SAN FRANCISCO (Gamer.no): Nå er det ikke lenge til de sultne massene endelig får sjansen til å prøve ut denne særs etterlengtede gangstertittelen, og det er vel ingen hemmelighet at oppfølgeren til et av tidenes mest kritikerroste sandkassespill troner blant 2010s absolutt største spill. Og nå har vi endelig fått prøve det selv, for en gangs skyld.
Med tanke på hvor udelt entusiastisk jeg har vært i mine tidligeretekster om dette spillet, burde det vel neppe komme som noen overraskelse at forventningene til Mafia II er spikret for min del. Når andre sitter og jodler med God of War III og Starcraft II skal jeg humre godt for meg selv, vel vitende om at 2K Czech står for det som høyst sannsynlig blir årets spill for meg.
For Mafia II gjør ikke annet enn å overraske, gang på gang.
Tradisjonsrik introduksjon
Det var igjen spillprodusent Denby Grace som ønsket oss velkommen til spillløkten, og tradisjonen tro ble det hele innledet med en av disse grunnleggende presentasjonene. Her fikk vi se introduksjonsfilmen til spillet, som ikke ulikt legendariske The Godfather starter med at hovedpersonen, Vito Scaletta, er hjemme på permisjon fra militæret på grunn av skader han har pådratt seg under andre verdenskrig.
Her får han et gjensyn med resten av Scaletta-familien, minus faren som er død, i en av disse elskverdige gjenforeningscenene som naturligvis handler like mye om å innta mat som å mimre og gi hverandre klemmer. Deretter møter han sin gode venn Joe, som har sunket dypere inn i den kriminelle underverdenen siden sist gang de møttes. Som en konsekvens av det fikser han kjapt papirene til sin gode venn Vito, slik at han slipper å returnere til militæret når den tid kommer.
Videre trapper sekvensen kjapt ned, med den samme herlige, tidsriktige bakgrunnsmusikken og de flotte omgivelsene vi har blitt vist under tidligere presentasjoner. Ikke bare føles dette spillet stadig som en bunnsolid mafiafilm, det er himla vakkert også.
Kjør som et svin
Med lovnader om å få prøve selv, er det en masete spillskribent de stakkars utgiverne må håndskes med. Derfor var det som forventet rett inn i moroa, slik at vi endelig kunne komme med noen sårt etterlengtede inntrykk fra hvordan det hele føles med stikka mellom hendene. I tillegg til å få spille denne godbiten, i det hele tatt, selvsagt.
Oppdraget vi fikk spille heter «Wild Ones», og finner sted omtrent midtveis i spillet. Som resten av oppdragene starter det med at en ny dag er i emningen, og i dette tilfellet befinner vi oss i Vitos leilighet. Etter å ha valgt blant en rekke stilige mafiamundurer, går turen ned til garasjen for å velge seg et fremkomstmiddel som ikke gjør skam på noen som vil virke viktig. Selv gikk jeg for en av de kjappere variantene, og det viste seg å være mindre lurt.
Allerede halvveis til punktet hvor jeg avtalte å møte Joe over telefonen, maktet jeg å kjøre meg selv halvveis ihjel på flukt fra politiet. Til tross for at utviklerne har tonet ned politiets aggresjon i denne spilløkten, slik at hyperaktive grønnskollinger som meg selv skal unngå å distraheres til vanvidd, var det nemlig noen innpåslitne konstabler som ville ha tak i meg etter å ha kjørt på rødt lys.
For selv om GTA IV prøvde på noe lignende med skadesystemet sitt, ved at du kunne fly ut av ruta og ta skade hvis du var en kjip nok sjåfør til å kræsje, så kan jeg ikke huske å ha sett et spill oppfordre til mer pertentlig kjøring. Det blir selvsagt noe helt annet om du faktisk mestrer de ulike bilene, som for det meste oppfører seg realistisk og godt.
Men for oss menigmenn i trafikken er det viktig å være var, for ikke bare kan du potensielt kjøre deg ihjel eller motta uønsket oppmerksomhet fra karene i blått – er du riktig uheldig så må du ut og skru under panseret også. Og det er ikke heldig hvis du først har dårlig tid.
Itt'no knussel
Vel fremme på møtepunktet viser det seg at Joe har skaffet seg en lastebil fylt til randen med stjålne sigaretter, og det blir din jobb å stå på lasteplanet og sørge for distribusjon samtidig som kompisen din tar seg av salgspraten (Goodfellas, noen?)
Dette går veldig bra i en stund, før en rekke halvheslige rånere med fettsleiker kommer fartende i snertne muskelbiler. Ikke uventet viser det seg at man står og melker en annen gjengs strøk for profitabel business, og det faller ikke godt i jord hos gjengen som kaller seg «The Wild Ones». En løsning som blir foreslått er at Joe og Vito gir fra seg en andel av profitten, men de av oss som har sett en respektabel andel mafiafilmer forstår vel at karene ikke trenger noen betenkningstid for å be de dra til Blokksberg.
Resultatet blir at rånerne kaster en molotov cocktail på lasteplanet fylt med sigaretter, og vraker den dyre bilen. Kompisen din svarer med å skyte en av villstyringene i skallen, og vips, et oppdrag oppstår ute av intet. Skal man først lage kaos så skal man lete lenge etter en mer macho og stilig oppbygging.
Deretter følger en biljakt gjennom hektiske bygater. Det er uvisst om det i det hele tatt er mulig å ta igjen karene i de kjappe bilene, men jeg greide i hvert fall å tabbe meg ut da jeg skulle skrible ned noen kjappe inntrykk på notatblokka mi, med det resultatet at de forsvant for alle vinder. Heldigvis var ikke det noe problem. Jeg fikk nemlig sjansen til å kjøre til nærmeste telefonkiosk og snakke med karen over oss på næringskjeden, som kunne forklare akkurat hvor dyr den hersens lastebilen var, og hvilket ansvar vi nå hadde.
