De aller fleste av oss som har noen år på baken, har fått med seg den actionfylte Speed-filmen fra 1994 hvor Keanu Reeves og Sandra Bullock er fanget på en buss hvor en gærning har plantet en bombe. Verken filmen eller skuespillerne er blant kremen av Hollywood, men den hadde sine øyeblikk.
Noen år senere, nærmere bestemt i 1997, kom det en oppfølger til denne. Speed 2 er ikke spesiell bare fordi den er noe av det verste rælet jeg har sett, men det som var virkelig merkverdig var hvor mye dårligere enn sin forgjenger den var – til og med uten Keanu Reeves.
Jeg regner med at dere begynner å skjønne hvor jeg vil. Jeg skamroste Supreme Commander og gav det en nier da det kom ut i det sterke strategiåret 2007.
Det er dessverre en karakter oppfølgeren kan se langt etter.
Hvor gikk det galt?
Supreme Commander 2 er som sin forgjenger et fremtidsrettet strategispill på linje med for eksempel Starcraft II eller det gode gamle Total Annihiliation, hvor sistnevnte også er utviklet av mannen bak Supreme Commander; Chris Taylor. Spillet er delt opp mellom de tre fraksjonene UEF, Aeon Illuminati og Cybran, hvor to av disse er menneskelige, mens Cybran er en nasjon bestående av kyborger.
Jeg ble nesten fysisk uvel når jeg startet spillet for første gang. I stedet for å beholde den visuelle stilen fra eneren, hvor for eksempel fargebruk var et funksjonelt redskap, har utvikler Gas Powered Games valgt å sprite ting opp slik at det føles som om du kjører ned The Strip i Las Vegas i kokainrus.
Jeg lurer på om utviklerne har «hentet» inspirasjon fra Blizzard når det kommer til fargebruk. Det er bare én liten detalj de glemte: Blizzard kan dette, Gas Powered Games er svært nær å bli stemplet som komplett udugelig. Det ekle, plastaktige og fargerike preget på enhetene gjør at det enkelt kan forveksles med å være LEGO: Supreme Commander.
Driten renner nedover
Problemene til Supreme Commander 2 slutter dessverre ikke med en underlig og lite smakfull visuell stil. Jeg likte for eksempel det økonomiske systemet i eneren. Du kunne bygge bygningene dine uten at du hadde samlet inn ressursene (som er materie og energi), men måtte holde en balansegang i det hele. Dette systemet har de gått bort fra. Nå må du ha likviditet på konto før du kan bygge noe, og Supreme Commander 2 har blitt «som de andre», rent bortsett fra at ressursinnsankingen krever omtrent like mye pleie som reinlav.
Den grafiske grensesnittet er også blant de dårligere jeg har sett. I stedet for å ha ikoner der man intuitivt kan forstå hva noe betyr, vanskeliggjør de ting med dårlige fargekoder og labert design. Det hele virker «forenklet» på en måte.
For et par år siden hørte jeg Chris Taylor snakke om Supreme Commander-franchisen i en podcast hos Games for Windows Magazine. Allerede da hadde han begynt å messe om at ting måtte gjøres enklere, og at spill må lanseres på konsoll hvis du er ute etter de virkelig store pengene.
Lenge har jeg vært stor motstander av at spill gjøres grunnere for å passe inn på konsoll, ettersom det er veldig få som får til dette uten at jeg føler meg snytt. Det enkle er ofte det beste, sies det. Når du er ute og fryser er det enkle å pisse i buksa for å bli varm, men det er langt i fra det beste. Det aller største problemet med Supreme Commander 2 er at det later til at Gas Powered Games nærmest desperat prøver å få dette til å fungere for en kommende konsollversjon, da de tilsynelatende har fått med seg at Supreme Commander til Xbox 360 var et makkverk.
Skamfullt
Supreme Commander 2 er som de fleste spill i denne sjangeren delt inn en enspillerdel og en flerspillerdel. I tillegg til dette kan man spille oppsatte kamper mot datastyrte motstandere. Jeg var ganske stor tilhenger av kampanjedelen i forgjengeren. Spillet maktet å engasjere når det fortalte om den pågående konflikten mellom de tre fraksjonene, og man fikk en ganske god innføring i et helt nytt spillunivers.
