Vi tar det positive først. Ikke noe talent ble kastet bort på å lage Bulletproof. Det nærmeste spillet kommer kvalitet er klippingen i introduksjonssekvensen, og selv den er av den lettvinte, substansløse sorten. Den sier også alt du trenger å vite om spillet: Her har du ekstrem vold, kvinnenedverdigelse og kjente fjes som ler hele veien til banken. Forsåvidt et godt utgangspunkt, et innblikk i hvordan det er å være gangster.
Eposet starter i ghettoen, der Fiddy får en telefon fra en av sine kriminelle kompiser. Han er på kant med loven, og siden vår helt er slik en snill og trofast kar, lover han å hjelpe til så godt han kan. Dermed blir vi introdusert til gangsterenheten hans. Tony Yayo, Young Buck og Lloyd Banks er soldatene til halvdollaren og spesialiserer seg på hvert sitt etterhvert grundig klisjerte område: Som i enhver god militærenhet har vi en våpenekspert, en sprengstoffekspert og en til pynt. Sammen med halvdollaren legger de i vei for å redde dagen.
Innen hjelpen når frem, er politiet ankommet scenen. Dette er, til alt hell, ikke vanlige politimenn, men heller tungt rustede commando-SWAT-politimenn væpnet til tennene. Onkel Politi gjenkjenner umiddelbart gangsterenheten og bestemmer seg for å gjøre oss alle en tjeneste: De åpner ild. Det er, ikke helt sjokkerende, her du kommer inn.
Hell yeah, yeeeah!
Det bør ikke være lenge til du gir deg heller. Det du kommer til å gjøre mest av i Bulletproof, er å skyte, og det funker ganske enkelt ikke. En av leksjonene Halo hamret grundig inn i hodene våre, er at hjelp med sikting slettes ikke er så dumt. Analogstikker er grunnleggende upresise og vinglete saker, og for å drive med presisjonsskyting er det mer eller mindre nødvendig å få litt hjelp. Det får du ikke i Bulletproof.
Det er nesten helt umulig å treffe fiender, om du ser dem i første omgang. For å gjøre livet ditt enda litt surere, har utvikleren besluttet at den perfekte partner til et upresist siktesystem må være stummende mørke. Jeg har aldri vært i ghettoen før selv, men jeg er villig til å vedde på at solen skinner der også. Iallfall en gang i blant. Dermed er du mer eller mindre totalt hjelpeløs. Inntil øynene dine har vendt seg til å lete etter små kontrastforskjeller i bildet, er det best å bare overlate skytingen til gangsterenheten din.
Det fungerer nemlig helt utmerket. Dine gangsterkompanjonger er udødelige, og all den tid de ikke slakter politimenn, sitter de helt sikkert og polerer skarpskyttermedaljene sine. Selv om du er helten, den hardeste gangsteren (og flere andre ukvemsord, i følge spillet) i byen, 50 Cent, er du overflødig. Så lenge du holder deg i bakgrunnen, kommer kompisene dine til å ventilere alt utøy i området uten at du trenger å løfte en finger. Det eneste du trenger å gjøre, er å finne ut hvilke dører som faktisk er mer enn bare kulisser, for å komme deg videre.
Ubrukelig
Brettene du vingler deg gjennom er studier i uinspirert design. På første brett blir du stående fast på en mørk parkeringsplass mens en av gangstersoldatene dine dirker opp en dør. Dette tar faktisk sin tid, og i mellomtiden er du bare nødt til å skyte vilt rundt deg i mørket for ikke å virke helt verdiløs i forhold til drapsmaskinene du liksom skal lede.
Deretter kommer du inn i en tilsvarende mørk bakgate, der snuten har satt opp lasergjerder som tydeligvis bidrar til å holde rapperpakk på sin plass. Hvis du rører laseren, dør du. Hvis du skyter boksene laserstrålene kommer ut av, forsvinner laseren. Dette er omtrent så oppfinnsomt som Bulletproof blir. Alle brettene består av mørke bokser som skal forestille ghetto, og alle er fylt med ymse fiendepakk som skyter omtrent hundre ganger bedre enn deg, og samtidig presterer å være fullstendig tilbakestående. De gjør aldri en fornuftig manøver, men gudene skal vite at de kan skyte.
