I Resident Evil 5 tar den erfarne zombiejegeren Chris Redfield turen til et ikke navngitt afrikansk land. Organisasjonen han jobber for mistenker at noe muffens foregår i landet, og Chris må undersøke saken selv. Her møter han sin nye partner, Sheva Alomar, og sammen bruker de kort tid på å finne ut at – ja, det er definitivt noe muffens på gang. Lokalbefolkningen er nemlig av en eller annen grunn er veldig sint, og sulten på menneskehjerne. Dermed må Chris og Sheva forsøke å finne ut hva som har skjedd, hvem som er ansvarlige, og hvordan de i det hele tatt skal overleve når halve landets befolkning ønsker å plukke dem fra hverandre bit for bit.
Langt fra skummelt
Det som kanskje er viktigst å få med seg om Resident Evil 5 er at, selv om det presenteres som et skrekkspill, er det ikke på noen som helst måte skummelt. Det er kanskje til nød litt guffent av og til, men skummelt er det ikke. Redneck Rampage er faktisk skumlere enn dette spillet. Spillets totale mangel på grøss og gru er selvsagt ikke et problem i seg selv – jeg bare sier det, slik at du vet det er et skytespill du får når du kjøper Resident Evil 5, ikke et skrekkspill.
Det er flere grunner til at Resident Evil 5 ikke er særlig skummelt. Det foregår i stor grad i dagslys, og zombiene i dette spillet minner egentlig ikke om zombier i det hele tatt, bare veldig gale og sinte mennesker. I tillegg har du alltid selskap av partneren din, så den ekle følelsen av å være alene i en farlig situasjon eksisterer ikke. Og selv om noen av fiendene ser ganske kvalme og uhyggelige ut, har du sannsynligvis sett verre i ferske actionspill som Gears of War 2 (faktisk ser noen av de store fiendene ut som de har blitt hentet direkte fra Epics moderne klassiker).
Langsom action
Resident Evil 5 benytter seg i det minste av noen tradisjonsrike skrekkspill-elementer for å sikre at det ikke blir helt «løp og skyt». For eksempel har du stort sett alltid begrenset ammunisjon, og litt for mange fiender å drepe til at du kan plaffe løs uten å bry deg om at halvparten av skuddene dine ikke treffer. Heldigvis har lokalbefolkningen gjemt unna en del ammunisjon i kasser og krukker rundt forbi, så det lønner seg å ha øynene med seg når du utforsker omgivelsene dine. Det er lite som er så irriterende som å løpe rundt på jakt etter krukker mens du har ti zombier i nakken, i håp om å finne ammunisjonen du trenger for å kverke dem.
Dessuten er tempoet stort sett rimelig langsomt, som i tidligere spill i serien. Fiendene beveger seg riktignok fort – dette er ikke den langsomme og hjernedødt målbevisste typen zombier du husker fra Dead Rising, men mer den hurtige og dødelige typen du kanskje kjenner fra nyversjonen av Dawn of the Dead. Men det nytter ikke å ha hastverk når du skal plukke dem ned – for det første er det umulig å skyte og bevege seg samtidig, og for det andre har du mangelen på ammunisjon som alltid tvinger deg til å bruke litt ekstra tid på å sikte før du presser avtrekkeren. Oppfører du deg som en anspent skiskytter på siste stående, går det som regel galt.
Spillingen består stort sett i å utforske relativt linjære omgivelser, og plaffe ned de fiendene som måtte befinne seg der. Det er like enkelt som det høres ut, men takket være tilfredsstillende kamp og fokuset på å utnytte ammunisjonen din maksimalt er det fortsatt veldig moro. Ofte kan du utnytte deg av elementer i omgivelsene dine – for eksempel ved å klatre opp på et tak og sparke ned stigen etter deg, slik at du slipper zombienes konstante forsøk på å leke Mike Tyson på ører og andre kroppsdeler. Det er også mulig å legge seg i skjul bak ulike ting, i de tilfeller hvor fienden bruker skytevåpen.
Fiendene kommer i flere ulike varianter, og med ulike typer våpen. Noen satser på å bite deg, andre satser på å sprenge deg ved hjelp av dynamitt, og andre igjen prøver å slå deg helseløs med spader og andre redskaper. Litt forutsigbare er de nok, men de er tross alt zombier. Mange av spillets brett kommer forresten med en eller annen unik monsterfiende som krever at du bruker spesielle taktikker. Jeg skal være helt ærlig, og si at jeg ikke setter veldig stor pris på disse kampene. De er ofte mer frustrerende enn moro, og etter å ha drept en typisk «sjef» føler jeg mer lettelse enn triumf.
