Infinite Space er merkelig. Riktignok er det på mange måter et tradisjonelt japansk rollespill hvor en tenåring i funky klær og vennene hans skal redde universet fra undergang, men det hele er snurret sammen med elementer fra både japanske romanspill, turbaserte strategispill og diverse science-fiction historier. Selv dro jeg blant annet kjensel på trekk fra 80-talls serien Legend of the Galactic Heroes og salige Star Trek.
Vår unge helt i dette tilfellet er Yuri, en mekaniker som bor på en liten planet i SMC-galaksen. Menneskeheten har spredt seg gjennom universet, og Yuris planet tilsvarer en liten bygd i et eller annet avsidesliggende land. Planetens fyrste har forbudt befolkningen fra å forlate den, men Yuri stikker av for å oppfylle barndomsdrømmen om å blir kaptein på et romskip og utforske universet. Dermed starter en underholdende røverhistorie om politikk, hevn, supervåpen, mystiske fenomener og pirater i verdensrommet. Med seg på reisen får Yuri et fargerikt mannskap med alt fra trauste arbeidskarer til en androide som kan skyte laserstråler fra øynene sine. Hard science-fiction får du se etter i et annet spill.
Historien er delt i to. Den første følger ungdommen Yuris mange eventyr i forskjellige stjernesystemer, mens den andre foregår når han som voksen mann blir involvert i storpolitiske intriger mellom mektige grupperinger i galaksen. Vi følger Yuris utvikling fra naiv guttunge til en skikkelig hardhaus som ikke lar noe eller noen stå i veien for seg. Spillet gir oss også svar på hva som skjer med japanske rollespillhelter når de kommer ut av puberteten. Overraskende nok blir de digre, breiskuldra muskelmenn.
Hvor er alt sammen?
Blant tingene som skiller Infinite Space fra andre japanske rollespill er fraværet av de tradisjonelle formene for byvandring og utforsking. Istedet får du en blanding av menyer og et kartsystem som minner litt om det vi kjenner fra turbaserte strategispill. Du trykker deg rundt på kartet for å besøke forskjellige planeter, og hver av dem har et par funksjoner å tilby. På alle er det en bar hvor du kan snakke med mannskapet ditt eller utenforstående for å få sideoppdrag, eller lære mer om universet. Noen ganger finner du butikker som selger byggeplaner, havner hvor du kan bygge nye skip eller rekrutteringssentre hvor det vanker potensielle allierte.
Selve historien fortelles på samme måte som i et japansk romanspill med statiske portretter og tekst. Merkelig nok klarer spillet likevel å tilby en episk framstilling av sine konflikter takket være flotte bilder som illustrerer viktige hendelser og mellomsekvenser i 3D hvor hele flåter med romskip braker sammen.
Problemet ligger i hvordan du driver historien og resten av spillet framover. Infinite Space er rett og slett utrolig dårlig til å fortelle deg hvor du skal dra. La oss si at du akkurat har fullført et oppdrag for en militærallianse og rapportert suksessen til din kommandant. Du prøver å snakke med ham og andre i alliansen for å finne ut hvor du skal dra, men de har ikke noe nytt å meddele. Dermed må du trykke deg gjennom alle planetene du har tilgang på for å finne fortsettelsen av historien og åpne opp nye områder. I dette tilfellet viste det seg at jeg skulle til en militærbase et par stjernesystemer unna. Spillet har med andre ord arvet en av svakheten til flere japansk romanspill og vestlige pek-og-klikk-eventyr. Du må utføre bestemte og dårlig definerte oppgaver før du får lov til å avansere.
Enda verre er det at spillet noen ganger dreper deg uten å hinte om at det er fare på ferde. I et tilfelle besøkte jeg et pirathovedkvarter på en avsidesliggende planet. Vel inne fikk jeg valget om å gå til høyre eller venstre. Jeg gikk til høyre, falt ned i en felle og døde. Game over. Jeg lastet et lagret spill, prøvde på nytt, gikk til venstre, falt ned i en felle og døde. Game over. Løsningen viste seg å være å snakke med en mann på planetens bar for å høre om fellene, men hvis du går inn i hovedkvarteret uten å ha snakket med denne karen er det umulig å forlate det og du dør automatisk. Et lignende problem gjelder enkelte sjefskamper hvor spillet ikke sier fra på forhånd at du trenger bestemte egenskaper for å overleve.
På den andre siden er det en drøss små og store hemmeligheter spredt gjennom universet hvis du tar deg tid til å jakte på dem. Disse inkluderer ekstra mannskap og nye skip du ikke kan få på andre måter.
Mitt skip er lastet med laserkanoner
Heldigvis byr spillet på god, gammeldags rollespillhygge som motvekt for klønete design. Her snakker vi spennende kamper blandet med vanedannende utvikling og oppgradering av laget ditt. I dette tilfelle består ikke laget av figurer eller monstre som i andre rollespill, men romskip. Du rekrutterer riktignok mannskap i løpet av historien, men de fungerer i praksis som utstyr for flåten din.
