Konseptet bak Scribblenauts er fantastisk. Tenk deg at du har en helt unik egenskap som gjør at du kan trylle frem alt du vil ha. Er du sulten, er det bare å skrive ordet «kake». Så får du en stor, fin kake å fylle magen med. Har du hastverk, tryller du frem en motorsykkel. Eller et jetfly. Eller en flygeøgle som du kan ri på, for den saks skyld. Dette er faktisk hverdagen for helten i Scribblenauts.
Uendelige muligheter
Spillet presenterer en serie nivåer, hvert med spesifikke mål som må oppnås. Og det er kun fantasien som setter grenser for løsningene dine. Vel, fantasien og ordboka. Du kan nemlig kun trylle frem ting som står der, og du må holde deg til fellesnavn. Du kan for eksempel ikke spesifikt trylle frem Mike Tyson, men du kan trylle frem en bokser. Du kan trylle frem figurer, kjøretøyer, redskaper, våpen, klesplagg, værfenomener, planter, dyr – ja, du kan til og med trylle frem Gud selv. Hendig.
Så, hvordan bruker du så denne egenskapen? La meg ta et enkelt eksempel. Sett at det er et eple i et tre, og du skal ha tak i eplet. Tryller du frem en pistol, kan du skyte eplet ned fra treet. Tryller du frem en trampoline under treet, kan du hoppe opp og ta tak i eplet. Lager du heller en sag, kan du sage ned epletreet, og ta eplet fra bakken (det er slik jeg høster epler når jeg går på epleslang i virkeligheten, til naboenes store irritasjon). Eller hva med å rett og slett høste epler på millionærvis, ved å trylle frem et helikopter?
Antallet muligheter er enormt, og sørger i seg selv for at Scribblenauts er et av de mest imponerende spillene jeg har spilt i år. Det går nesten sport i å prøve å finne ut ting som ikke fungerer, fordi utviklerne ser ut til å ha tenkt på det meste. Hva med å trylle frem en tyrannosaurus og en kjempeape? Joda, det funker – og som forventet går de i tottene på hverandre. Lei av å bruke spade for å grave frem ting? Lag en gravemaskin. Den funker også – riktignok er den litt vrien å kontrollere, men den er der, og du kan bruke den.
Mengder av innhold
Spillet har en hel drøss med nivåer, fordelt på to forskjellige moduser. Den ene er hjernetrim, og gir deg visse mål som må oppnås. «Klekk dinosauregget før moren kommer tilbake», «gå på andejakt», «hjelp tømmerhuggeren å gjøre jobben sin», og så videre. Her får du stort sett tid til å tenke ut løsningene i ro og mak, noe du trenger, for ofte er selv de enkleste oppgaver mer kompliserte enn de ser ut. Oppgavene er fantasifulle, og utviklerne har – igjen – vært forberedt på det aller meste av løsninger.
Den andre modusen er action, og her er målet å få tak i en stjerne som befinner seg et sted på nivået. Ofte er det fiender mellom deg og denne, samt feller som må unngås, knapper som må manipuleres, og så videre. Disse brettene krever ofte like mye tankekraft som hjernetrim-brettene, og du får samme frihet til å trylle fram alle hjelpemidler du kan tenke deg, men nivåene er ofte mer fokusert på koordinasjon.
Spillets store frihet er ikke bare positiv. I og med at du kan tegne nesten alt du kommer på, sier det seg selv at noen ting er bedre enn andre. Noen er faktisk veldig mye bedre, og resultatet er at det blir lett å bruke dem veldig ofte. Dermed forsvinner litt av gleden ved spillet. Så kan man selvsagt si at det er spillerens ansvar å ikke ødelegge moroa for seg selv ved å bruke de samme ensformige løsningene i flere situasjoner, men det er lettere sagt enn gjort.
Heldigvis har utviklerne lagt inn en ekstramodus som i stor grad løser dette problemet. Når du har fullført et brett, kan du nemlig fullføre det tre ganger til for ekstra poeng (som blant annet brukes til å låse opp nye nivåer). Utfordringen er da at disse tre løsningene alle må bruke forskjellige ord. Har du brukt vingene i den første løsningen, kan du ikke bruke dem i løsning nummer to eller tre. I stedet må du komme opp med nye løsninger. Man kan selvsagt komme unna med litt synonymkjennskap eller kjennskap til relaterte begreper (trenger du en høne, men brukte det ordet i forrige løsning? Bare tryll frem en hane i stedet), men dette funker ikke alltid.
Fra kjærlighet til sinne
Så langt er alt vel, og jeg skulle egentlig ønske jeg kunne avslutte anmeldelsen her. Problemet er at det kan jeg ikke. Scribblenauts har nemlig et gigantproblem: Kontrollsystemet. Jeg skjønner simpelthen ikke hvordan et team som har klart å komme opp med et så genialt konsept som Scribblenauts også klarer å komme opp med et så utrolig elendig kontrollsystem som dette.
