Tenk deg dine fem favorittråvarer i matveien. Bland de sammen med en stavmikser. Tror du resultatet blir uslåelig godt? Neppe. Dark Void fra Capcom er litt slik, det er en god del snop her, men miksen blir smårar. Skytespillet i tredjeperson er nemlig litt av en tjuvradd. Skyte- og dekningssystemet er tatt fra Gears of War, historiefortellingen og stemmeskuespillet lukter Uncharted, brettdesignet er en blanding av overnevnte og Mass Effect, mens fargepaletten har en lett duft av Halo.

Likevel er det vanskelig å mislike dette spillet, det er noe absurd forlokkende med Dark Void også. Et eller annet som dytter deg videre, selv om hakket i plata blir litt vel stort gameplaymessig mot slutten. Likhetstrekkene er kanskje ikke så mange, men jeg får samme følelsen av Dark Void som med American McGees Scrapland når jeg spiller. Det er noe litt mystisk, ekstraordinært og litt udefinerbart over begge titlene.

Sedvanlig åpning

I starten er imidlertid dette et særs standard skytespill. Vel, historien sørger for at det ikke blir helt standard. Som mellomkrigstidspiloten William Grey (spilt av Nathan Drake-skuespiller Nolan North) styrter du midt i Bermuda-trianglet sammen med det som viser seg å være en tidligere flørt. Det blir tidlig klart at verdenen du haver i slett ikke er på denne jord, men et parallelt univers fylt til randen med stygge vesener som vil deg og hele menneskeheten til livs. Her dukker til alt overmål Nikola Tesla opp, den kjente oppfinner og vitenskapsmannen, dette må jo bare bli ellevilt!

Du løper rundt på brett som legger til rette for at du skal da dekning før du fyrer løs på de Geth-lignende (les: Mass Effect) fiendene. Slik sett er store deler av Dark Void ganske forutsigbart, det er ikke vanskelig å gjette når fiendene kommer i sine sedvanlige bølger – bare ta en kikk på hvor mange kasser og annen dekning som befinner seg i din umiddelbare nærhet. Dekningssystemet er som sagt ganske likt det vi har sett i for eksempel Gears of War, helt ned til funksjonen der du kan fyre «blindt» av uten å sette deg selv i fare.

Døde fiender avgir teknologipoeng, som igjen kan brukes til å oppgradere våpen og utstyr. En grei motivasjon, men systemet brukes ikke ofte nok til at det blir en viktig del av spillet. Det som derimot er viktig er øyeblikket du får en real jetpack av den godeste Tesla. Da tas Dark Void til et helt nytt nivå, og det blir rimelig klart at dette er noe mer enn et vanlig skytespill.

Fienden er nemlig veldig glad i å fly rundt i sine UFO-er, og når du har et par grovkalibrete maskingevær tilgjengelig på jetpacken sier det seg selv at du gjerne bøkfører noen timer i lufta med Will. Et solid kontrollsystem gjør dette til utfordrende, men samtidig ukomplisert, moro. Disse delene av spillet fremstår som et arkadeflyspill i begrensede, men storslagne, miljøer. Forskjellen er at du i utgangspunktet ikke har noe fly, bare Will med en litt vel kraftig ryggsekk.

Nå er det imidlertid mulig å kapre andre flygende farkoster, men det er med jetpacken man har det aller mest moro! Du kan også bruke denne i mer klassiske bakkekamper, slik at du på deilig vis kan komme rundt på flankene (eller ovenfra) for å ta fiender. Men slike elementer burde man jo hatt med en flerspillerdel!

Alternativ edderkoppmann

Det mest nyskapende i Dark Void er imidlertid skytekamper i vertikale miljøer, det vil si opp fjellskrenter og vegger på gigantiske bygninger. Disse er både interessante og forvirrende på én og samme gang, jeg kan ikke huske å ha fått helt den samme følelsen i noen andre spill tidligere. Kampene kan foregå både oppover og nedover, der tyngdekraft og jetpack er dine beste venner. Fiendene kan dukke opp i absolutt alle retninger, og med litt tidspress attåt tar det ikke lang tid før adrenalinet begynner å pumpe opp mot hodet.

På høyeste vanskelighetsgrad er Dark Void relativt vanskelig, det er det ingen tvil om. Fiendefloraen er bra, og slemmingene har flere verktøy på lur for å stoppe deg. Selv om de er treffsikre, er de imidlertid ikke spesielt smarte. Fienden har forutsigbare bevegelsesmønstre (både på bakken og i lufta), noe som tidvis gjør det litt i overkant lett for deg å komme deg videre.

