Historien har lært oss å ikke forvente gull og grønne skoger når vi setter tenna i et nytt spill basert på en filmlisens. Likevel har man alltid et lite håp om at spillet denne gangen skal holde like høy kvalitet som filmen. I de fleste tilfeller blir man svært skuffet. Iron Man 2 er dessverre intet unntak.
Her mangler det ikke på ting å klage på. Spillmekanikk og innlevelse, historiefortelling og mellomsekvenser og grafikk og lyd er alle områder hvor Iron Man 2 ikke makter å imponere. Hvordan kunne det gå så galt?
Manusforfatter på seks år
Det starter ikke så aller verst. Der mange lisensspill velger å følge historien i filmen lineært går Iron Man 2 i fotsporene til kremspillet Chronicles of Riddick: Escape From Butcher Bay – det utvider historien som ble fortalt i filmen(e). Gang på gang har vi sett at filmmanusskript ikke gjør seg like godt som spill, så når Iron Man 2 velger å gjøre det stikk motsatte er muligheten der for å skape en solid grunnmur for en god spillopplevelse. Den gang ei.
Ettersom fortellingen går sin gang innser man at den sannsynligvis er basert på manusforfatterens 6-årige sønns lek med actionfigurer. Ja, Iron Man og hans allierte må redde verden fra den sikre undergang. Ja, historien er fylt til randen med usannsynlige hendelser og plotthull. Ja, det er mindre engasjerende enn Mess-TV. Det mest skuffende er likevel at dialogen er klinisk ren for de syrlige kommentarene som er med på gjøre filmene så sjarmerende.
Der historien er svak, er måten den fortelles på blottstilt for kvalitet. Mellomsekvensene er dårlig regisserte, hvor svakt animerte figurer med livløse stemmer gjør alt de makter for å dra historien lenger ned i gjørma. Det er ingen kjemi i dialogen mellom personene, og det virker som om alt er spilt inn på én tagning. Selv ikke Samuel L. Jackson i rollen som Nick Fury gjør en overbevisende opptreden.
I Wii-versjonen skinner det dårlige stemmeskuespillet enda sterkere gjennom, her har ikke utviklerne en gang tatt seg bryet med å regissere mellomsekvensene. Her blir du servert statiske pappfigurer som markeres når det er de som snakker, ikke ulikt måten det gjøres på i enkelte japanske rollespill som Disgaea. Tafatt.
Jeg er jernmannen
Så hva gjør man som Iron Man? Vel, det kommer an på hvilken konsoll man velger å spille på. Selv om historien og alt rundt er identisk, er det spillmekaniske forskjellig. På Xbox 360 og PlayStation 3 flyr du stort sett rundt i åpne omgivelser og skyter ned angripende helikoptre, roboter og androider. På Wii beveger du deg i mindre områder og kjemper mot angripende soldater, roboter og androider. Det høres ikke så veldig ulikt ut, men med så drastisk forskjellige områder blir også måten man spiller på forskjellig.
På Xbox 360 og PlayStation 3 er man stort sett ute i guds frie natur, med de mulighetene det fører med seg. Man beveger seg vanligvis i luftrommet, hvor man prøver å navigere fra et område til et annet mens man ufarliggjør fiender på veien. Kontrollene for å bevege seg i fritt i tre dimensjoner fungerer greit, og er kanskje spillets sterkeste side, uten at det sier noe om spillet som helhet. De store åpne områdene gir en falsk følelse av frihet som imponerer til å begynne med, men fort mister sin glans. Joda, det er kult å være i luften, men om man lener seg litt tilbake for å få et overblikk innser man fort at det ikke tilfører noen verdens ting. Det ligger definitivt et potensiale her, men det er mindre utnyttet enn oljereservene utenfor Lofoten.
På Wii er man gjerne inne i mindre og trangere områder. Tak har en tendens til å begrense bevegelsen i høyderetning, så her er man tvunget til å bevege seg mer langs bakken. De gangene man er ute kan man heller ikke fly like høyt opp som på 360/PS3-utgaven, så friheten er definitivt mer begrenset. Dette minner mer om et typisk tredjepersons skytespill, og sammenlignet med sine utallige konkurrenter er det en surmaget sinke. Fiendene er dumme, kontrollene er upresise og innlevelsgraden er på bunn.
