Jeg ser det for meg. Et knippe Sega-undersjefer sitter samlet til idéutveksling etter en hard dag med foosball og småkaker på kontoret, storparten av dem fiklende med obskure småspill på sin iPhone. Ja, er det noen innspill helt på tampen av møtet? Ordstyrer ser seg rundt, småfrustrert, før han på ren faenskap peker i retning stabsklovnen Sakagachi.

En syrlig oppfordring om deltagelse følger, og alle dovne øyne hviler med ett på Sakagachis bevrende lepper. Vel, begynner han usikkert, vi kan jo prøve å gjenopplive noen av de gamle maskotene våre. Rommet senker seg i stillhet.

Her er alt ved det normale.

Storveis!, utbryter omsider ordstyrer, da pitcher jeg ideen om et gokart-spill til toppene i morgen. Bra økt, vi snakkes på Palace Karaoke om 45!

Sega Kart

Dette er selvsagt ren fabulering. Det finnes mest sannsynlig ingen Sakagachi i Sega, og møtet fant aldri sted slik som beskrevet. Sonic & Sega All-Stars Racing er derimot ingen spøk, men et vaskeekte gokart-spill til denne generasjonens tre hjemmekonsoller. Premisset har tydeligvis vært meget enkelt: Lag et gokart-spill med Sega-kjenninger bak rattet. Spill masse Mario Kart før dere gjør noe annet.

I Sonic & Sega All-Stars Racing styrer du altså forskjellige kjøretøy omkring på fargerike baner, ispedd eklektisk musikk og massevis av utstyr for å kjempe om førsteplassen. Underveis i løpene kan man plukke opp Sonic-sko for økt fart (rød sopp i Mario Kart), raketter for å redusere motstanderens fart (skilpaddeskjell i Mario Kart) og tikkende trafikkjegler (bananskall i Mario Kart).

Som blant annet Sonic, Tails, Dr Eggman, Amy og Ryu Hazuki fra Shenmue (totalt 19 spillbare sjåfører) får du skrense deg gjennom et imponerende antall smart utformede baner med røtter i Sega-historien. Enten gjennom en Grand Prix-modus, 60-delers oppdragsmodus eller med tre venner på samme skjerm. Flerspiller over nett er selvsagt også på plass, sammen med standardmodusen «time trial».

Oppdragsmodusen er en feit og god laks i sammenheng med gokart-spill, og her får man beskjed om alt fra å renne ned en spesifikk sjåfør under rittet, til å gjøre et visst antall luftmanøvre på én runde. All honnør til utviklerne for å prøve seg på en variert oppdragsmodus til et spill som strengt tatt handler om å kjøre gokart, men det holdt dessverre ikke på interessen min.

Kosebamsen Banjo er med på moroa i 360-versjonen.

Halvveis ut begynner nemlig idébegeret med all tydelighet å gå på tomgang, og oppdragene blir små variasjoner av tidligere krumspring.

Intet hastverksarbeide

Misforstå meg rett, Sonic & Sega All Stars Racing bærer absolutt ikke preg av å være en billigku med kefirproduksjon på agendaen. Grafikken er herlig klar og lekker med sin sprudlende tilnærming, og de forskjellige banene har blitt laget med oppfinnsomt øye. Hver bane har et tema fra Segas spillportefølje – i Sonics verden er det for eksempel duket for «loops», og Monkey Ball-rittet krever krapp manøvrering over evinnelige juv.

Et skillepunkt fra Mario Kart er det faktum at hver figur kan være så heldig å få bruke sin egne, distinkte spesialegenskap under ethvert renn, selv om dette skjer sjeldent. Billy Hatcher blir for eksempel et over gjennomsnittet stort egg som ruller ufortrødent over konkurrentene, mens Sonic figureres til den gyllengule Super Sonic.

Denne spesialegenskapen dukker som regel opp hvis du spiller eksepsjonelt dårlig (eller bare under gjennomsnittet bra), noe som selvsagt forklarer hvorfor jeg aldri fikk sett så mye til den. Joda, det krever en anelse finesse å fullføre Grand Prix på den høyeste vanskelighetsgraden, men for en Mario Kart-spiller er det stort sett plankekjøring å briljere på velkjent vis.

Det er mulig jeg bare rett og slett er en begavet gamer – men en klok person vil ikke ta meg på ordet.

Skrensefest

Å spille Sonic & Sega All-Stars Racing skal ifølge erfarne munner minne veldig om å kjøre bil i arkadeklassikeren Outrun. Som en relativt ung spiller har jeg dessverre ikke stiftet bekjentskap med denne aldrende retrokjøreren, men det er jo faktisk Outrun-skaperne som sitter bak roret. For meg er dette Sega-rittet, som sagt, like fullt 100 % definerbart som en Mario Kart-klone med høyoppløst grafikk (noe som nødvendigvis ikke trenger å være en dum ting).

Alle vet jo hvem Alex Kidd er.

Alle over 10 år vil nemlig fort finne ut at det også i Sonic & Sega All-Stars Racing handler om å skrense. Skrense, skrense, skrense. I enhver sving bør man holde inne venstre skulderknapp for å skli rundt hjørnet og unngå å miste fart. Skli rundt sløyfene lik innsåpede koalabjørner i en Dressmann-forretning, og du kan bygge deg opp tre nivåer med spontan fartsøkning («boost», om dere vil). Fartsøkningen blir større desto lengre du skrenser, og fargen på eksosen tilsier hvilket nivå skrensingen er på.

Jeg skrenset stort sett 90 % av tiden, og kombinerte dette med å trykke skulderknappen i luftige svev. Jammen gir ikke dette en fartsøkning også – tempoet er generelt høyere her i Sonic & Sega All-Stars Racing enn hos onkel Mario Kart. Bit deg også merke i at Xbox 360-versjonen lar deg humpe avgårde med tøysebjørnen Banjo fra Banjo & Kazooie-spillene, en detalj som tydeligvis er viktig nok til å være en del av spillets tittel på 360-omslaget.

Konklusjon

Sonic & Sega All-Stars Racing er en Mario Kart-kopi like blå som Sonic på en ensom dag. Jeg blir nesten trist i åndsverkets navn når jeg sier at dette er en god ting. Sega har skamlånt fra sin gamle konkurrent Nintendo, og skyflet ut et helt kurant gokart-spill på markedet. Dette er i beste fall Mario Kart-alternativet til de av oss som ikke eier en Wii (og i verste fall en grei avveksling for hardbarkede Sega-fans). Den feststemte grafikken og de finurlige banene gjør mye for dette spillet, som helst sikkert vil ha litt å gi til konsolleiere i alle aldre. Du vet hva du får, og intet mer.

Sonic & Sega All-Stars Racing er i salg for Xbox 360, PlayStation 3, Wii og DS.