Sjefskampene er også slik, de større enhetene er dumme som brød – slagkraft til tross. Når du drasser på allierte er det bare å glemme dem. De skyter som døvblinde pasifister, og virrer rundt som gullfisker i en altfor liten glassbolle.

Miksen av ordinære kamper, flyving og vertikal kjemping definerer på mange måter Dark Void, sammen med den smått utrolige historien. Jeg skal ikke si så veldig mye om den, du må nesten oppleve det selv, men jeg kan avsløre at det slett ikke var Hitler som satte i gang andre verdenskrig.

Rot og svada

På generell basis synes jeg historiefortellingen, støttet opp av mellomsekvenser, fremstår som relativt rotete og usammenhengende. Det er ikke alltid du får med deg hvorfor du gjør hva, og da mister hele spillet litt kontekst. Du kan imidlertid finne små journaler spredt tilfeldig rundt i verdenen som gjør en grei jobb å forklare noe av bakgrunnen for det som skjer rundt deg – men det er liksom ikke nok.

Dette, sammen med et gameplay som etter hvert repeterer seg i faste mønstre, er spillets hemsko. Når du tror det drar seg mot slutten tar du deg selv i å tenke «er det ikke over snart?». Det blir som den siste timen av den tredje Ringenes Herre-filmen, man burde satt punktum langt tidligere. Isolert sett er flere av gameplayelementene spennende, men de brukes på en slik måte at slitestyrken er langt under pari – man blir rett og slett smålei.

Vi har vært inne på at Dark Void er en blanding av mye rart, det gjelder også det visuelle. Det er ikke snakk om noen siste skrik-grafikk, men det er helt uproblematisk å beundre enkelte av miljøene i dette spillet. I luften får du et overblikk over hvor enorme enkelte av brettene er, og du får den gode følelsen i mellomgulvet at du er en del av noe friskt og spennende.

Mellomsekvensene er i Uncharted-land (dog med noe svakere regi), kanskje ikke rart når vi har med akkurat den samme mannlige skuespilleren i hovedrollen. Fargespekteret utover i spillet blir mer og mer Halo-inspirert, der det fremmede defineres av sterke blåfarger. Ganske innbydende, men spennende for øyet blir det sjelden.

Dark Void får også et plusspoeng for et rent og godt brukergrensesnitt, men trekkes for et kamera som kan trøble fælt i litt trangere seksjoner av spillet. Figuranimasjonene grenser tidvis til det helt latterlige, det virker som du følger etter forkledde japanske robotkaniner når du har med deg allierte på slagmarken. Usynlige vegger for å innskrenke dine bevegelser er for øvrig alltid et minus, så også i dette spillet.

Lydbildet varierer fra det geniale til det noe merkelige. Musikken er skrevet av Bear McCreary (Battlestar Galactica), og han lykkes særs godt med sitt første spillprosjekt. Der historien feiler, klarer hans musikk å skape stemning og tilstedeværelse. Musikken er storslagen, uten å bikke over til pompøs og prangende. Stemmeskuespillet er stort sett kurant, mens lydeffektene er litt mer hårete. De virker ikke helt å ta hensyn til omgivelsene, noe som blant annet resulterer i en merkelig klang fra skoene til Will. Men det er flisespikkeri, jeg vet.

Konklusjon

Dark Void er slett ikke den verste cocktailen jeg har smakt, problemet er at man ikke kan skylle ned for mange av den – da blir smaken blass og en liten hodepine sniker seg inn under skalpen. Jeg ble aller mest imponert over seksjonene der du kan bruke jetpacken mot UFO-er, eller kjempe i vertikale miljøer mot de snodige fiendene. De ordinære bakkekampene blir fort kjedelige, og fremstår som en relativt blek kopi av blant annet Gears of War.

Spillet forutsigbarhet, både i brettdesign og den overhengende oppbygningen, gjør at man også blir smålei når slutten nærmer seg. Historien er på sin side merkelig, interessant og rotete – du får aldri helt tak i hva dette egentlig handler om, men du vil gjerne kikke rundt neste hjørne. Kort sagt er Dark Void en lovende tittel, som ikke makter å innfri helt. Ta en kjapp titt på demoen før du bestemmer deg om dette er noe for deg.

Dark Void kommer i salg fredag 22. januar, for Xbox 360, PlayStation 3 (testet) og PC.