tilfeldig forbipasserende sivile. Med skrik og skrål falt de døde om. Uheldigvis fikk også en av de andre spillerne i nærheten et vådeskudd i hodet.
«Shite, you right bastard», hører jeg fra briten på min høyre side. Jeg hadde klart å drepe en mine egne menn, og rødmet av skam. «Greit, din morderiske tulling, ro deg ned», lo skotten på andre enden. Han kom straks i en kul, fireseters gjengbil og plukka meg opp. Vi venta på at briten skulle komme seg til hektene igjen, og jeg unnskyldte meg i det han noe motvillig satt seg inn i samme doning som oss.
Vårt første oppdrag var bare å tiltrekke oss litt oppmerksomhet i det såkalte finansdistriktet, så vår lagleder kjørte inn i nærmeste butikkvindu. På andre siden av rommet skjønte vi at journalistene som spilte politiet hadde fått nyss om ugjerningene våre. Straks var vi omringa fra alle kanter.
«Prøv å lene dere ut av vinduene og skyt på motstanderne våre», kom det fra laglederen. Jeg gjorde som han sa, zoomet inn med høyre museknapp, holdt pusten, og fyrte løs med venstre. Heldigvis traff jeg rett person denne gangen. «Bra! Nytt oppdrag. Hopp ut av bilen og spring inn i den bakgården dere ser der». Jeg kastet et kort blikk på kartet i venstre skjermhjørne, og skjønte hvor han ville ha oss.