La oss starte med det første skrittet som skipsbygger. Du må kjøpe eller få en arbeidstegning over et eller flere skip og så besøke en planet med et verft. De mange skipene i spillet kan deles inn i fem klasser med ulike styrker og svakheter. Slagskip er for eksempel de største og kraftigste av dem alle, men er også trege av seg. Til å begynne med kan du bare ha ett skip i flåten din, men ved å spille deg gjennom historien lærer du å kommandere opptil fem stykker samtidig.
Etter å ha kjøpt de skipene du vil ha kan du ruste dem opp med moduler, kanoner og romjagerfly. Disse tre gruppene tilsvarer rustning og våpen i mer tradisjonelle rollespill. En modul kan for eksempel forbedre panseret til skipet den er installert på eller øke rekkevidden til våpnene. Hvor mange moduler du kan installere avhenger av hvor mange penger du har og hvor mye plass det er på skipet. Alle modulene tar opp ulike mengder med plass og skipene har begrenset kapasitet. Det blir dermed opp til deg å finne en balansegang mellom plass, pris og behov.
Mannskapet ditt kan besitte bestemte roller i flåten og gi bonuser til alle skipene i den. Du må avgjøre hvilke poster i flåten som skal dekkes og hvem som får oppgaven. En vitenskapsmann er naturlig nok veldig flink til å sysle med forsking, men ubrukelig som artillerioffiser. Han hører dermed hjemme i laboratoriet. Siden du i store deler av spillet ikke har nok folk til å dekke samtidige poster må du ofte prioritere hvem som skal hvor. Riktignok er vitenskapsmannen flink i laboratoriet, men der og da trenger du kanskje en kokk.
Pang-pang i rommet
Systemet er veldig omfattende med en drøss variabler som påvirker alt fra styrken og nøyaktigheten til våpnene på skipene dine til hvor godt mannskapet trives. Det endelige målet er uansett å få skip som kan bevege seg gjennom rommet uten å slite ut mannskapet og effektivt bekjempe andre flåter.
Kampene foregår i sanntid og blander tradisjonelle rollespillelementer med et slags saks-pose-stein-system. Flåten din beveger seg som en enkelt stridsenhet, og det samme gjelder for motstanderen. Dere beveger dere fram og tilbake langs en horisontal akse mens dere prøver å utradere alle skipene til motparten. I begynnelsen har du tilgang på kommandoene «skyt», «unnvik» og «bombarder». Å bombardere motstanderen gjør mer skade enn å skyte, men hvis vedkommende unnviker kan ikke bombardementet treffe. Til gjengjeld er det lettere å treffe unnvikende enheter ved å skyte. Senere i spillet får du tilgang på spesialkommandoer som «nærkamp» og «send ut jagerflyene».
Hva du kan bruke avhenger av en tidsmåler. Alle kommandoer koster deg tid, og noen er dyrere enn andre. Å skyte eller sende ut jagerflyene krever for eksempel at en tredjedel av måleren er full. Deretter må du vente på at måleren fyller seg opp igjen. Du kan også se hvor full måleren til motstanderen er og om han har aktivert noe, men du får ikke vite nøyaktig hva han har aktivert hvis det ikke er et angrep. Resultatet er en katt-og-mus-lek med fienden hvor du prøver å lokke dem til å kaste bort måleren sin på ineffektive manøvre mens du ser etter en åpning.
Det virker kanskje enkelt på overflaten, men under er det et salig rør av statistikker du kan finjustere for å øke effektiviteten til flåten din. Alt i slagene styres av statistikken du påvirker ved å bygge moduler og gi mannskapet ditt roller. Du må også ta hensyn til alt fra flåteformasjon, våpenrekkevidde og utholdenhet til eventuelle spesialangrep du eller fienden er i besittelse av.
Kamp er altså både gøy og omfattende, men dessverre ikke uten problemer. For det første er spillet nesten like dårlig til å instruere deg i hvordan alt virker som det er til å fortelle deg hvor i universet du skal. For det andre er det de vanlige balanseproblemene som rammer de fleste vestlige og japanske rollespill. Etterhvert får du skip og egenskaper som gjør de fleste kamper trivielle om du bruker dem riktig. Slagskip og hangarskip med jagerfly kan for eksempel utradere hele flåter uten problemer i andre halvdel av spillet.
Konklusjon
Infinite Space er en fornøyelig romsaga i mykeste science-fiction-tradisjon hvor du skal bygge deg en flåte med romskip og utfordre universet. Et omfattende system for modifikasjon av statistikker burde tilfredsstille tallknusende rollespillfans mens det originale og artige kampsystemet sammen med presentasjonen byr på spennende oppgjør i verdensrommet.
Likevel er det en del å utsette her. Klønete design arvet fra andre sjangere kan skape en god del frustrasjon, og spillet er usedvanlig dårlig til å fortelle deg ting du faktisk må vite for å komme deg videre. Hvis du lærer deg hvordan alt fungerer og kan tilgi mangelen på nødvendig informasjon vanker det rundt femti timer med god underholdning i verdensrommet, og personlig syns jeg det rett og slett er gøy nok til at jeg kan tilgi Infinite Space dets skavanker.