Spillets historiedel holder så lav kvalitet at det er merkelig at ikke dette har blitt hamret ned på av utviklerstudioet for lenge siden. Se til pokker å kom dere tilbake til å skrive manus for Hotel Cæsar og Home & Away! Historien i Supreme Commander 2 er så bedervet at Transformers 2: Revenge of the Fallen ser ut som den er skrevet av James Joyce i forhold.
Du blir servert et salig kliss av klassisk møl som ampre søskenforhold, interessekonflikter mellom jobb og kone og så videre. Det er ikke å vente noe annet enn at spill ikke kan bli tatt på alvor som historieformidler når personer som de som har stått bak dette får lov til å rase fritt i bransjen.
Bak skyene skinner solen
Så langt er det ikke å stikke under en stol at Supreme Commander 2 er pill råttent og bringer stor skam på sin forgjenger. Heldigvis for spillet og min mentale helse, er ikke alt like ille. Etter at du har svelget den visuelle stilen, de tidvis svært kjedelige områdene og pinefulle enspillerkampanjen, er det lyspunkter å skimte. Spillet har det samme grunnsystemet som sin forgjenger når det kommer til enheter, basebygging og lignende, men det er andre muligheter her også.
Et helt nytt teknologitresystem bringer dybde til et gameplay som ellers kan føles noe nakent. I basen din kan du bygge forskningsstasjoner, og avhengig av hvor mange slike du har, akkumulerer du forskningspoeng i en viss hastighet. Disse poengene kan brukes til å oppgradere basen, landbaserte enheter, sjø- eller luftforsvaret, eller kanskje den viktige kommandoenheten din.
Dette gir muligheter for forskjellige strategier. Du kan for eksempel velge å bare oppgradere luftforsvaret ditt, og satse på å ta ut fienden via luften. En modigere variant er å forske frem atombomben, noe som gjør deg sårbar for motangrep så lenge det pågår, for så å slå til mot fienden med nesten altknusende kraft. Det hele er et flott og friskt system som gir dybde og valgfrihet – noe som igjen gjør at få kamper blir like.
Ikke så spesiell lengre
Noe annet som er nytt i forhold til Supreme Commander er spesialenhetene. Disse tar ikke lengre en evighet å bygge, og du kan ha ganske mange av dem. Jeg er litt usikker på om jeg liker akkurat dette, ettersom spesialenheten på mange måter var den store gulroten å gå etter. På den andre siden fører dette til at kampene får kortere varighet, noe som gjør at man slipper å sette av hele ettermiddager for å spille mot noen over Internett.
Flerspillerdelen fungerer fint uten at den inneholder noen revolusjonerende godbiter. Man kan spille inntil åtte stykker samtidig, men det melder seg enkelte problemer her. Hvis man spiller noe annet enn en-mot-en, er det stort sett alltid en eller annen som må forlate i løpet av kampen. I stedet for at datamaskinen tar over, blir bare denne personens base og enheter jevnet med jorden, noe som ved lagspill setter det ene laget i en noe uheldig situasjon.
De ulike fraksjonene er med unntak av spesialenhetene noe like i utformingen sin, og jeg skulle nok ønske at utvikleren klarte å balansere spillet ved å la sidene være mer unike, slik Blizzard for eksempel gjør i Starcraft-spillene.
Konklusjon
Det er synd å se et glimrende spill som Supreme Commander få en slik ufokusert og svak oppfølger. Det er ikke pent å se på, har en helt horribel historiedel, og nærer langt fra samme sjel og engasjement som originalen.
Spillet er ikke ødelagt. Det har en kurant mekanikk som gjør at det er tidvis morsomt å spille flerspiller, samt et interessant teknologisystem som byr på forskjellige spilleteknikker. Likevel er det ikke å komme unna at det er forenklet over hele fjøla – noe som igjen gjør at spillet sliter med å skille seg ut fra en mengde gjennomsnittlige titler.
En ting er i alle fall sikkert: Livet er for kort til å spille middelmådige strategispill!
