LONDON (Gamer.no): Krigen i Afghanistan er ingen lek. Mer enn noe fikk vi nordmenn stadfesta nettopp det i begynnelsen av denne måneden. Tidligere har de norske troppene mistet fem liv i kamper mot Taliban, og 2. mai ble åtte skadd bare i løpet av et par timer. Når folkene bak den andre verdenskrigsituerte Medal of Honor-serien nå lager spill basert på ekte hendelser fra den selvsamme konflikten, er det mange som er skeptiske.
I spillet, enkelt og greit titulert Medal of Honor, inntar vi rollene til både «Tier-1»-spesialsoldater som kjemper i skjul bak fiendens linjer, og de mer sedvanlige militærstyrkene i den amerikanskledede offensiven. Spillets produsentansvarlig, Greg Goodrich, begynte sin presentasjon med å forklare spillseriens endring av setting slik:
– Vi har laget spill om andre verdenskrig lenger enn andre verdenskrig varte. Etter elleve år følte vi det var på tide med noe nytt. Og siden Medal of Honor-serien alltid har prøvd å fortelle enkeltsoldaters historie respektfullt og autentisk, fant vi en innfallsport i Afghanistankrigen. Det dere nå skal få se er et firkløver fra det amerikanske militærets «Army Rangers». Hvis «Tier-1»-soldatene er skalpellen i Afghanistankrigen, er «Army Rangers» slegga.
Troverdige omgivelser
Jeg fikk se spillet i aksjon på en PlayStation 3, men dessverre ikke styre det selv. Demonstrert foran meg er et nedtonet, mer subtilt krigsspill enn Modern Warfare- og Bad Company-spillene. Medal of Honor legger seg på en langt mer realistisk linje enn begge disse. Tatt konteksten i betraktning er det nesten litt urovekkende.
Utvikleren har nemlig jobbet med fotografier fra regionen for å produsere et mest mulig realistisk uttrykk. Omgivelsene er særs troverdige, der sanddyner, stepper, vidstrakte dalstrøk og snøkledde fjelltopper, befolkes av rustne sovjettanks og sandsteinshytter, med ildsteder og primitive brønner. Dette er virkelig det rurale Afghanistan jeg har for mitt indre øye.
Rent visuelt virker Medal of Honor derfor veldig ferdig. Spillnivået vi fikk se var svært blankpolert, noe bildene som illustrerer denne sniktitten kan bekrefte. I stedet for ut-av-hodet-filmsekvenser diskes vi heller opp med skriptede sekvenser, der soldatene snakker seg selv i mellom, og figuren du styrer senker geværet sitt. Ansiktsanimasjonene er også noe av det beste jeg har sett i sjangeren.
De amerikanske Ranger-soldatene fraktes til sine oppdrag om bord Chinok-helikoptre – den moderne varianten av amfibiebåtene som brakte de allierte styrkene til Normandies kystlinje. Har du sett den siste traileren, der en soldat ringer hjem til sin kone og barn for å betrygge dem at han slettes ikke er i fare, skjønner du at tonen er emosjonell og ektefølt. Vårt lag består av korporalene Favreau og Hernandez, samt sersjanten Ybarra og den navnløse helten vi selv spiller.
Guttepreik og militærlingo, lik det vi kunne oppleve i Generation Kill, opptar mye av det seriøse stemmeskuespillet. F16-fly gjør hele tiden overflyvninger og utfører sporadiske bombetokt. Vi er sør for den trygge grensa i Afghanistan, og alle motstanderne her er afghanske geriljasoldater – Taliban eller Al Qaida alle som en. De har barrikadert seg inne i landsbyhytter i en liten «Wadi», og mens afghansktalende tilrop truer i bakgrunnen kan du fra overkommandoen høre «There are no friendlies here. If it moves, kill it».
Jeg har da spilt dette før?
Goodrich viser oss hvordan de troppebaserte spillmekanismene virker. Sammen må troppen taktisk klarere hvert eneste rom i alle de falleferdige hyttene. Goodrich bruker spillfiguren til å kikke gjennom åpne vinduer, og dekker partnerne sine som flere ganger holder på å falle i bakhold. Dette er strategisk opprydning på klinisk vis. Alle afghanerne får smake maskingeværets kuler eller pumphaglas kolbe. Som reaksjon knekker de sammen i grufullt livslike dødsanimasjoner. Dette er ingen kamp – dette er regelrett henretting.
Spillmekanisk minner det veldig om Call of Duty-spillenes klikk-og-skyt-opplegg, der du autosikter inn med én skulderknappen og simultant skyter med den andre. Et dekningssystem á la Killzone synes å være fraværende, men spillfiguren kan gjøre en sklibevegelse for å komme seg i ly bak kampesteiner. Fiendens kunstige intelligens virker litt tam, og jeg merker meg at geriljakrigerne gjøre mange dumme valg. Rent spillmessig er det ikke særlig mye nytt eller spektakulært å bivåne, men settingen prøve å selge spillet som en helt annerledes opplevelse.
