Guitar Hero revolusjonerte i sin tid musikkspillsjangeren med sine plastgitarer og åpnet opp for et nytt og særs fruktbart marked i spillindustrien. Som seg hør og bør i en turbulent forretningsverden oppsto det dermed en krangel om franchisen og gutta bak Guitar Hero (Harmonix) vendte nesen mot et nytt prosjekt: Rock Band.
I de to siste Guitar Hero-spillene har selvfølgelig den nye rettighetsinnehaveren Activision etterapet gullpåfunnet til den tidligere Guitar Hero-skaperen, med bandspillene Guitar Hero: World Tour og Guitar Hero 5. Med Band Hero har imidlertidig pengesulten tatt fullstendig over og vi får servert en utseendemessig glorifisert utvidelsespakke rettet mot et større publikum og med popmusikk i sentrum.
Dette kan da umulig være bra?
Prisen for popen
Tanken bak Band Hero er først og fremst at spillet skal nå en yngre målgruppe. Fargevalget i menyene tilsier at jenter i tenårene er en del av kikkerten, men det vil være trangsynt å påstå at det er uaktuelt for andre typer spillere. Låtutvalget består tross alt av musikk som de fleste av oss har hørt – enten de vil eller ei – noe som absolutt ikke er et ankepunkt for min del.
Låter som «Love Story» av Taylor Swift og «Dirty Little Secret» av All-American Rejects vil kanskje frastøte de fleste unge menn, men slik er det nå med amerikansk poprock og countrypop som handler om å gifte seg med den store kjærligheten. Guitar Hero-publikummet, som har blitt vant til indie, metall, alternativ og klassisk rock er på andre siden av brua.
Band Hero vil rett og slett unngå å bli assosiert med Guitar Hero-serien, men er i all betydning et påbygg til Guitar Hero 5 med noen kosmetiske endringer og en ny spilleliste. Hvis jeg nevner titler som «Bring Me To Life», «Ocean Avenue» og «Wannabe» ser man med en gang at målet er å favne bredere.
Er du på vorspiel med folk som ser på Grand Prix og/eller går i V-halsgenser er det med andre ord mer heldig å rutte med Band Hero enn Rock Band/Guitar Hero, og sånn sett kan vi si at spillet pløyer ny mark i musikkspillsjangeren. Men her er det likevel noe som skurrer.
Spill for ikke-spillere
Å lage et spill for folk som i utgangspunktet ikke spiller og tenker seg om mer enn to ganger før de svir av 1000 kroner på en spillpakke, er egentlig litt merkelig. Å prøve seg på SingStar-domenet med både plastgitar og plasttrommer er altså ingen heldig satsning. Jeg kan ikke kritisere et spill for å satse feil – det er ikke det jeg sier – men når satsningen går på tross av spillbarheten kan jeg med all rett begynne å pirke.
I Rock Band og Guitar Hero er som sagt låtutvalget fokusert på rock, slik at det å spille gitar og trommer gir større belønning rent underholdningsmessig. Det er aldri noen som foretrekker å synge, siden posisjonen som vokalist fungerer som en «pit stop» mellom sangene. Vi veksler mellom å synge og mishandle gitar eller trommer i en slags indre justis som går ut på at det å holde mikrofonen er et nødvendig onde.
Å gjøre vokalen til det viktigste, som Red Octane har valgt å gjøre med popmusikkorienterte Band Hero, ødelegger derfor halve gleden med det å spille som «band». I Band Hero kan du ende opp med å spille gitarsoloer til pianomusikk og tromme løs til sanger som hovedsakelig er bygget opp av ett eneste refreng. Jeg liker å ta mikrofonen i musikkspill (på tross av min mangel på stemme) og har derfor hatt det litt for gøy med Band Hero, men når resten av bandet sitter i hengemyra er det grunn til bekymring.
Det grunnleggende poenget i bandspill er at alle skal ha det gøy og her går rett og slett spillelista utover den instrumentale spillegleden. Det er to instrumenter og én vokalist – ikke omvendt!
Karaokemodus og trommesett
For den som vil synge med til Maroon 5 uten å tenke på konsekvensene har Red Octane, i mangel på andre nyheter, disket opp med en karaokemodus for oss sanglerker. Her beveger teksten seg vertikalt nedover skjermen og stiller ingen krav til rytme eller presisjon. Den lille asiaten i meg har sant å si en aldri så liten forkjærlighet for konseptet karaoke, men nå som jeg har blitt bortskjemt med poengbaserte alternativer føles det bare unødvendig.
I Guitar Hero brukes allerede en vanskelighetsgrad som kalles «Beginner», hvor alt som vitterlig kreves er å lage en sammenhengende lyd, så «Karaoke» må karakteriseres som rent fyllmateriale for fyllmaterialets skyld.
Det mest positive med hele Band Hero-opplevelsen er definitivt det nye trommesettet. Det er mindre, mer solid og man kan justere følsomheten fra menyen. Å ha kontroll over hvor mye kraft som kreves for å registrere hvert treff er i praksis et forebyggende tiltak fra utviklerne, som helt sikkert har fått en og annen illsint melding om en rød trommeplate som har tatt dagen.
Basspedalen er i tillegg mindre slarkete og føles mer som sin Rock Band-bror. En annen hyggelig ting er at trommestikkene kan gjemmes i et hulrom på høyresiden av selve kroppen. Herved slipper vi kaosmennesker å saumfare bopælen for den ene stikka, som på gåtefullt vis har separert seg fra sin andre halvdel.
Konklusjon
Bare for å klargjøre: Jeg er ikke en av dem som vil kritisere spillet for å satse på en spilleliste med smak av pop. Selv har jeg ingen skam og synger gjerne med på «Love Story» og «Wannabe» - glad og fornøyd (ikke dermed sagt at det er noe jeg foretrekker). Nei, problemet med Band Hero er ikke selve innholdet i spillelista, men hvordan musikkvalget påvirker opplevelsen som band.
Med fokus på popmusikk er det klart at vokalisten spiller en litt større rolle, noe som dessverre går utover øvrige medlemmer i gruppa. Både gitarist og trommis får lite å hente fra artister som Marvin Gaye, Alphabeat og The Jackson 5, hvilket ødelegger konseptet om en inkluderende musikkspillopplevelse.
Sånn bortsett fra 65 nye sanger og et frekkere trommesett, er Band Hero nøyaktig det samme som Guitar Hero 5. Ved å døpe det om til Guitar Hero 5: Pop Edition står poenget klart frem. SingStar-publikummet er ikke overbevist.
Band Hero er i salg for Xbox 360 (testet), PlayStation 3, PlayStation 2, Wii og DS.