Spillet har også noen sekvenser der du må trykke riktig knapp til riktig tid, og igjen er dette ærlig talt noe utviklerne bare kunne spart seg. Disse er ekstra irriterende når du sitter i lang tid å ser på det som later til å være en ordinær filmsekvens, og så plutselig må trykke på noen knapper for å overleve – i slike tilfeller endte i alle fall jeg ofte opp med å måtte begynne på nytt. Filmsekvensene i dette spillet er usedvanlig godt laget, og jeg ønsker egentlig bare å få lov til å nyte dem.
Sammen er vi sterke
Sheva holder seg stort sett i nærheten av deg, og er generelt en rimelig grei partner. Noen ganger tror hun gang på gang at det er mulig å skyte gjennom deg for å treffe en eller annen slamp, og andre ganger velger hun konsekvent å bruke pistol for å skyte fiender som er langt unna, på tross av at du har gitt henne en snikskytterrifle og massevis av ammunisjon. Men jeg har egentlig ikke så veldig stor grunn til å klage. Hun er tross alt flink til å helbrede deg når du trenger hjelp, og treffsikker er hun også. Dessuten klarer hun stort sett å holde seg unna trøbbel.
Om du ønsker det, kan du forresten overlate henne til en venn eller noen andre. Resident Evil 5 støtter nemlig kooperativt spill for to spillere, både lokalt og over nettet. Jeg har dessverre ikke hatt mulighet til å teste sistnevnte med min tidlige anmelderversjon av spillet, men jeg har i det minste testet lokal flerspiller. Som vanlig, er det mer moro å spille sammen med en venn enn det er å spille med en datamaskin, selv om spillet ikke på noen måte blir radikalt forandret av at Sheva spilles av en venn.
Jeg vil forresten klage litt over måten Capcom har implementert delt skjerm på i dette spillet - de har kastet bort unødvendig mye skjermplass, og selv når jeg satt en meter fra 42-tommeren i stua følte jeg at det ble litt smått. Store deler av skjermen står rett og slett ubrukt, og utviklerne kunne i det minste ha brukt denne plassen til det grafiske brukergrensesnittet for hver spiller, som tar opp for mye plass i selve spillområdet.
Lekkert og gjennomarbeidet
Det er aldri noen tvil om at Resident Evil 5 er et spill Capcom har lagt mye ressurser i. Grafikken holder et svært høyt teknisk nivå, og det hele ser mildt sagt lekkert ut. Spesielt vil jeg trekke frem øynene til figurene i spillet – de er nesten skremmende livaktige, og det gjør underverker for å sikre at menneskene føles virkelige. Miljøene du får utforske er også usedvanlig godt gjennomførte, og ser ekte ut enten du utforsker landsbyer, slumområder, eldgamle ruiner eller industrikomplekser.
Spillbarheten og nivådesignet virker generelt like gjennomarbeidet. Dette er et spill som føles solid fra ende til annen, på tross av tidvis irriterende sjefer og interaktive filmsekvenser. Jeg vil imidlertid ikke gå så langt som å erklære det en klassiker – til det mangler det rett og slett den siste piffen som hever spillopplevelsen til et virkelig minneverdig nivå. Det følger kanskje litt for trofast i vante spor, og gjør aldri noen genuine forsøk på å overraske.
Historien tør jeg ikke si noe særlig om, annet enn at den fungerer som et godt bakteppe for handlingen, og driver deg fremover i spillet. Figurene er kanskje litt endimensjonale og den store overraskelsen er ikke så fryktelig overraskende når alt kommer til alt, men generelt gjør historien en god jobb, og slenger ut noen godbiter til de som har fulgt med serien lenge.
Konklusjon
Resident Evil 5 er veldig moro å spille. Det leverer massevis av herlig zombieaction, usedvanlig lekker grafikk og spennende miljøer. Gameplayet har et langsommere og mer taktisk preg enn det vi får i de fleste andre skytespill, men dette forandrer ikke det faktum at Resident Evil 5 er et rent actionspill som aldri gjør noen seriøse forsøk på å skremme deg eller utfordre intelligensen din (noen «gåter» får vi riktignok, men de er omtrent så ukompliserte som de kan få blitt).
Kort sagt: Resident Evil 5 er vel verd pengene dine. Det er velprodusert, underholdende og innholdsrikt, og det gjør det aller meste riktig. Det er kanskje litt for tradisjonelt og lite overraskende til at det når de aller største høydene, men det er godt, gammeldags kvalitetshåndtverk fra ende til annen. Denne Afrika-turen bør du absolutt få med deg.
Resident Evil 5 kommer til Xbox 360 og PlayStation 3, fredag 13. mars. Vi har kun fått tilgang på Playstation 3-utgaven.
