SAN FRANCISCO (Gamer.no): Endelig er messeliv 2010 i gang. Som vanlig er Game Developers Conference i herlige San Francisco den første store for vår del. Her er fokuset mest på hvordan utviklere som er på vei opp og frem skal lykkes. Likevel, det er mange store navn her, og da dukker selvsagt pressen opp som haier i et ellers rolig farvann.
Roligere
Trykket på avtaler er ikke så voldsomt som på andre messer, men til gjengjeld er det ofte slik at de avtalene man faktisk får på hoteller og barer i området rundt messebyggene er desto bedre. Derfor kan vi med sikkerhet love dere mye snop i tiden som kommer. Både jeg og Lasse skal stå på for å gi dere alt dere trenger av info, samt disse daglige reisebrevene fra hjertet av San Francisco.
Så hvordan har dagen før dagen vært? Vel, den har vært lang. Vi kom oss opp fra senga i Norge og Lillestrøm (der jeg bor) klokken 03.30 natt til mandag for å rekke tidligflyet til Paris og forferdelige Charles de Gaulle. La det være klart, dette er ikke en flyplass, men én av de siste sirklene i Helvete. Man tilbringer stort sett all sin til mellom fly på stappfulle busser som svirrer rundt på et enormt område – der bremsepedalen blir langt mer brukt enn gassen. Man føler seg som én av mange sardiner i en milkshakeboks, nydelig!
Selv om vi begynte å tvile et øyeblikk, rakk vi likevel Air France-flyet til San Francisco med grei margin. Da vi endelig fikk gå om bord hadde vi vist boardingkort og pass 6-7 ganger på vår ferd mellom flyene på Charles de Gaulle. Ikke si at franskmenn ikke er effektive! Vår gode venn David Cage var med på samme maskin, men jeg mistenker at han fikk sin egen seng og flyvertinne på overfarten.
Turen over Atlanteren tok litt over elleve timer. Mens Lasse sov som den fjortisen han er, var det verre for gamle meg. Selv med ørepropper og sovebriller på klokket jeg null minutter hvile, slikt blir man helt gelé av på sikt. Da hjalp det ikke at fyren foran meg insisterte på å ha setet sitt bøyd ned til nesetippen min under hele turen heller. Han var så frekk at både jeg og flyvertinner måtte mase på ham om å ta det opp når vi fikk servert våre måltider. Ta hensyn når dere flyr, folkens. Eventuelt kan dere be til høyere makter at det ikke er en sliten Mikael som sitter bak dere.
Når det gjelder flymaten er det kanskje ikke nødvendig å si så mye. Den smaker jo alltid plastikk, og dermed lander man sulten i USA. Slik er livsfarlig for magesekken.
Vel gjennom immigrasjon og toll var det nemlig bare én ting som sto i hodet vårt: mat. Vi sjekket kjapt inn på vår lekre hotell (takk Gud for ESPN HD på rommet), hentet våre pressekort på messeområdet – så var det klart for etegilde.
Siden vi var slakke og slappe ble nærmeste rene restaurant et sted som heter Chevys Tex Mex. Da ble det en Corona på de av oss som er gamle nok, og amerikanske porsjoner med råvarer gratinert i cheddarost. Her i gården er man nå lovpålagt å opplyse hvor mange kalorier hver eneste rett har, og våre to hovedretter klokket pene 4000. Delt på to er det ikke langt unna at dette dekker dagsbehovet for en voksen mann. Heldigvis er vi ikke her for å fikse på vaskebrettene våre – det blir vel mer et vedlikehold av vaskeballen, tenker jeg.
Været er egentlig helt herlig når man kommer fra 20 minus i Norge. Her ligger temperaturen på rundt 15 grader, og da gjør det ikke noe at det er tåke, regn og sol om hverandre. Messevær!
Nå skal vi gjøre oss klare til dag én, og allerede på tirsdagen har vi mer enn nok å henge fingrene i. Vi håper dere følger oss videre, og selvsagt leser vår neste dagbok – da signert min unge reisekollega, Lasse.
På gjenles fra San Francisco!
