I mine småbarnsdager var jeg særs oppslukt av Turtles. Nærmest betatt. Fire humanoide skilpadder i tenårene som lever i kloakken og bruker kampsport for å utøve justis i New Yorks gater – av en eller annen grunn var konseptet midt i blinken for både barn og unge. Som seg hør og bør fikk skilpaddene skikkelige navn av sin far og læremester: Michelangelo, Donatello, Raphael og Leonardo.
Fire kunstnere fra renessansen lå dermed som limt på deres barns lepper, helt uten videre. Og det er nettopp en renessanse disse tegneserieheltene har fått oppleve den siste tiden, med TV-sending, actionfigurer, spill og spillefilm. Ja, det var kun et spørsmål om tid før vi fikk pubertetsskilpaddene på plass i Wii-domenet, barnas favorittkonsoll.
Super Turtles Bros.
Teenage Mutant Ninja Turtles: Smash Up (heretter Smash Up) er en hybrid mellom slåssespill og festspill, akkurat som tvillingbroren Super Smash Bros. På forskjellige brett med flere nivåer kan man hoppe og sprette av hjertens lyst, på samme tid som man prøver å denge hverandre. I bildet er det også forskjellige gjenstander som kan brukes til egen vinning, i dette tilfellet kastestjerner, bomber, livgivende pizza og noe annet rask. I motsetning til Smash-serien opererer derimot Smash Up med egen helsemåler.
Her trenger man altså ikke nødvendigvis å smokke kompisen utenfor kanten – i mer tradisjonell slåssespillstil kan du gi fysaken utdeling på bar bakke. Man skulle kanskje tro at denne lille detaljen ville utgjøre en velkommen forskjell (i hvert fall en merkbar forskjell) fra Nintendos møljeslagsmål, men den gang ei. Dette tenker man knapt over. Det eneste man kommer til å merke mye av, og irritere seg over, er hvor lang tid det tar å reise seg opp hvis man ligger nede. Fire sekunder, hva tenkte dere, Game Arts?
På menylisten finner vi gjengangere som overlevelsesmodusen, turnering, oppdrag, versus og kampanje. Hvis du spiller alene har du med andre ord, i tillegg til kampanjen, 50 forskjellige «oppdrag» å gå i geskjeft med – som i all betydning er 50 kamper med forskjellige regler (spis ti pizzaer, beskytt April i ett minutt, bruk Leonardo til å denge Splinter og så videre). Det er det nøyaktig samme opplegget som i de to nyeste iterasjonene av Smash-serien, og mange av dem byr på en del morsomme utfordringer.
Pene skilpadder
Når det kommer til kampanjemodusen – eller historien, alt ettersom – er det mye å bli skuffet over. Handlingen skal visstnok være skrevet av Peter Laird, den opprinnelige skaperen av Teenage Mutant Ninja Turtles, men det virker snarere som om noen av programmererne har tatt over denne jobben. Handlingen er som følger: Mester Splinter mener at skilpaddene trenger litt trening og han melder dem på en turnering. De må slåss.
Nå skal det likevel sies at historien utvikler seg mer enn som så; og hver skilpadde får sin egen slutt. For noen vil det også være uhyre fint at historien fortelles gjennom bildeklipp som mimer de gamle tegneseriene perfekt. Som den Turtles-fanatikeren jeg engang var, har jeg faktisk lest mange av de gamle bladene, men nostalgifølelsen uteblir på tross av dette. Jeg greier liksom ikke riste av meg følelsen om at dette ikke er noe annet enn en billig løsning.
De to mest positive elementene i Smash Up er definitivt brettene og grafikken. Spillområdene er spennende og interaktive; her kan hus rase og steinsøyler velte, kloakkrør kan sprekke og vindkast vil feie. Dette tilfører enhver kamp et aldri så lite element av overraskelse og får det hele til å virke mer dynamisk. Dessverre er det et veldig begrenset antall brett å spille på – faktisk skammelig lite hvis man skal sammenligne med Super Smash Bros. Brawl (hvilket, nok en gang, er naturlig).
Og jeg må nevne grafikken i Smash Up, her må jeg faktisk si meg litt imponert. Hittil eier jeg tre Wii-spill som har imponert rent visuelt; Okami, Super Paper Mario og Madworld. Alle disse fokuserer på en artistisk retningslinje, og estetikken kommer ikke nødvendigvis som følge av å kunne utnytte maskinvaren i utstrakt grad. I Smash Up er utseendet merkelig nok vridd vekk fra tegneseriedimensjonen, og er sant å si ganske dyster. Det er ikke urimelig å tro at man prøver å imitere litt av stilen til fjorårets spillefilm – med hell.
Konklusjon
Som du kanskje har skjønt: det er uunngåelig ikke å sammenligne Teenage Mutant Ninja Turtles: Smash Up med Smash-serien. Spillene deler samme utvikler, samme kontrolloppsett og samme grunnleggende konsept. Hvis man er godt kjent med Smash-serien fra før (enhver Wii-eier bør i hvert fall kjenne til Brawl) så er det også uunngåelig å legge merke til hvor lite Smash Up har å stille opp med når det gjelder «storebroren». Det har langt færre brett, langt færre figurer, ja til og med færre angrepsbevegelser per figur. Smash Up er rett og slett en neddummet versjon av Super Smash, der Nintendo-følget er byttet ut med skilpadder.
Likevel er det ikke et spill som skal dømmes nord og ned, for det er lett å ha det gøy med Splinter og Co. At det har likheter med Smash-serien er selvsagt ikke utelukkende negativt, og du kan finne mye flerspillermoro med Turtles-kjente venner. Dilemmaet mitt i dette tilfellet er å opplyse dere om hvor mye bedre Super Smash Bros. Brawl faktisk er, samtidig som jeg erkjenner at Smash Up er et dugelig festspill/slåsspill. Fikk jeg det til?
Teenage Mutant Ninja Turtles: Smash Up er i salg for Wii og PlayStation 2.