Du styrer scribblenautet ditt rundt med stylus-pennen. Pek et sted, og så løper han dit. Er det noe farlig på veien, dør han sannsynligvis før han kommer fram. Det er litt rotete og unøyaktig til tider, og det er lett å føle at man ikke har total kontroll, men greit nok. Det å manipulere tingene du har lagt ut i omgivelsene gjør du også med styluspennen. Du velger et objekt, drar det dit du vil ha det, og voila! I utgangspunktet er dette også et system som fungerer greit nok. Riktignok er det litt kresent i forhold til hvor du får lov til å plassere ting, men det er ikke så ille.
Hver for seg fungerer med andre ord disse kontrollsystemene ganske ok. Problemet er kombinasjonen av disse to systemene. Begge bruker stylusen, og trykker du en millimeter feil når du skal prøve å manipulere et objekt, kommer fjolset av en hovedperson løpende i hui og hast fordi han tror det er han du forsøker å styre. I beste fall roter han til det du holder på å gjøre, ved å trampe rundt som en minotaur i en porselensbutikk og flytte på tingene dine. I verste fall løper han rett i døden, slik at du må starte oppdraget på nytt. Det er vanskelig å beskrive hvor frustrerende dette er uten å bruke banneord, så jeg overlater det heller til fantasien din. Og dette skjer alt for ofte.
Stadig mer trøbbel
Kameraet fungerer heller ikke optimalt. Ofte er nivået større enn én skjerm, og da flytter du kameraet rundt med pilknappene. Det er greit. Problemet er at etter en svært kort stund, flyttes det automatisk tilbake til figuren din. Hvorfor? Hvis jeg flytter kameraet et sted, har jeg en grunn til å gjøre det. Jeg vil studere omgivelsene og legge planer for hva jeg skal gjøre. Kanskje jeg allerede har begynt å konstruere løsningen. Jeg klarer å flytte kameraet tilbake selv, hvis jeg trenger det.
I begynnelsen klarer man fint å leve med problemene, men etter hvert som spillet blir vanskeligere og løsningene mer kompliserte, blir det stadig mer irriterende å oppleve, gang på gang, at en liten tullefeil ødelegger alt og du må begynne på nytt. Jeg skulle forresten ønske spillet hadde en angreknapp, eller muligheten til å spole tiden tilbake litt. I og med at det er så lett å gjøre feil uten å ville det, kunne slike muligheter lettet veldig på frustrasjonsnivået. Bare det å gjøre det litt kjappere å starte et brett på nytt hadde hjulpet.
Helt til slutt må jeg ta med at spillet også kan spilles på norsk, og dermed er ganske barnevennlig. Uheldigvis er det av en eller annen merkelig grunn ikke alle de engelske ordene som fungerer på norsk, selv om det finnes gode norske ord for tingene det gjelder («rain» på engelsk kan for eksempel bety både en regndråpe og regnvær, men på norsk har jeg ikke klart å få frem mer enn en regndråpe uansett hvilket synonym for regnvær jeg bruker). Det er synd at den norske ordboken inneholder slike mangler, og jeg ser ikke noen gode grunner for at det skal være slik heller. Da jeg oppdaget dette valgte jeg å holde meg til den engelske versjonen.
Konklusjon
Det er lenge siden jeg har opplevd et spill som prøver så hardt å sabotere for seg selv. Konseptet bak Scribblenauts er sannsynligvis årets beste og mest fantasifulle, og på noen områder er utførelsen nesten helt perfekt. Det at jeg kan trylle frem alt fra en regndråpe til en flygende tallerken, og se at det funker på et vis, er så imponerende at jeg nesten ikke skjønner hvordan utviklerne har gjort det. Men så har vi kontrollsystemet, som sørger for den ene frustrasjonen etter den andre, og stadig suger mer og mer moro ut av spillet, helt til du rett og slett velger å legge det fra deg.
Scribblenauts skriker etter en PC-versjon med tastaturskriving, nøyaktig musekontroll og mer robust fysikk. Jeg tør vedde på at den hadde solgt som varmt hvetebrød på både «casual»-portaler og Steam. Enn så lenge vil jeg komme med en litt forsiktig anbefaling av DS-versjonen. Konseptet må bare oppleves, og spillet tilbyr heldigvis en god del underholdning før nivåene blir så vanskelige og frustrasjonen blir så stor at du gir opp. Eller tryller frem en teleporter, som tar deg til utviklernes kontor – hvor du kan sette deg i en stridsvogn og mose hele gjengen som hevn.