Automatikk
Begge versjonene har et automatisk siktesystem, ikke ulikt det vi finner i Grand Theft Auto IV. Med få fiender i nærheten fungerer det greit, men så snart en bataljon med fiender angriper begynner problemene. Når man skal flytte et sikte fra en fiende til en annen er det bingo om man treffer den tilsiktede, og det blir fort frustrerende.
I begge versjonene har du et arsenal av våpen å velge i mellom. Granatkaster, maskingevær, hagle og raketter, for ikke å glemme Iron Mans signaturvåpen jeg har valgt å døpe sjokkstrålen i mangel av et bedre ord. Det ligger faktisk litt taktikk å velge riktig våpen til riktig situasjon. Det nytter ikke å benytte granatkasteren mot en horde av mindre fiender – den lader for tregt og utdeler mer skade en nødvendig. På samme måte kan det være lurt å legge fra seg maskingeværet når fiendene blir større og mektigere.
Utover dette er ikke taktikk en viktig del av Iron Man 2. Skyt fiender, gjem deg for å regenerere skjoldet, skyt resten. Gjenta. En velkjent oppskrift som har fungert i bøttevis med andre spill, men som her feiler i mangel av den gode mestringsfølelsen. Spillmekanikken er på ingen måte ødelagt, og det hele oppleves som smått underholdende til å begynne med, men man snart mister interessen for det som skjer på skjermen fordi det hele er hakket for gjentagende.
Etter hvert oppdrag blir du belønnet med penger du kan bruke til å oppgradere draktene og våpnene. Valgmulighetene er mange, men ikke reelle. Så lenge du oppgraderer noe er du alltid godt nok skodd til å overleve neste oppdrag. Dessuten merker du lite til oppgraderingene mens du spiller. Når både fiendene og våpnene er blitt sterkere er man tross alt tilbake til Status Quo. Igjen et område med potensiale som dessverre ikke utnyttes til det fulle.
Sett under ett gjør Iron Man ingenting andre spill ikke har gjort bedre før. Det fungerer på et vis, men det er ingen grunn til å velge dette over andre alternativer. Skytingen er intetsigende og lite engasjerende, mens brettene er kjedelig utformet. Oppdragene er uinspirerte, og sjefskampene er til forveksling lik de vanlige kampene. Da er det kanskje like greit at spillet er unnagjort på under fem timer.
Horribel presentasjon
Visuelt presterer spillet langt under det man forventer av et spill i 2010 – både for Xbox 360-, PlayStation 3- og Wii-utgaven. De grovekornete teksturene gjenbrukes i alle spillets brett, vegetasjonen kunne vært hentet ut fra et PlayStation 2-spill og animasjonene er få og dårlige.
Den eneste som ser noenlunde presentabel ut er Iron Man selv. Her har de gjort seg flid med å skape et drøss med Iron Man-drakter, inspirert av filmen. Kult nok det, men det hjelper ikke når resten av det visuelle står til stryk.
Lyden er også i underkant dårlig. Jeg har allerede nevnt det rekordsvake stemmeskuespillet, men lydeffekter og musikk bærer også preg av dårlig tid og lite penger. Dette er lavbudsjett så det holder. Det hjelper ikke å ha ambisjoner når du ikke har en rik onkel til å støtte deg med penger til utviklingen.
Konklusjon
Roma ble ikke bygget på én dag, men det kan hende Iron Man 2 ble det. Spillet har potensiale, men hastverksarbeid og dårlig håndverk på alle områder gjør at det faller dødt til steingrunn. Det er vanskelig å finne underholdning i Iron Man 2, og det med god grunn. En begredelig historie, gjentakende gameplay, frastøtende grafikk og dårlig stemmeskuespill gjør alle sitt for å ødelegge gleden av å styre Iron Man. Når det hele var over etter fem lange timer satt jeg ikke igjen med annet enn frustrasjon og oppgitthet. Om du virkelig er sugen på mer Iron Man etter å ha sett filmene anbefaler jeg deg heller å ta en tur til din lokale tegneseriesjappe. I spillenes verden er det ingenting å hente.
