Da jeg mottok dette spillet så var det med en viss undring. Jeg spilte Street Fighter IV en del da det kom, og likte det godt, men kunne ikke helt forstå hvordan de skisserte breddeforandringene i denne utgaven skulle rettferdiggjøre et eget spill. Intuisjonen min trenger kanskje å kalibreres, for det produktet jeg omsider fikk mellom hendene har ingen problemer med å utrangere lillebror – uten at det tilfører noe et par nedlastbare innholdspakker ikke hadde gjort like godt.
Dypt og givende
Å banke folk i det ekte liv er ikke kult, men i TV-spill er det skikkelig stilig. Dessverre lider mange slåssespill av kontrollsystem som stiller krav til at man enten er en blekksprut eller har en finger eller to for mye for å kunne utføre de virkelig kule triksene, og det er nok til at i hvert fall jeg mister interessen. Særlig er dette noe som ødelegger for gleden ved å invitere venner over på besøk når du omsider får dine hovne invitasjoner til kamp avslått fordi du tas for å være en slags slåssespillautist.
Blant en rekke andre styrker er måten Street Fighter-serien tar total avstand fra overkompliserte triks det klart sterkeste kortet. Du trenger ikke mer enn en bitteliten sniktitt på kommandolista for å utføre brorparten av knepene i dette spillet, og det å umiddelbart føle seg kompetent er uvurderlig. Samtidig er disse spillene også fryktelig vanskelige å mestre, fordi de balanseres til det ekstreme.
Denne kombinasjonen av tilgjengelighet og uovertruffen balanse har ført til at denne spillserien, Super Street Fighter IV inkludert, har en taktisk brodd man ikke finner i andre slåssespill. Det er ikke slik at du vinner en kamp fordi du kan det kuleste trikset, og man skal være snål for å føle at det er urettferdig. I stedet er det måten du balanserer angrep, leser motstanderen din og planlegger blokkeringene og motangrepene dine som blir av betydning, og det gjør også mestringsprossessen både lang og givende.
På grunn av dette er det heller ingen spillserier som er mer populære i konkurranser, og det kan virke som om Super Street Fighter IVs videreutviklinger fra Street Fighter IV hovedsakelig er ment å gjøre konkurranseaspektet enda mer solid og givende.
Nok av nyheter
Blant de mer overfladiske forandringene finner man et tilskudd av hele ti figurer, hvor åtte av de er kjenninger fra tidligere spill i serien og to er helt rykende ferske utøvere kalt Hakan og Juri. Førstnevnte er en rødsprengt utøver av den tyrkiske nasjonalsporten oljebryting, med en mengde sleipe triks. Sistnevnte er ei spretten japansk tae kwon do-dame som er både smidigere og smekrere enn brumlebassen fra kebabens land. Disse tilfører variasjon til et allerede imponerende bredt figurgalleri, uten at jeg opplevde noen av de som spennende nok til at jeg benytter de jevnlig.
Utover dette får man også nye spillmoduser, samt litt krimskrams i de eksisterende. Historiedelen har for eksempel fått tilbake de gamle ekstrabrettene som går ut på å mose en bil eller tønner, et strålende avbrekk fra å gni åsynet til motstanderen ned i grusen. Og er du mot formodning lei av det tradisjonelle ultraangrepet til favorittfiguren din så blir du nok glad for å høre at alle figurene nå har fått en ny variant av ultimate rundjulingstrikset, men kun én av disse disse kan velges av gangen.
Nettdelen har også fått sine forbedringer, med et par nye moduser og optimalisering av tilkoblingsysstemet som gjør responstiden bedre og mer i tråd med hva man kan forvente i et spill som stiller hissige krav til timing. De nye modusene heter «Team Battle» og «Endless Battle», og er egentlig rimelig selvforklarende. Førstnevnte hiver deg på lag med andre internettfolk av tilsvarende ferdighetsnivå, før dere skytes ut i kampens hete mot et annet lag. Måten det gjøres på er at en fra hvert lag slåss mot hverandre, og vinneren av denne kampen møter nummer to på det andre laget. Rimelig grunnleggende greier, altså.