I skjul av en bergskrent ligger flere afghanske motstanderne – «insurgents», som de kalles – og skyter på vårt ensemble. Et par velrettede hodeskudd tar seg av dem. Vår mann er snart tom for ammunisjon, og ved et knappetrykk ber han om flere kuler fra Ybarra. Like etter snubler vår firemannstropp over et ammunisjonslager, og tar med seg det de trenger for å kunne markere et anti-flyvåpen for F-16 flyenes bombardement. Bombinga er av typen våre karer kaller «danger close», og fra en av korporalene hører vi ganske forståelig «I don't ever want to be that close again».
Det er en kilometer igjen til stedet der gutta på nytt skal plukkes opp med helikopter. Vår mann synes bergtatt av det vakre fjellandskapet. Hans kollega Ybarra, derimot, sparker til et lik som ruller ned i ei grøft. Det er et øyeblikk journalistene i demonstrasjonsrommet rister på hodet.
Demonstrasjonen vi fikk overvære tok derimot snart slutt. Etter litt mer soldatmessig virksomhet – taktisk og strategisk skyting – kommer vår gjeng til en to-tre hytter som syns mer bebodd enn de vi møtte på begynnelsen. Guttene stiller seg sedvanlig ved begge sider av inngangdøra, og din figur gjør seg klar til å sparke inn døra. En mobiltelefon ringer, en eksplosjon følger, og skjermen går til svart.
Politisk ukorrekt?
For mange vil det sannsynligvis være et sprengbart tema at du inntar rollene til amerikanske soldater som plaffer ned muslimske Jihad-opprørere over en lav sko. Er det moralsk forsvarlig? For å oppnå realismenivået spillutviklerne har lagt seg på, har de samarbeidet med en gruppe amerikanske veteransoldater for å fange den mest mulig korrekte følelsen disse soldatene hadde i Afghanistan. Nå kan vi få innta deres tilnærmede avatarer og selv oppleve kampen mot muslimske terrorister.
Dette i seg selv er ikke nytt. Men der Full Spectrum Warrior og Close Combat: First to Fight situerte seg selv i oppdiktede land, tar Medal of Honor dette konseptet videre (forsåvidt sammen med kommende Six Days in Fallujah), og bringer det inn i en realistisk setting. Det kan være problematisk fordi videospill – og skytespill spesielt – har et svært omstridt forhold til sin rolle som delt interaktiv opplevelse, delt underholdningsmedium, og derfor har store vansker til å fremstille krigen på en nyansert måte.
– Nå har ikke andre krigspill dere har laget vært uten en form for stereotypisering – både av tyske og japanske soldater – men er dere ikke litt redde for å tråkke noen på tærne med fremstillingen av muslimske opprørere slik vi ser her? Vil ikke dette kunne oppfattes som en måte å rettferdiggjøre krigen på ?
– Vi er først og fremt ikke ute etter å lage et spill om krig og politikk, men å fortelle historien til disse amerikanske soldatene dere ser her. Jeg vet at det vi forsøker på er en balanseakt, men det er ikke vårt formål å fremstille amerikanerne i Afghanistan som heroiske patrioter i kamp mot demonske djevler, svarer Goodrich og fortsetter:
– Dette er bare en av mange historier vi kunne valgt å fortelle. Det at vi spillmatiserer en pågående konflikt gjør alltid folk litt skeptiske – et slikt problem hadde vi for eksempel aldri med andre verdenskrigspillene våre. Men vi føler at hvis vi omtaler bakgrunnskonflikten med like mye respekt som andre populærkulturelle kilder – lik bøker, filmer og tv-serier – har vi vårt på det rene.
Konklusjon
For spilljunkiene rundt oss med store doser militærfetisj vil Medal of Honor være gull verdt. Når det er sagt er ikke dette en simulator for å forstå hvordan de norske ISAF-troppene i Meymaneh har det. Fokuset ligger på skyteaction, og portretteringen av krigens grufullheter virker å være svært glasert over.
Spillet prøver å kjøre suksessoppskriften til Modern Warfare- og Bad Company-seriene gjennom ei realismekvern, og lykkes delvis med det. Resultatet kan kanskje være litt vanskelig å svelge tatt i betraktning spillets realistiske fremstilling av en pågående konflikt. Blaserte spillere vil likevel kanskje kunne overse det, og sånn sett taler selve spillet for seg selv. Under overflaten bobler nemlig bunnsolide spillmekanismer, selv om de i form minner mer og mer om bidragene til Infinity Wards og Digital Illusion.
Så får vi se når spillet lanseres oktober i år, om de høyeste ramaskrikene går på spillets setting eller dens regelrette gameplay-plagiat. Vi vil være på plass for å teste spillet i egen person når årets E3-messe går av stabelen i juni.
Gamer.no fikk prøvd spillets flerspillerdel en times tid under vårt EA-besøk i London, og kommer tilbake på et senere tidspunkt for å snakke om våre inntrykk.