«Endless Battle» hiver deg inn i en lobby med en rekke andre spillere, hvor vinneren står og den seneste taperen skyves ned til bunnen av utfordrerlista. Dette fører følgelig til en hel del ventetid, men det er ikke verre enn at man kan titte på og kommentere de andre som slåss om man sliter med å tvinne tommeltotter. Konseptet utover det går selvsagt ut på å være den beste ørefikutdeleren og komme seirende ut av hele affæren.
Den siste bemerkelsesverdige nyvinningen er en reprisekanal hvor et fyldig utvalg av de siste nettoppgjørene gjøres tilgjengelig for sin seerglede. Her får du også mulighet til å analysere knappetrykk og alskens grafer over ting du aldri trodde at noen brydde seg om. Enten du velger å fordype deg fullstendig i slåssespillmaniens verden eller bare lære av å se kampene på et overfladisk plan så er det ingen tvil om at denne delen har mye fornuftig læring å by på. En bonus er det jo også at du selv får sjansen til å hive ut skryteklipp som vennene dine kan gulpe i vemmelse over.
Uvørent kontrollsystem
Siden dette er superversjonen av Street Fighter 4 så lider det også av de samme manglene som lillebroren, og selv om det egentlig bare er en ting som virkelig plager meg så er den sentral nok til at spillegleden får seg en seriøs støkk. Problemet er selvsagt den uhyre slappe kompatibiliteten med denne generasjonens spillstikker, som kan gjøre det til en sann pine å spille til tider.
Det å spille slåssespill med analogstikke er ikke bare tabu blant de derre superekspertene som har peiling på dette, det er også fryktelig upresist og ineffektivt selv for en slåssespillmenig som meg selv. Der retningsknappene gjerne har klart definerte bevegelser er stikkebevegelsene gjerne tvetydige og vanskelige å utføre i praksis. Nå burde ikke dette være et problem siden både Xbox 360 og PlayStation 3 kommer med retningsknapper, men så er ting sjelden like enkle som de høres ut.
Retningsknappene til de to konsollene er nemlig rimelig katastrofale de også. I Xbox 360-stikka sitt tilfelle er hele styringsplata på jordet, der den stadig vekk aktiverer to retninger samtidig og er glatt og sleip. PlayStation 3-stikka er noe bedre, men er på overflaten fire definerte knapper og det føles verken dynamisk eller som om man utfører de skisserte kommandoene når man skal lenke sammen knepp med det tidspresset og den presisjonen dette spillet krever.
Løsningen på dette er ganske enkelt å handle en av tredjepartsstikkene som finnes til en overkommelig penge, men ærlig talt. Det å handle eksternt utstyr for å få mer enn brukbart utbytte av spillet sitt er ikke noe som burde forekomme i en tidsalder hvor man kan få bearnaisesaus på tube.
Konklusjon
Super Street Fighter IV er en flott og fullstendig opplevelse, og står sannsynligvis som det mest komplette og velbalanserte slåssespillet tilgjengelig for denne generasjonen spillkonsoller. Det er likevel ikke annet enn Street Fighter IV med et par malingsstrøk, og selv om forandringene for all del berettiger en egen utgivelse så føles dette aldri nytt eller friskt. Og på akkurat samme vis som i det forrige spillet er styringen uten en tredjeparts arkadestikke svært frustrerende uavhengig av konsoll, selv om PlayStation 3-styringen oppleves som hakket hvassere enn den til Xbox 360.
Sammenlign gjerne denne utgivelsen med disse «Game of the Year»-pakkene andre utgivere lanserer av sine mest populære spill. Du får en bråte forbedringer, mange nye figurer, bedre nettmuligheter og noen spillmoduser å leke deg med, men du blir neppe blåst av stolen om du allerede har Street Fighter IV i hylla. Dette er tross alt vomfyll etter vomfyll.
Om du derimot er godt over gjennomsnittlig interessert i Street Fighter-serien eller er en av de som ikke har prøvd Street Fighter IV enda så kan dette skribles ned på handelista med en gang. Med en prislapp like nær en nedlastingspakke som et fullversjonsspill er dette særs god valuta for pengene.
